MOLDEJAZZ, DAG 6, LØRDAG 20. JULI 2024: Det er blitt skrevet side opp og side ned om hvordan det føles å være i Molde søndagen etter at de siste tonene er spilt fra scenen i Alexandraparken natt til søndag. Da er det måkene som tar over byen. De skriker og skråler som om de visste at beboerne på Hotell Alexandra hadde hodepine langt nedover ryggmargen. «Ska’ ha! Ska’ haaaaa!». Men i dag fryder de seg litt for høylytt over at Molde FK tapte hjemmekampen mot «Kåffa» (KFUM) med 3-2 i går, samtidig som de er litt lei seg over at mattilgangen de neste dagene vil bli adskillig dårligere enn denne uka. De liker tydeligvis bakte poteter, thaimat i pappbeger, elgkebab og rester av smultringer fra «Kneipen». For nå holder lokalbefolkningen seg enten innendørs og pleier et skrantende legeme etter en usedvanlig usunn uke, eller de forlater «åstedet» og reiser til fjells eller til roligere steder hvor det ikke er skråling fra tilreisende fra «distriktet» eller måker som holder dem våkne.
Vi har inntatt den siste frokosten på hotellet, og skal bruke dagen til siste rapport, se på byens forfall, som ser mer og mer ut som byen så ut etter tyskernes bombing under andre verdenskrig, og vente på at Widerøe skal frakte eders utsendte sørover til det «egentlige» livet igjen.
Men nå skal det dreie seg om gårsdagen, lørdagen, og hvilke gleder og sorger vi opplevde på konsert denne siste dagen av Moldejazz 2024:
Mens vi rusler gjennom Storgata startet vi denne dagen med et overraskende møte med vår gamle «brother», Enzo Favata fra Sardinia midt i folkehavet. Det viser seg at han skal medvirke på dagens første konsert, og plutselig ser dagen adskillig bedre ut.
Una storia d’amore sentita
I år ville trommeslageren, livskunstneren og en av de «beste menn», og mye mer, Paolo Vinaccia fylt 70 år. Men sånn ble det dessverre ikke. Han forlot vår verden den 5. juli 2019, etter lang tids sykdom. Han ble født i Camerino, en by i nærheten av Foligna i regionen Marche på østkysten av Italia, i mars 1954. Han kom til Norge som ung trommeslager i et italiensk danseband, og valgte å bli i Norge, til stor glede for alle nordmenn med sans for spennende musikk, god mat og drikke, og fisking. Han var, som det står i festivalprogrammet, «en musiker som levde i store bokstaver, som sa at trommesettet ikke var et instrument, men ‘en gammal mobiltelefon’. Han var en energisk levemann, en italiener som ved en nær tilfeldighet bosatte seg i Norge, og som spilte med alt og alle». Han var en av de trommeslagerne musikerne helst ville ha med på plateinnspillinger, noe som førte til medvirkning på nesten 300 utgivelser og mer enn 3000 enkeltlåter.
Han var en person som tok litt plass. Men bak spissformuleringer, seriøst fjas og bombastiske utspill, var han en undrende, kompleks og selvutvidende mann, som ikke kunne lese noter, men som hadde enorme kunstneriske visjoner.
I 2013 leide Paolo ut et rom i leiligheten sin, komponiststudenten Audun Aschim, en ydmyk og forsiktig, men teoretisk durkdreven jazzgitarist fra Langhus. Aschim blei raskt Vinaccias protesjé, og etter hvert en av hans nære venner og en god kollega. Sammen realiserte de Paolos visjonære drøm, Dommedag ifølge Paulus, et bestillingsverk til Oslojazz 2015, som ble fremført i Oslo Domkirke. Verket inkluderte filmprojeksjon, Eivind Aarset på gitar og Det Norske Solistkor. Paolo var idémakeren, og Aschim sto for selve komponeringen og utarbeidelsen av partituret. Uten å overdrive, kan man kalle dette en ildprøve for en 23-årig nyutdannet komponist.
