MOLDEJAZZ, DAG 2, 18. JULI 2017: Så er vi over på dag to av årets Moldejazz. En dag med noen fine høydepunkter, mens værgudene her oppe ennå ikke helt har bestemt seg for om de liker jazz eller ikke.
Det første høydepunktet opplevde vår skribent, Johan Hauknes, i møte med de to pianistene Craig Taborn og Artist in Residence, Vijay Iyer. Og her er hva han skrev på festivalweben, Fireflate.no:
Rett og slett rein og skjær magi i teatret den timen to Steinway D-klaver sto mot hverandre.
Det er nå gått over en time etter at Vijay Iyer som årets Artist-in-Residencce (AiR) har gjort sin andre konsert. I Teatret Vårt denne ettermiddagen gjorde han en duo-konsert med Craig Taborn som jeg fortsatt ikke har landet etter.
Innledningsvis ga daglig leder v/Midtnorsk jazzsenter, Bjørn Willadsen, et eksellent foredrag av det som noen av oss tør påstå bør være allmenn-kunnskap, men som noen ynder å påstå at hører til det de kaller nerde-riket. Og da snakker vi ikke om et nytt rike i den uendelige historien om «Game of Thrones».
Uansett, oppstilt på scenen står to Steinway D — 2 meter og 74 centimeter lange, opp mot hverandre. Det ene flunkende nytt, det andre ny-renovert. Idet vi ser oppsettet, er det umulig å ikke tenke på duo-samarbeidet mellom Chick Corea og Herbie Hancock og deres konserter på 1990-tallet.
Men her skal det bli noe helt annet. For nå skal Vijay Iyer og Craig Taborn utfordre oss. Og det gjør de så til de grader. Det er en rytmisk og dynamisk leik av hvilke lyder som kan komme ut av to Steinway-flygler.
Det er dramatisk, det er store fakter, men det er også små fakter, stillfarende. Swingende, støyende, arytmisk, kollisjonært. Det var som det vil bli når Melkeveien og Andromedagalaksen om fire-fem milliarder år barker i hop i en gedigen lysfest. Når nettene her på jorda blir et farge- og lysskue som overgår alt du noensinne vil komme til å se.
Slik opplevde jeg det. Fytti h….!!! står det i mine notater. De to leverer et samspill og et motspill som jeg virkelig håper noen kan skaffe meg et opptak av. Det er så deilig. Det er så godt. Det er så stygt. Akkkurat slik god musikk skal være.
«Spell en ma-zurka, gutta!» som hadelendingen ropte på en frijazzkonsert. Her blir det ikke noen mazurka, men det blir litt av alt annet, i et medrivende fossestryk av musikk. Vi kjemper i strømmen med å holde hodet nok over vannet til at vi får litt luft. Det er vondt å nesten være uten pust, men det er også så vidunderlig deilig!
Jammen sveiper ikke både Grieg og Messiaen innom en tur. For de avslutter med et impresjonistisk strekk som går rett inn i min favorittliste av pianokonserter jeg har hørt.
For oss som trosser vær og føreforhold var neste stopp Alexandraparken for å høre kvintetten JUNO. De har sitt utspring fra jazzlinja på NTNU i Trondheim, og spiller originale komposisjoner som utforsker grenseområdet mellom fri og arrangert musikk. Den uvanlige besetningen med to vokalister, bass og trommer, gir musikken et karakteristisk preg, og i landskapet blant rytmiske motiver og organisk samspill, kombineres kompleksitet og fengende lekenhet. På blokka mi står med det med store bokstaver: PIXEL!, et band de mer enn gjerne kan sammenlignes med, men jeg føler at Thea Ellingsen Grant (vokal), Malin Dahl Ødegård (vokal), Mona Krogstad (tenorsaksofon), Georgia Wartel Collins (bass) og Rino Sivathas, (trommer) leverte mer enn som så. Her fikk vi variasjon, trøkk og sjarme som holdt herfra til Trondheim og hjem igjen, via Oppdal.
Med to vokalister i det høyere registeret, sammen med den litt mørke tenorsaksofonen og bassen, fikk vi et originalt lydbilde, som kler dette bandet perfekt.
I kveld var vi vitne til hva som kan skje dersom musikkfaglig kultivering får blomstre uavhengig av kjønnsnormative roller – og for en henrivende begivenhet.
Etter de fire unge damer, pluss en mannlig trommeslager, var det klart for mer damer. Prosjektet Woman to Woman gjorde sin siste konsert under deres Europa-turné i Molde, og her var det klart fra start, at her skullede «gi jernet».
Pianisten Renee Rosnes, bassisten Noriko Ueda, trommeslageren Allison Miller, saksofonisten Melissa Aldana, klarinettisten Anat Cohen, og i front, den nye vokaliststjerna Céline McLorin Salvant. Et rent jenteband, med noen av de sterkeste jazzmusikerne innenfor den mer streite jazzen i Sambandstatene nå om dagen.
