VOSSA JAZZ, DAG 2, LØRDAG 23. MARS 2024: Lørdag under Vossa Jazz er dagen for de store begivenhetene. Det skal deles ut Vossa Jazz-pris, og dette er dagen for dypdykk i festivalprogrammet, mye mer enn fredagen, hvor man mer «prøver» seg fram, treffer gamle venner og kanskje er mer opptatt av det sosiale enn det rent musikalske.

Men vi merket oss det allerede på fredag. Det er adskillig større interesse for de «rene» jazzkonsertene i år enn tidligere. Selv om mye av musikken som ble fremført i går, både var eksperimentell, fri og krevde en innsats fra lytterne, ble folk sittende og ta til seg de musikalske inntrykkene, i stedet for å «løpe» ut, hvis musikken ble for utfordrende. Så vi var svært spente på om dette kun var en tilfeldighet, fredagen, eller om satsingen på mer jazz og mindre på den publikumsvennlige popen og rocken, hadde båret frukter.

Vi var på plass i Osasalen allerede klokken 12:00 på lørdag, og derfra og ut, ble dette en reise i spennende musikk, slik det skal være på en skikkelig jazzfestival.

Luftig leik med Air Play
Air Play spilte tidlig i Osasalen med glimrende akustisk forutsetning og dermed utmerket lyd. Det starter sørgmodig til å være solfylt formiddag i Voss, men musikerne plukker opp tempoet og tør å vende seg mot improvisasjon og stadig mer lekent spill. Det er som i gruppas navn, åpenbart luftig, og samarbeidet mellom vokal med og uten tekst og horn funker svært bra. Det får fart på seg når sopransaksofonen veksles ut med den mektige tenorsaksofonen og Ytterdal får tid til å skinne i akustisk selskap. Hver av musikerne får også spilt sine egenkomponerte verk. Ytterdals egne Bark, etter en ide fra den brasilianske musikeren og politiske aktivisten Chico Baruque, har konsertens definitivt sterkeste soloer, og ble et klart høydepunkt. Alt i alt en fin start på en lang dag med konserter! (CR)

William Parker skaper energisk magi
Bassisten William Parkers trio hadde kontakt med himlenes sfærer i sin konsert i Jazzklubben på Park lørdag ettermiddag.

Med et omslagsbilde av den trinndelte pyramiden Kukulcan-templet på Yucatan-halvøya montert inn og sentrert i et bilde av en solformørkelse mot mørk stjernebakgrunn, vekket William Parkers album Mayan Space Station markerte science fiction-allusjoner. Det mystiske Mayafolket etterlot seg imponerende byggverk, men lite om den faktiske kulturhistorien til dette folket som forsvant fra jordens overflate på nesten mystisk vis etter år 1500. Flere tiårs arkeologisk forskning av etter hvert avdekket deler av Maya-folkets historie, men fortsatt lever mytiske historier om kontakt med fremmede vesen fra andre deler av vårt univers – og kanskje utenfor det også.

William Parker og hans to medsammensvorne, Gerald Cleaver på trommer og Ava Mendoza på elektrisk gitar ga i 2021 ut ei plate som vekket opp igjen troen på den New York-baserte energijazzen, med sterke spirituelle overtoner. Det var et album som mange forståsegpåere og andre skribenter inkluderte på sine lister over dette årets beste skiver.

Takket være Vossa Jazz, var nå trioen på plass i lokalet Jazzklubben, der forventningen luktet sterkt på forhånd. Lokalet var fullstappet, hardpakket og surrende i en gryte av forventningsfylt spenning, så det selv for anmeldende journalister var vanskelig å finne seg sitteplass.

Og trioen leverte. William Parker spiller bass med hele den bassikalske jazzhistorien på skuldrene. En stor og tung tone, som fyller både det fysiske rommet og alle musikalske rom som gjemmer seg i den historierike musikken. Og det er frapperende hvordan han med ganske så enkle midler, som hans poengterte bruk åpne strenger, skaper stor musikk. Når Parker tar opp sin katalanske obo, en gralla, er det bare å lukke øynene og la seg henrykke til ekstasens land. Spiritualiteten i budskapet forsterkes av Parkers vokal.