Til 70-årsjubileet for den gode trommeslageren, har Aschim sammen med billedkunstner Trude Semb Vinaccia, som også var gift med Paolo, produsert den audiovisuelle forestillingen Vinaccia|Repercussions, med masse bilder, stillfotos og kunstverk på bakteppet, hvor vi fikk Aschim på gitar og elektronikk, Enzo Favato på saksofoner, tradisjonelle instrumenter fra Sardinia og elektronikk, Trude Semb Vinaccia med billedkunst, skulpturer og dramaturgi og Tord Knudsen på lyd og visuelle effekter.
Denne formiddagsseansen ble en utsøkt forestilling hvor Paolo gikk og svevde fram og tilbake gjennom «rommet» hvor han visualiserte seg på bakteppet, både med typiske Paolo-kommentarer og stillbilder, gjerne satt sammen med Semb Vinaccias malerier. Og hele tiden var det Paolos trommer som dannet grunnlaget for Aschims gitarspill og Favatos improvisasjoner.
Det ble en vakker time hvor alle de gode opplevelsene man har hatt med Paolo dukket opp i bakhodet. Da han kom inn på Jazzcup i København og forlangte en god espresso av undertegnede. Og mens jeg slet med å gjøre denne så god som mulig, kom Arild Andersen inn og sa: «Jan, dette går aldri bra!». Noe som var altfor sant. For etterpå fikk jeg en lang og inngående forelesning om espresso-tilberedning fra Paolo, som fremdeles sitter fastspikret i topplokket. «Det er bare to steder i verden du får god espresso: I Milano, … og hjemme hos meg!» — sitat Paolo Vinaccia.
Eller når jeg var med å gjøre intervju med ham for Jazznytt for mange, mange år siden, og han kom med knallharde uttalelser om de fleste av sine kolleger, uttalelser som var såpass drøye at vi aldri kunne bruke intervjuet. Vi hadde en sterk mistanke om at han ville teste oss ut. Eller da vi var hjemme hos ham før han flyttet fra Bislet for å gjøre et nytt intervju, og vi ble sittende i fem til seks timer, og fikk servert mat, en haug med musikkhistorier, nyttige informasjoner om italienske oster, livet, døden og kjærligheten. Og jeg er overbevist om at både intervjuer Johan Hauknes og undertegnede som var med som fotograf, gikk derfra som to litt bedre mennesker.
På konserten var trommespillet slik vi elsket det fra Paolo. Rytmisk intrikat eller energisk, samtidig som man nesten kunne høre at han lyttet – som om han var i rommet på Teatret Vårt. Aschims gitarspill var litt svevende over trommene, og man kunne nesten høre at her hadde Paolo hatt en finger med i spillet, fysisk eller mentalt. Og Favata, med sopran- og altsaksofon, sardinsk klarinett (som ser ut som om den er laget av siv), sardinsk munnharpe, og elektronikk, var den perfekte medskaper til dert musikalske resultatet. Det var en konsert hvor Paolo hele tiden var til stede, og da det hele til slutt «eksploderte», kunne vi vandre ut med en god klump i halsen, hvor vi nesten forventet å gå på Paolo utenfor hvor han kommenterte: «Bare drit!», «Kjedelig!», og samtidig «Jævlig fint trommespill», sagt med et smil om munnen på hans alltid sjarmerende måte.
Dette var nok et «løft» mot slutten av Moldejazz 2024. Og nå skulle vi egentlig bare «surfe inn», men fremdeles sto det spennende konserter igjen (Puh! Det kjennes virkelig i hode, skulder, kne og tå, nå!).
Så skulle de som liker å sove på’an igjæn!
Så det var bare å komme seg opp på Storyville for nok en «ståkonsert» (jeg hater det virkelig. Særlig på slutten av festivalen!) Men man ofrer seg mer enn gjerne for ungdommen …, innimellom.
