ALL EARS-FESTIVALEN DAG 1, OSLO DOMKIRKE, TORSDAG 14. JANUAR 2016:
I løpet av fire kalde januardager er det utrolig nok tid for den femtende All Ears-festivalen! Takket være primam og primum moventes Guro Skomsnes Moe og Paal Nilssen-Love gjør festivalen nok en gang sitt beste for å varme Oslo-publikummet.
Den første dagen i den femtende festivalen er lagt til Oslo Domkirke, Norges rikskirke siden 1697. Kirkerommet i denne korskirken med Hugo Lous Mohrs takmalerier – malt til Oslos tusenårsjubileum i 1950 – skaper en unik atmosfære omkring denne åpningskonserten.
Og hvilken åpning det ble: Forut for Skomsnes Moes og Nilssen-Loves korfattede åpningsmarkering har vokalensemblet Oslo 14 – etablert i 2014 av Elin Rosseland – stilt seg opp i enden av korskirkens fire vinger.
En improvisert samklang mellom de sytten unge vokalistene begynner lavt og stille, i en effektiv utnytting av rommets akustikk og sekunderlange delay. Det blir en nær 40 minutters tour-de-force i vokalprestasjoner, hvor uttrykkene, de vokale gestene, vandrer mellom vokalistene gjennom rommet.
Det er tydelig at ensemblet og Rosseland har lagt opp til noen grove retningslinjer basert på aktiv lytting til og respons på alle sytten stemmene og deres dynamikk i rommet. De unge vokalistene – mange av dem kjenner vi igjen som nåværende eller for kort siden tidligere studenter ved Norges Musikkhøyskole, hvor Elin Rosseland er lærer – står for framifrå vokalkunst innenfor disse rammene.
Settet avsluttes med at koret vandrer gjennom rommet og stiller seg opp langsetter midtgangen og avslutter med et crescendo som henger i tak, vegger, ører og sinn langt inn i neste sett.
Andre settet er den elektronisk-baserte støyduoen Jon Wesseltoft og Yen Chee Wai fra Singapore. Etter Oslo 14 blir dette for stillestående og strukturløst. Det viser etter min mening noe av deler av dagens impromusikks store utfordring. Det sies ofte at musikkens form ligger i det mikro-universet som skapes av de enkelte gester og fakter og at begreper som helhetlig og stor-form blir meningsløse. Men når øret for dynamisk helhet og formfølelse blir borte, gjør man det svært vanskelig for publikum å holde interessen gjennom hele verket.
Det var derimot ikke noe problem i det siste settet denne kvelden. Når jeg om et snaut år skal peke ut konserthøydepunkter for 2016, er jeg i dag sikker på at dette kommer svært høyt opp på lista.
Til denne festivalen hadde de to første-bevegerne i All Ears gjort et skup. Den belgiske frijazzmusikeren Fred van Hove har siden midten av 1960-tallet vært en av de aller fremste eksponentene for utviklingen av den da nye europeiske frijazzen. På den ikoniske plateinnspillingen av «Machine Gun» i 1968 var han en av de tre drivkreftene, ved siden av Han Bennink og Peter Brötzmann.
van Hove – som fyller 79 år seinere iår – leverte en vidunderlig konsert på kirkens orgel, bygget opp til 300-årsjubileet for kirken i 1997 av klangkunstneren Jan Ryde. Jeg skal ærlig innrømme at jeg har et mykt hjerte for orkestral musikk framført på et kvalitativt godt kirkeorgel. Helt siden jeg som tenåring oppdaget Bachs orgelkunst – og seinere lot meg fascinere av Messiaens musikk.
Den improviserte timen vi fikk med van Hove denne kvelden er noe av det mektigste og vakreste jeg har opplevd av samtidsmusikk på et kvalitetsorgel. Det ligger helt oppe ved en konsert jeg opplevde i Notre Dame for femten år siden med en britisk gjesteorganist som ved siden av egne verk også framførte verker av Olivier Messiaen.
Umiddelbart etterpå bemerket jeg at jeg opplevde van Hoves konsert som en estetisk og ekstensiell «sjelevask»! Nå er det vel en annen form for slik vask man vanligvis ser for seg foregå i et kirkerom. Men på tross av det er det ingen andre steder man kan oppleve noe slikt.
Video-filmede utdrag fra konsertene er lagt ut på All Ears hjemmesider.
Dette ble en av de «hvor var du da …»-hendelsene. Til dere som ikke var der: Det blir mer kunst av van Hove på All Ears-festivalen på lørdag. Finnes det et rimelig godt opptak av dette, vil jeg ha det! Pronto!
På festivalens andre dag flytter vi til Gamle Museet, de nye konsert- og konferanselokalene som har tatt over Astrup-Fearnley-museets tidligere lokaler.
Vi gleder oss!
Tekst og foto: Johan Hauknes
