JAZZ EVIDENCE, ENERGIMØLLA. KONGSBERG OG VICTORIA – NASJONAL JAZZSCENE, OSLO, ONSDAG 13. OG FREDAG 15. SEPTEMBER 2023: Helge Lien Trio med Tore Brunborg har akkurat sluppet albumet Funeral Dance på den tyske labelen Ozilla. Plata er allerede anmeldt på salt peanuts*.
I teksten på albumet skriver Helge Lien følgende: «Music is about singing, dancing, life and death. These are the kinds of things I learned from my teacher and mentor … Mikhail (Misha) Alperin. [He] turned my world upside down from the moment we met. … and he [had] a huge influence on me ever since. … He was intense. He celebrated life and love. He was singing, dancing and certainly living through his music. His death has left a void in our world …». Tittelsporet og det nye albumet er dedikert til Misha Alperin og det han sto for. Vi skal ikke sørge over Misha Alperin, mener Lien, han ville selv «… want us to celebrate his life with singing and dancing».
For å kunne forstå bakgrunnen for Helge Liens dedikasjon og for å gi et bakteppe til lytteren til denne musikken har jeg skrevet noen refleksjoner over mitt møte med Misha Alperin og hans kunst. Dette kan forhåpentligvis bidra til å kaste litt lys også over hvorfor Misha Alperin er verdt både sang og dans.
L’Art d’Alperin
De siste årene før han døde alt for tidig i mai 2018, arbeidet komponisten, improvisasjonsmusikeren, filosofen og læreren Misha Alperin med en samling av tekster og musikk som slik jeg forsto ham skulle bidra til å forklare hans kunstsyn, livsfilosofi og veiledning til utøvende musikere. Alt dreide seg om å leve på kanten, ta sjanser, med utgangspunkt i en ærlighet mot seg selv og mot sitt publikum i utøvelsen av sin kunstnergjerning.
Det dreier seg om å utfordre seg selv til å strekke seg lenger enn du kanskje selv trodde du var i stand til. Alt basert på jakten etter den dypest mulige forståelsen av deg selv og av de fenomener du bruker i formingen og framføringen av kunstuttrykket.
Verket kalte han The Art of Making Mistakes. Det ble aldri fullført – noe det kanskje heller ikke noensinne ville blitt, selv om han hadde fått leve lengre. Men en ting er klart fra de brokker som han etterlot seg, og det han har fortalt om hva det skulle avstedkomme: Verkets tittel var aldri ment som en morsomhet eller som en satirisk kommentar. Tittelen var blodig seriøs.
Det ligger en kunst i det å skape feil – og da snakker vi ikke om den slags feil som håndverkere og kunstnere i middelalderen bevisst la inn i sine arbeider: Fordi det var Gud alene som var perfekt – det var Guds kunst alene som var feilfri – kunne aldri en human kunstner levere fra seg et feilfritt verk. Vi snakker om noe annet.
Men allikevel er det noe av det samme – jakten på det skjønne i kunsten. Var det ikke Thelonious Monk som sa det; «there are no wrong notes in jazz, it is what you play afterwards that makes it right or wrong»? Det er din egen forberedelse på situasjonen som utøvende kunstner som gjør deg i stand til å forme det som vanligvis og overfladisk beskrives som ‘feil’, til et springbrett for ny ‘riktig’ mening. Enhver framføring er en mulighet til å strekke deg, til å søke å overgå ikke bare det du har gjort tidigere, men også deg selv, ja, selv det du trodde du var i stand til.
Misha Alperin stilte store krav til seg selv og til sin utøvergjerning – om det nå var å skrive musikk eller å skape levende musikk. Samtidig var han, slik jeg opplevde ham, også ekstrem ærlig overfor sine omgivelser. Han kunne framstå som krass, som streng, men det var alltid med et ønske om å hjelpe deg på veien for å finne deg selv. Han krevde en ting av deg: Vær ærlig! Ikke bare mot ham, men først og fremst overfor deg selv.