Denne gangen hadde trioen I Like To Sleep alliert seg med nok et stort prosjekt. Som far til bassist Nicolas Leirtrø sa det: «Nå har de jobbet med proffene i Trondheim Jazzorkester ett helt år for å forberede konserten de gjorde på mandag. Så brukte de tre dager på å øve med de unge musikerne ved Landslinja for jazz ved Molde videregående skole, og vi fikk dette resultatet!»
Med mine store problemer med å stå gjennom en hel konsert, ble det et relativt kort møte med den hardtslående trioen og det 17 musikere store ensemblet med unge, lovende musikkstudenter, pluss saksofonisten Jenny Frøysa som dirigent, saksofonist og tilrettelegger. Men den stunden jeg klarte å holde med oppreist var nok til å notere nok en suksess fra de tre – Amund Storløkken Åse på vibrafon og mellotron, Nicolas Leirtrø på barytongitar og bass-VI og Øyvind Leite på trommer, pluss ei røys med musikere jazzmiljøet i Molde skal ta godt vare på.
Trondheim jazzorkester fikk sparket AiR «utpå»
Så avsluttet eders utsendte den 64. Moldejazz med den tradisjonelle konserten hvor Trondheim jazzorkester (havedbildet) «går i krigen» med årets residerende artist. Her hadde saksofonist Eirik Hegdal og bassist Ole Morten Vågan, arrangert en rekke av Bill Frisells komposisjoner for jazzorkesteret, og som Audun Vinger sa da han intervjuet trommeslageren Veslemøy Narvesen på Festivalakademiet tidligere i uken: han håpet jazzorkesteret fikk sparket Frisell skikkelig i ræva, for at årets residerende artist endelig skulle ta av.
Og på konserten fikk Vinger, og vi andre, oppfylt ønsket grundig. Fra start til mål klarte Hegdal og Vågen sammen med (fra venstre mot høyre på scenen) Stian Carstensen på trekkspill, pedal steel-gitar og vokal, Gard Nilssen på trommer, Ola Kvernberg på fele, Guro Kvåle på trombone, Hanna Paulsberg på tenorsaksofon, Bill Frisell på gitar, Marianne B. Lie på cello, Eivind Lønning på trompet, Josefin Runsteen på fele, Heida Moberg på tuba, og Veslemøy Narvesen på trommer, å få musikken til Frisell til å nå helt nye høyder.
Jeg har fulgt Frisell en god del år nå, og aldri hadde jeg trodd det var mulig å gjøre hans komposisjoner om til det vi fikk høre denne kvelden. Denne utgaven av Trondheim jazzorkester består av utsøkte ensemblemusikere og fremragende solister, hvor (nesten) alle slapp til med fremragende soli. Noen mente kanskje at Frisell slapp til litt for lite, men han bidro med en rekke fine soli sammen med det store orkesteret som han, tydeligvis, var svært fornøyd med, skal man dømme etter smilet han beholdt gjennom hele konserten.
Det er ingen grunn til å fremheve noen av musikerne for deres soli, humoristiske innspill (særlig fra Carstensen), utmerkede ensemblespill og duo-sekvenser med Frisell, for det er bare å skryte hele ensemblet opp i skyene. Men det er viktig å trekke fram Hegdals og Vågans utsøkte arrangementer (de hadde fordelt dem likt mellom seg). For det å få gleden av å høre Frisells ofte stille, intrikate og «americana»-inspirerte komposisjoner, i en setting gjort av musikere med base i Trondheims rikholdige musikkmiljø, var en herlig avrunding på festivalen. Hvis du kan tenke deg en kombinasjon av Carla Bleys Dinner Music, kombinert med litt Gil Evans, Sun Ra og noen doser trøndersk hjemmebrent, så kan du være i nærheten av det vi fikk oppleve.