Céline McLorin Salvant har et par strålende album ute, hvor spesielt debutalbumet, «WomanChild» (JustinTime, 2013) ble mottatt med ovasjoner av den samlede jazzpresse over hele verden. Melissa Aldana kommer fra Chile, men har bosatt seg i USA, hvor hun blant annet vant Thelonious Monk-prisen for et par år siden. Trompeteren Ingrid Jensen, fra Canada (med aner i Danmark), har de senere årene spilt i en rekke prosjekter, også her i Norden, mens det er første gang jeg hører den israelske klarinettisten Anat Cohen live. Hun har også bosatt seg i USA, og er søster til trompeteren Avishai Cohen. Hun figurerer på de fleste jazzavstemninger i USA, og jeg gledet meg til å høre henne live.
Men bandets produsent og pianist, og den som er veteranen i ensemblet, er pianisten Renee Rosnes. Med far fra Sunnmøre, sjarmerte hun publikum i senk helt fra start med å snakke norsk, med en dialekt man finner rett over fjorden for Molde.
Musikken swingte fra første tone, med Salvant i front, men ikke uten at de andre bidro med strålende spill. Spesielt synes jeg at Anat Cohen bidro sterkt med fine solier, hvor hennes bakgrunn fra Israel kom godt fram. Og klezmer-musikken lå langt framme i tonespråket. Ingrid Jensen har også en fin tone i trompeten, litt i landskapet til Kenny Wheeler, dvs. Litt tørr, men klar og ren.
Melissa Aldana kom for et par år siden ut med plate, som overhode ikke falt i smak hos undertegnede. Derfor hadde jeg ikke de største forventninger til henne på denne konserten. Men hun overrasket stort. Fint oppbygde solier, og fin i ensemblespillet.
Kompet med bassisten Noriko Ueda og trommeslageren Allison Miller, sammen med Rosnes, holdt det hele sammen på en fremragende måte, og var med på å gjøre denne konserten til et høydepunkt.
Johan Hauknes har påtatt seg den viktige oppgaven med å fotfølge årets Artist in Residence, og skriver om alle hans konserter denne uka.
Dagens andre duokonsert med årets Artist-in-Residence, Vijay Iyer, avslutter vår egen tirsdag under den femtisjuende Moldejazz. Denne konserten pekte vi umiddelbart ut som ett av stedene man måtte være under årets festival. ECM-skiva «A Cosmic Rhythm with Each Stroke» som ble utgitt i fjor, viste til fulle at her var det to musikere som fant tonene, bokstavelig talt. Slik ble det også i Storyville.
Tett og varm luft, tett og heit musikk. Det var resultatet da vi svevde ut etter konserten. Lufta ga oss løft og bæreevne. For musikken hadde skapt kraftig termikk både inni oss og utenpå.
Vi bruker pausen før Iyers andre konsert denne dagen, på å tenke oss tilbake til fjorårets konsert i Teatret Vårt da Wadada Leo Smith var på Moldejazz med sin Golden Quartet. Med blant annet Pheeroan akLaff på trommer. Og på alt som har skjedd siden den gangen. For ett år siden hadde jeg en lang samtale med akLaff om forløpet av presidentvalgkampen i USA, og om hva som ville skje, om det verste vi kunne tenke oss skjedde.
Men såpass konsertvante er vi at etter noen minutter har vi lagt dette bak oss. Vi er snart klar igjen, med et tomt hode som skulle fylles med god musikk. Denne gangen med Vijay Iyer på el-piano og klaver, og Wadada Leo Smith på trompet.
Vi kjenner raskt igjen musikken fra plata, og derfra og ut lukker vi øynene og lar oss lede gjennom de soniske landskapene. «The Empty Mind Receives» … and … «All Becomes Alive». Akkurat slik er det. Og vi nyter hvert øyeblikk av det.
På veien finner vi både «Uncut Emeralds» og «A Cold Fire» – og flammene skader oss ikke. Om musikk kan hele, så er Iyer og Smith sjamaner og heksedoktorer. Som kong Minos og en Minotaurus lurer de oss inn i sine «Labyrinths», men samtidig sørger de for at vi hele tiden har en strålende rød tråd i nærheten.
Om de to så også spiller rollen som Ariadne, så er vi Thesevs, som med hevet sverd går inn for å finne og drepe Minotaurus. Helt der inne i kjernen av deres musikalske skapninger, der finner vi Minotaurus. Men i motsetning til den greske mytens skremmende vesen som halvt kjempe, halvt økse, er denne Minotaurus vakker og nær uimotståelig.
Han ønsker oss fortsatt død og utslettet, men han dreper oss ikke selv. Vi skal utslette oss selv, av egen vilje. Og vi gjør det gjerne, der inne i musikken. Vi forsvinner inn i Iyers og Smiths musikk, og blir borte. Men i stedet for å dø, går vi over i en annen eksistens. Her er vingene fortsatt på, og for å komme ut leder de to oss ikke ut igjen ved å følge Ariadnes tråd, men rett og slett ta til vingene og fly opp og rett ut av labyrinten.
Etter en drøy time som føles som et helt liv svever vi ut av Storyville og ut i moldenatta. Jeg vet ikke om jeg har landet ennå. Musikk er et fantastisk språk!
Tekst: Johan Hauknes og Jan Granlie
Foto: Jan Granlie