Dette var ikke minst uttrykt i hans møter med studenter i hans virke som professor ved Norges musikkhøgskole. Vi har vært heldige i dette landet som fikk oppleve at Misha Alperin valgte å bosette seg i Oslo og Norge da Sovjetsamveldet brøt sammen og arbeidsmulighetene i Moskva for utøvende kunstmusikere tørket inn. Men også en søkende jazzskribent møtte han på akkurat samme måte.
Du skal ikke ha prikket lenge bort i en rekke av Alperins tidligere studenter, mange fra de var, som Helge Lien, ned til 19 år gamle, før historiene om Alperin og hans betydning kommer. På godt og vondt. Og du begynner langsomt å skjønne hvor viktig han var. Ikke i å skape skoler av retttroenhet, nye normdannende stilretninger, eller disipler som reiser ut for å overbevise verden om den rette lære. Det finnes ingen Alperin-skole i norsk eller internasjonal jazz.
… og allikevel. Det er en arv etter ham, en viktig arv. Den har sitt ene utgangspunkt i at Misha Alperin krevde absolutt ærlighet: Om du ikke er ærlig mot deg selv, kan du heller ikke være ærlig mot verden. Er du ikke ærlig overfor publikum i din kunstutøvelse, så kan du heller ikke mene noe ærlig om hva du vil med din musikk eller annen kunst. Det andre utgangspunktet for en arv som videreføres, kommer fra det faktum at jeg aldri har møtt noen musiker som har vært så totalt dedikert til, og reflektert omkring, sin skulpturerende funksjon.
Om jeg skulle karakterisere Alperin kort som musikkutøver, så er det som lydskulptør. «La tonen gjøre jobben sin», sa han til meg, «det er det viktige». Forme tonen slik at den kan gjøre den viktige jobben, i musikken, i instrumentet, i rommet, mellom menneskene i rommet. Og så, se tonen vokse, se den leke, gi den andre toner å leke med, lek så selv med dem alle. Se tonene vokse ut av rommet og ut i verden.
Han var ingen lærer i klassisk forstand, han var ingen mester som instruerte sine lærlinger om hvilken vei de skulle gå, om hva slags musikk de skulle utøve. Han var ikke noen jazzmusiker – om noe så mislikte han sterkt en slik betegnelse på seg selv. Han var ikke komponist, selv om han skrev mye musikk. Han ville være den totale musikeren, den som dekket alt, han ville være dramaturgen. Iscenesetteren. Hans rolle som lærer, som mentor, skjedde først og fremst ved at han tok deg på alvor, at han stilte krav, men at han så seg selv ikke som mesteren som veiledet, men som en likemann.
Som kunstner måtte du ha tilgang til og kunne bruke, et arsenal av farger, nyanser, kontraster, av følelser. Men det aller meste av dette skal være passivt i utøvelsen. Den kritiske evnen, der din kunst skapes, der du uttrykker deg selv, ligger i å velge ut det essensielle i den spesifikke situasjonen der du utøver kunsten din. Og det er akkurat der din ærlighet overfor deg selv, overfor ditt publikum, overfor Misha Alperin, er som aller mest nødvendig.
Det er utviklingen av denne kritiske evnen som er det essensielle i hans lærergjering. Men det er også den evnen som du ikke kan fortelles hvordan skal være. Du må skape den selv, i deg selv, ut av deg selv. Du må selv gjøre jobben, med å bevisstgjøre deg selv, med ærlighet mot deg selv, og med det utvikle denne kritiske evnen på ditt eget grunnlag, med rot i hva som er ditt mål med ditt kunstneriske virke.
Om jeg skal angi en analogi til viktigheten av denne kritiske evnen, så det det dette: I dag lever vi i et samfunn der tilgangen på informasjon og data er uendelig stor. Vi kan alle få direkte aksess til alt vi måtte ønske. Dette samfunnet, som noen da ganske så meningsløst kaller ‘informasjons-’ eller ‘kunnskapssamfunnet’, er et samfunn der det å ha tilgang til informasjon og data ikke er en kritisk faktor. Denne faktoren er overføldig, redundant, i dag.