Men dette må ikke bli en enkeltstående konsert, det må bli et prosjekt som bør sendes på turné rundt på alle de beste jazzfestivalene i verden! Så SpareBank 1 SMN og Midtnorsk jazzsenter: Her er det bare å komme fram til en økonomisk avtale (ta gjerne litt av støttepengene til fotballen i «bartebyen»), så flere enn oss som hadde tatt turen til Teatret Vårt, får muligheten til å høre dette fantastiske prosjektet ved en senere anledning. 13 ganger seks på terningen – en sekser til hver av musikerne, for en stor avslutning på den 64. Moldejazz.
……..
Så sitter vi her og skal snart sjekke ut av rom 524 på Scandic Alexandra Hotell i denne merkelige og småborgerlige byen. Ute skinner solen, for å sende oss hjem med gode minner og en følelse av at det (nesten) alltid er sol og sommer i byen i uke 29, som for å ønske oss velkommen tilbake samme uke neste år. Og da håper jeg at salt peanuts* også kan suppleres med denne ukens «korrekturleser», Johan Hauknes, som har sittet hjemme på Røa, mens hodet og hjertet har vært i Molde.
Det har vært en stor uke i byen jeg kaller «Andeby». Selvfølgelig har det vært noen musikalske nedturer, men de var i et klart mindretall. Marthe Leas konsert står, sammen med gårsdagens konsert med Trondheim jazzorkester og Bill Frisell, Andreas Røysum Ensembles energiske konsert, og I Like To Sleep i to versjoner, som de helt store opplevelsene. Og klarer neste års AiR, Trondheim jazzorkester, å gjøre noen av våre drømmer til virkelighet, kommer Moldejazz 2025 til å bli nok en höydare.
Er det noe Moldejazz, tillegg til de fleste andre festivalene trenger, så er det medieoppslag som strekker seg langt lenger enn til stemnings- og ‘folkefest’-rapporter fra gater og streder, oppslag som leverer faglige refleksjoner over og omtaler av konsertene fra seriøse journalister og fotografer. I dag jobber disse ofte «for knapper og glansbilder» for å spre jazzbudskapet ut til de som, av en aller annen grunn, ikke kan komme seg på festival. Det er både festivalenes og, ikke minst, mediehusenes forbannede ansvar, å sørge for en bred og informert offentlighet om denne kunstmusikken. Så lenge de statlige kulturinstitusjonene ikke tilgodeser oss med økonomiske midler, må vi, enten «tigge» oss til å få dekket reise og hotell, og håpe på velvillige og arrangører som ser viktigheten av kvalitativt god og faglig pressedekning. Dette fører til at et medium som salt peanuts* aldri kan langtidsplanlegge vår virksomhet. For vi lever for å skrive og fotografere kulturelle begivenheter som jazzfestivalene er, og nå er, for lengst, grensen for hva våre sårt oppsparte penger kan rekke til, langt overskredet.
I tillegg til dette er det ett par ting må Moldejazz gjøre noe med. Når de velger å ikke trykke programmet på papir, men kun på nett, er det direkte respektløst å fjerne konsertomtalene ved midnatt hver dag. Unnskyldningen om at «ungdommen» ikke gidder å «scrolle» i programmet er håpløs og lite gjennomtenkt. Særlig gjelder dette for oss som skal skrive om konsertene dagen etter. For de som gjerne vil ha minnene fra konsertene i form av papirprogram i samlingen over alle festivalene de har vært på opp gjennom årene, er også dette håpløst. En god informasjonsstrategi må alltid ta utgangspunkt i en analyse av reelle behov og målsettinger, og ikke av forestilte, imaginære behov.
Tekst og foto: Jan Granlie
Takk til Moldejazz for rom 524, og til «What’s On»-magasinet MoldePuls for betalt reise. Det har vært en fornøyelse og glede å jobbe for idealistene i nettmagasinet MoldePuls.
Vinaccia|Repercussions
Audun Aschim i Vinaccia|Repercussions
Enzo Favata i Vinaccia|Repercussions
Ole Morten Vågan, Hanna Paulsberg og Bill Frisell med Trondheim Jazzorkester
Eirik Hegdal med Trondheim Jazzorkester