Som trommeslager er Gerald Cleaver en kameleon, han skifter ham og farger etter hvilke musikalske omgivelser han befinner seg. Han er ikke bare musikalsk veltilpasset til enhver anledning, han framstår i alle sammenhenger som den helt rette trommeslageren for den anledningen. Slik også i dag. Rytmisk drivende med en tydelig time, uttalt på engelsk vis, ta:im. Cleaver er en av de trommeslagerne som virkelig peker på og illustrerer alle nyanseforskjellene mellom rytmer, puls, beat og time.

Som Cleaver er gitaristen Ava Mendoza en mangefasettert og tilpasningsdyktig musiker. Country rock, hard rock, blues, samtidsmusikk, you name it, she does it! Nysgjerrighetsdrevet oppdagerferd i musikalske stratosfærer, kan være en passende beskrivelse.

Til sammen har trioen en musikalsk linjeføring og kanalisering av energi som er som et godstog mot rødt lys. Men i motsetning til en viss jernbanetunnel et stykker herfra, så er alle lys grønne på denne linja. Godstoget passerer Bulken i svært god fart, på vei inn kvartalet Park, før det dundrer inn i lokalet som en gang var kjent som Festsalen, men nå lever sine siste dager som Jazzklubben. Toget smeller inn i tak og vegger i dette trange lokalet som vi gjennom årene har klaget mye på, akustisk, logistisk og presentasjonsmessig. Men det er et lokale som vi allikevel etter hvert er blitt glad i, og vil savne når ombyggingen av bygget kommer i gang.

Det er ikke noe sammenklemt trekkspill som ligger igjen på scenen etter at dette kraftverket av et musikalsk godstog har landet. Musikken er som et energisk og energetisk kanalsystem, der den musikalsk kraften samles, formes og føres i samme retning, en interduktiv transformasjon av musikalsk energi. (JH)

Hanna Paulsberg spelar sjølve håpet i Tingingsverket
Skalden i det norrøne samfunnet og den vestafrikanske grioten var/er båe sogeforteljarar, men båe hadde eit oppdrag – dei skulle fortelja den offisielle versjonen av soga, gjerne slik makthavarane ville at ho skulle lyda.

Hanna Paulsberg (hovedbildet) er ein sogeforteljar utan like, og ho er sin eigen oppdragsgjevar. Kva er essensen i det ho spelar? Ho toneset ikkje noko mindre enn sjølve håpet. Som instrumentalist og improvisator har ho late seg inspirera av av ei jazzsoge spekka med nyskaparar på tenorsaksofonen, men det ho spelar er doggfrisk og dagsaktuelt. Sogene til Paulsberg peikar i sum på ein veg ut av uføret.

Tingingsverket Do You Want My Job har fått tittelen etter ein låt på den første og einaste plata til «supergruppa» Little Village. Plata, som kom i 1992, gjorde eit uutsletteleg inntrykk på ei seks år gamal Hanna, og no har denne opplevinga gjeve inspirasjon til tingingsverket på Vossa Jazz 2024.

Verket er sett saman av åtte låtar der tittellåten kom som femte i rekkja. Bandet, gitarist Viktor Wilhelmsen, bassist Dan Peter Sundland og trommeslagar Erik Nylander i tillegg til Paulsberg, er som skapt for oppgåva. Paulsberg sa undervegs at dei hadde rokke å bli eit band i innstuderingsveka på Voss, og det kunne høyrast. Teknisk var alt på plass, og bandet kunne dermed spela med den fridomen ein har når alt er kome inn under huda.

Stilistisk kunne låtmaterialet minna om inspirasjonskjelda Little Village. Her blei det innleidd med country á la Bill Frisell før Nylander introduserte ein reggae. Den raske tittellåten blei etterfølgd av ein aldeles nydeleg ballade i lågkyrkjeleg salmetradisjon med ein saksofonintro i beste Ben Webster-stil. Neste låt var funky og avslutninga var ei reise frå japansk koto-musikk til vestafrikansk hi life der Wilhelmsen fekk vist sin meisterskap.

Også Sundland og Nylander fekk sagt sitt, men dei var sjølvsagt mest dedikert til komprolla. Dei forma eit tandem i botn som groova fjellstøtt og virtuost. Sundland hadde ein tone i el-bassen som kunne minna om ei kryssing mellom Steve Swallow og Rolf Alm i Peps Blodsband, men framfor alt var dette Hanna Paulsberg sin kveld. Ho hadde full kontroll som orkesterleiar, og som solist var ho kvilelaust på jakt etter nye innfallsvinklar, og ho kom opp med stadig nye idear som ho utforskar, vrei og vende på. Det er utruleg spanande og vakkert det som kjem ut av hornet til Paulsberg.