For hvorfor har ikke den demokratisk altomfattende informasjonstettheten og -nærheten ført til mer kunnskap, visdom, refleksjon? Dagens situasjon understreker noe som alltid har vært der, men som inntil for femti år siden var ganske så usynlig for de aller fleste.
Kunnskap og visdom skapes ikke av tilgang til informasjon og data. Det skapes av den kritiske evnen til å velge ut informasjon og data, til å sortere relevant fra irrelevant, troverdig fra falsk informasjon. Til å velge ut og bruke bare de deler av informasjonspaletten som er relevante, ærlige, og som viderebringer det menings- og kunnskapsinnhold som du ettersøker på en åpen, etterprøvbar og likestilt måte. Den evnen må du utvikle seg, fra et bevisst valg av hva slags kommunikativ rolle du ønsker å ha overfor omgivelsene.
Kunsten ligger ikke i det av palettens tilbud du velger å bruke, kunsten ligger i det du velger bort, i det du ikke bruker. Det er det som skaper kunstens situasjons-spesifikke betydning. For kunsten uttrykker aldri det allmenngyldige, platonske idealet, med generisk og evigvarende gyldighet. Og der ligger det kanskje en slags lenke over til omtalen av en konsert som vekket minner om Jacques Derridas tanker om kreativ dekontruksjon som veien til en avklaring av meninger og meningsinnhold. Men det får bli tema for seinere eksegeser.
Brunborg/Liens lyrikk
Av grunner som er irrelevante for denne teksten hadde det seg slik at jeg fikk oppleve både den første og den andre plateslippkonserten med kvartetten Helge Lien Trio med Tore Brunborg. Og så vidt jeg forstår, så langt er dette de to eneste konsertene etter at albumet er tilgjengelig. Så lykkelige er de som fikk med seg minst én av disse to konsertene.
I Energimølla på Kongsberg var det vel 30 til stede, og på Victoria på fredag var det rundt regnet 170 i alt innenfor dørene. 200 tilhørere har i løpet av de to kveldene fått oppleve heftige følelser, god musikk, humor, alvor, dans og sang, latter og tårer.
Vi blir servert det samme programmet begge steder, de i alt ti låtene som utgjør albumet, samt en låt ekstra. Og med det blir det en og en halv time der oppe. Etter Kongsberg-konserten vurderte jeg det slik; plata er meget bra, konserten var fem ganger bedre.
Underveis den andre kvelden, så slår det meg: Albumets ti låter har det til felles at de er særdeles lyriske. Som tør være åpenbart, lyrikk, lyriske tekster og musikk er slike som er skapt for å framføres med lyre – det mente i hvert fall de gamle grekere. Uttrykksfullt og emosjonelt.
I den overførte betydningen vi bruker det i dag, ligger det lyriske i opphavspersonenes evne til på oppfinnsomme, mangefasetterte, uttrykksfulle og vakre måter å uttrykke og gjenskape følelsene i seg selv og i det musikalske materialet. Vi trenger ikke lenger lyren til å uttrykke det lyriske. Selv på en tid av året som dette, der stjernebildet Lyren med den klare stjerna Vega skinner klart, nesten i zenith på Oslos breddegrader, like under 70 grader over horisonten.
Se sør-sørøstover om kvelden, rundt kl. 21:00, og du kan ikke unngå å se den. Og ja, den er der, hver kveld, selv om du ikke kan se den for et regntungt skydekke. Akkurat som treet i skogen: Det som faller – det lager lyd, selv om ingen hører den. Den 450 millioner år gamle – eller egentlig unge – stjerna vil om noe over 10 000 år være polarstjerne på stjernehimmelen, ikke den vi i dag kaller Polarstjerna. Den lyser, selv om ingen ser den. Det lyset vi ser i dag eller i morgen har vært på vei i 25 år. Lyset forteller om et liv på en planet rundt Vega som fortsatt lever i 1990-tallet.
