KAMPENJAZZ, CAFÉTEATERET, OSLO, SØNDAG 12. FEBRUAR 2023: Har du problemer med skinn, stemmeskruer og skall – gå til trommedoktoren. Den selvutnevnte dr.trom. heter til vanlig Tore T. Sandbakken og er dessuten også produsent ved Jazzfest Trondheim. Ingen skal påstå at Tore Sandbakken er en nykommer – en ny stjerne.
Kanskje er det slik at han framstår som ganske nyss kommende, fordi han i stor grad har valgt å legge sitt virke til aktiviteter der han gjør andre gode. Som trommeslager, trommedoktor og festivalprodusent er Tore Sandbakken veletablert. Men hans status som doldis er over.
For i disse dager har han sluppet albumet Tore T. Sandbakken Trio – Imperfect Solitude. Og det var jamen på tide: Endelig – vil noen si – har han sluppet sin første utgivelse som bandleder alene. Etter nærmere førti utgivelser der han spiller andre artister gode eller der han er medleder med andre, kom endelig tida da han fikk realisert plata som har duppet under overflaten i lang tid.
«In My Solitude» sa Duke Ellington – denne positive ensomheten kan være en fantastisk kreativ sfære å oppholde seg i, sier Sandbakken. Men mer: Kun Gud er perfekt, sa kunstnere før i tiden. Det Gud har skapt overskrider det skjønne, fortsatt de. Det er derfor nettopp i det ikke-perfekte du finner skjønnheten. Kreativiteten viser seg fram nettopp i det menneskeskapte. Derfor er Imperfect Solitude albumets navn. En anmeldelse av albumet kommer på salt peanuts* noe seinere.
Og som Sandbakken leverer sakene på plate, leverer han og hans medmusikere også sakene på konsert. Et meget godt fylt hus tar imot trioen som mot midten av februar er på en liten lanseringsturné i forbindelse med plateslippet, og som på veien selvfølgelig fant plass til en konsert på Kampenjazz. For hvor passer den lyriske musikken til Tore T. Sandbakken Trio bedre enn her, på scenen i kjærka som er bygd for nærlytting til – akkurat samspillende musikk fra – lyrer og andre lavmælte instrumenter.
Dag-Filip Roaldsnes og Sandbakken går «way back» – til tiden som studenter på Norges Musikkhøgskole. Ikke bare lanserte de to seg som del av trioen Bleak House – det trengs vel ikke å utdypes for å peke ut navnets opprinnelse og proveny – for over ti år siden. Sandbakken har også vært en solid medspiller til sunnmøringen Roaldsnes, i hvert fall siden dennes platedebut Først i 2012. Roaldsnes står også, sammen med Sandbakken, for mye av musikken på den nye plata.
Hanna Paulsberg har også vært en del av «kretsen rundt» i flere år, ikke minst som del av Roaldsnes ensemble som har gitt ut I eit landskap og Resonans, der også Sandbakken er med. Paulsberg var også med i prosjektet Edvard Hoems Livet, der Roaldsnes og Hilde Brunsvik sto bak musikken.
Så det er tre musikere som kjenner hverandre godt som setter seg til på scenen. For ja, i dag sitter også Hanna Paulsberg. Roaldsnes starter ut med et svært intimt og lavmælt spill – vi får en myk start. Det er – selvfølgelig – musikken fra den nye plata som står i sentrum i kveld. «Insen» først, deretter «M». Et intenst samspill mellom Paulsberg og Roaldsnes, uten store fakter og gester, men (sam-)talende, åpent og lyrisk. Sandbakken spiller ball med Roaldsnes, med gjennombruddspasninger som legges inn bak alle forsvarslinjer.
«Mirth Song» er en vakker dans, der fire over fire i mikroskopet viser seg som en tiltende puls i fire over fire, over hvert av de fire slag. Dans med meg i seksten-seksten. Roaldsnes’ pianospill er vakkert, innlevende og en nytelse – han er enda en av Misha Alperins tidligere studenter som fortsetter å utvikle det akustiske pianospillet og dybden i det. Fra det akustiske universet som Alperin levde og åndet i, har Roaldsnes tatt det over mot nye galakser og kosmos.
«Psalm» og «This is You». Tiden forsvinner, mens vi synger med i intervallene musikken er bygget rundt. Små fraser vokser seg store, i repetisjonen ser vi for oss teksten over partiturets linjer: arioso. En friere rytmisk puls som nærmer seg samtalens dynamiske skifter, men beholder også et syngende preg.
«Cinematic», «It Must Have Ended Somewhere», Det er kanskje overraskende, men «… vi trommiser har følelser vi, også!», legger Sandbakken til. Vi vil ikke at det skal ende. Det nærmer seg timen, men vi vil ha mer – selv om de har vært gjennom alle låtene på plata. Vi får servert herlig naturmystikk med Roaldsnes «Nattsong» som et tillegg. Denne låta er gitt ut på Roaldsnes’ Resonans, der både Sandbakken og Paulsberg også bidro.
Tore T. Sandbakken står med dette nye albumet og med lanseringskonsertene fram som en flott bandleder. I samarbeid med Roaldsnes har han skapt musikk som nytes best i godt selskap – slik vi hadde det på Kampenjazz denne kvelden.
I forbindelse med at jazzklubbens samarbeidspartner Nordic Black Theatre for tiden setter opp igjen forestillingen Maya Angelou: Black Woman Rising, er rommet i jazzkjærka dekorert med en serie med afrikanske masker. Det er lett å se for seg at de symboliserer livet både i den fysiske og den åndelige verden. Slik musikken i dette rommet gjør. Slik vi gjør i vår innlevelse i musikken. Mens gudene maskene representerer, smiler og ler mot oss.
Johan Hauknes er huspoet ved Kampenjazz og dermed, i samarbeid med musikerne og klubben, forfatter av jazzklubbens programtekster. Han har ingen andre bindinger til jazzklubben.
Tekst og foto: Johan Hauknes