Kvartetten starter ut med Helge Liens «Adam», en hyllest til en annen betydningsfull person i Helge Liens musikalske virke, fiolinisten Adam Bałdych, som spilte med den daværende trioen til Lien i perioden 2015-17. Tonene A, D, sammen med en liten ters, eller altså en mollters – det må være årets beste, morsomste og vakreste funksjonelle låttittel. A-D-A-m!
Den franske komponisten Gabriel Fauré er en spennende overgangsfigur mellom romantikken og den nye musikken som vokser fram fra starten på 1900-tallet. Hans musikk spenner ut et stort lerret. Selv om hans seinere kompositoriske verker er kanskje mer interessante som slike overgangsfenomen er vel musikken han skrev da han var rundt 30 år gammel, i 1875-75, til en fransk oversettelse av et anonymt italiensk dikt, ett av hans aller mest kjente verker. Stykket har definitivt ikke en funksjonell tittel. Sangteksten fikk tittelen «Après un Rêve» på fransk — etter en drøm — som da også ble navnet på et musikkstykket som Faubré inkluderte i sitt hefte Trois Mélodies, Opus 7,
«Dans un sommeil que charmait ton image / Je rêvais le bonheur, ardent mirage, / Tes yeux étaient plus doux, ta voix pure et sonore, / Tu rayonnais comme un ciel éclairé par l’aurore»
«I en søvn som forskjønner ditt ansikt/ drømte jeg om lykke, en skimrende speiling/ Dine øyne ble mykere, din stemme klangfullt ren / Du strålte som en himmel opplyst av gryet av dag»
Men alt var en drøm – «kom tilbake, kom strålende tilbake/kom tilbake, du mysteriefylte natt». Det er som i drømme. Brunborg suspenderer tretakten, han lar virkelig Faubrés linjer puste beatet, det ånder.
Da er det det slår meg, det vi hører i kveld er noe som vekker assosiasjoner til hvordan en tilhører til Edvard Griegs Lyriske stykker ville ha opplevd det for ett hundre år siden. Sekstiseks stykker var det han som besatt Trollhaugen utenfor Bergen leverte. Helge Liens trio og Tore Brunborg leverer oss i alt elleve. Alt som i en drøm. I et vekselspill mellom stilarter, tonaliteter, tradisjoner. Og det nye. Danse, danse, ikke gråte nå.
Tore Brunborgs «Riss» følger. Vi vil ha mer. Liens «Funeral Dance», hyllesten til Misha Alperin, er bygget over en serie vandrende arpeggiofigurer, en vandrende akkordserie som antakeligvis ikke ville skape store protester i et hvilket som helst hjem. Men tonene danser, tonenen gjør jobben. Og så er det i bassen spenningen skapes. Frekke valg, spennende valg. Alperin smiler ikke, for det gjorde han sjelden. Men du er ikke i tvil, dette setter han pris på.
Brunborgs «Kaldanuten» tipper jeg oppkalt etter toppen og ryggen overfor Reimegrend mellom Vossevangen og Mjølfjell. Norsk folketonalitet bryter mot kontinentale tradisjoner. Alt med røtter i en hundre år lang musikalsk historie som ender i øyeblikkene som utspiller seg foran oss.
Brunborgs «Gupu» er oppkalt etter en gård i Vestmarka, la det bare være sagt, for de lokale som Brunborg og meg, var valget mellom servering på gården Gupu og på det nærliggende serveringsstedet Furuholmen nærmest et eksistensielt valg. Jeg har spist mange og varierte kaker på Gupu, for å si det slik. Brunborgs låt gir stedet ære. Liens «Silver Pine» – sølvfurua – er en naturskildring som hører hjemme i boka for de aller beste.
Bømlo ligger ut mot storhavet, sør for Bergen, men det er mer innhavet mellom Fitjar, Stord og Bømlo Brunborg beskriver med låta «Bømlo». I solglansen om sommeren. Helge Liens «A Wonderful Selection of Gloomy Keys» av Lien fortsetter.
Til nå har det definitivt vært lyrisk aften i stua, både på Kongsberg og i Oslo. Med Liens «Chicken Dance» kommer det litt mer up-tempo innslag i dansen inn. Enkelte anslag til mentale hallingkast oppleves i salen. For det er definitivt – og heldigvis ikke den «Chicken Dance» som vi her hjemme kjenner bedre som «Fugledansen». Liens fugler danser livlig, sprettent og med stor entusiasme.
Ekstranummeret er den avsluttende låta på det nye albumet, «Sævelid». Sævelid er et sted der Tore Bunborg har spilt flere ganger. Eigedommen Sævelid på Voss, der Sigbjørn Bernhoft Osa holdt hus, har et lite konsertlokale som stadig brukes til intimkonserter.
Kvartettens kunst
Komponistenes musikk blir utøvd og framført med liv og glede. Det er en livsbejaenhet i musikken, i musikerne og i publikum som rett og slett er sabla god medisin. For kropp og sjel.
Knut Aalefjærs trommespill er sprudlende, med mange fasetter, og det er lett å la seg rive med i gleden over et perfekt plassert samspill med Lien. Men samtidig dette: Det er det jeg vil karakterisere som en luftighet, en letthet, i hans sammensatte perkusjonære bidrag. En letthet som dufter av eteriske oljer – kanskje er det fra blomsterenga på jordene utenfor Gupu?
Johannes Eick har en åpenhet i spillet i denne kvartetten som er en nytelse å høre på. Den lyse, seksstrengede bassen hans er et instrument jeg er blitt glad i å lytte til. Med en dyp H-streng i bunnen og en C-streng på toppen, gir det til sammen kvart-rekka H-E-A-D-G-C – en rekke som nesten inviterer til morsomheter. Derfor skal jeg ikke gjøre det. Jeg opplever at Eicks bruk at bassens utvidede spektrum ikke bare er blitt sikrere, men også mer effektivt i fargeleggingen av musikken. Mer vil jeg, mer.
Tore Brunborg er i en klasse for seg selv. Det er ingen som spiller tenorsaksofon slik Brunborg gjør det. Tonen kan vi diskutere hvor kommer fra, den har sine norske røtter, men tonaliteten han spiller på den er noe helt særegent. Om det er kakene på Gupu som har skylda skal være usagt, men Brunborg setter tydelige merker i alle de musikalske sammenhenger der han velger å bidra. Det lukter alltid godt av spillet til Brunborg.
Kapellmesteren, Helge Lien, er også noe for seg selv. Nå har han drevet en trio i eget navn i over 20 år, det nærmer seg 25, siden trioen kom ut av en kjeller i Oslo og ut i lyset for første gang. Mannskapet om bord har naturlig nok endret seg, og alle variantene har hatt sine særpreg. Dagens trio har et uttrykk som i større grad enn de siste ti årene vender tilbake til pianotrioens store korpus av tradisjoner – med linjer og arverekke som strekker seg tilbake til Bud Powells trioer, Erroll Garner, Art Tatum, Oscar Peterson … og ikke minst til Bill Evans. Og til Misha Alperin. Som Alperin er også Lien skulpturerende i sitt uttrykk.
Helge Liens pianospill er rikt, fantasifullt, vakkert, spennende. Men samtidig reflektert og meningsskapende. Kommuniserende.
Dikt og datt – lyrikk og jazz med Helge Lien, Tore Brunborg og Johannes Eick og Knut Aalefjær.
Takk for dansen – Takk for sangen. Takk for Misha Alperin. Takk for musikken.
Tekst: Johan Hauknes
Foto: Francesco Saggio
Helge Lien.
Tore Brunborg.
Johannes Eick.
Knut Aalefjær.
Helge Lien og Johannes Eick.
Helge Lien Trio med Tore Brunborg.