Nei, eg ynskjer ikkje jobben til Paulsberg, men eg vonar det blir mange år til ho pensjonerer seg. (LM)

Stor energi og pågangsmot med Mirror Image
«Mirror Image er ein eklektisk og mangslungen oktett, handplukka av bassist Ole Morten Vågan for berre eit par år sidan», står det i programmet til Vossa Jazz 2024. Oktetten kommer seg på scenen og finner fram til instrumentene sine, og det er ingen tvil om at de skal levere en konsert hvor publikum er fullstendig med. Det tar ikke mer enn noen minutter før det ikke finnes et hode i salen som ikke beveger seg i takt med melodiene, og de får vi mange av, i ekte amatørstorband-stil.

Til tross for åtte musikere på en scene med knapt plass til alle og instrumentene finner de både fysisk og musikalsk plass til alle sammen. Det er mye koordinasjon som skal foregå for å greie å fokusere lyden med så mange instrumenter, og da er det ekstra imponerende når de blant annet finner måter å fusjonere fele og altosaksofon, til tross for å være omringet av både tenor og bari-saksofoner, samt beinhard tromming som ikke slipper tak et sekund. Med det skal vi nevne at Sidiki Camara på perkusjon er sentralt plassert midt på scenen og har et makeløst samarbeid med trommeslager Hans Hulbækmo.

“Frontman” og bassist Ole Morten Vågan som står for komposisjonene, står bakerst og dirigerer, og gjør en utmerket jobb med å lede bandet og sørge for at alt går etter planen. I tillegg gjør han en betydelig innsats med humor og prat mellom låtene, tilsynelatende helt uten anstrengelse, selv om svetten renner som en foss. Som han selv påpeker er ikke øyenbryn designa for slike mengder fukt. Vågan har så god kontroll på gruppa at han etter hver lar dem slippe mer tak og spille ikke-fullstendig-ulikt europeisk frijazz vi jo er svært begeistret for i denne redaksjonen, men fortsatt et godt stykke unna så fri jazz jeg gjerne skulle sett at de tørte å begi seg ut på.

Det er veldig mye god musikk her, og det eneste jeg kansksje skulle ønske seg var flere soloer og enda friere spill, men man får ikke alltid i pose og sekk på en times tid, selv om gruppa klemmer til med et sterkt ekstranummer. Uansett, nok en utmerket konsert på Vossa Jazz, med stor energi og pågangsmot! (CR)

Knegg, vrinsk og tusen hestekrefter!
Når gutta i ultra-skandinaviske Horse Orchestra får somla seg opp på scenen i både kjole og sokkelesten, og finner opp ned på instrumentene klemmer de til en med skikkelig fanfare på et knapt minutt hvor samtlige horn blir blåst i med full kraft. Det er ingen tvil, festen er herved åpnet!

Det er ingen hemmelighet at mye skandinavisk jazz er alvorlig, humor-løst og kanskje kjedelig for mange. Dette er det stikk motsatte! De tre hornblåserne på første rad (Petter Hängsel på trombone, Ingimar Andersen på altsaksofon og Erik Kimestad på trompet) har matchende notepermer i knæsje farger med hesteklistremerker på, litt som kompiser på første skoledag. Det er umiddelbart sjarmerende, det er herlig energi, og så mye morsomt som skal skje, at det nesten er utrolig at ingen av gutta eller publikum selv drar en dansken, svensken og nordmannen-vits.

Pianist Jeppe Zeeberg tar seg god tid til å sette scenen for låtene med diverse anekdoter om regnvær, ompa og fulle tyskere. Og jaggu leverer de etter spesifikasjon også. Låta de introduserer som den gamle schlägeren «I Got Rhythm» skjærer i kontrabassen, en vissen synging, diverse knitrelyder og annet fjas finner de en måte å vri det om til den velkjente låta. Jeg synes trompetist Erik Kimestad utmerker seg i sine lange og kraftfulle soloer, og man ser tydelig beundring ellers i gruppa.

Det er vanskelig å forklare hva som så skjer. For gutta på scenen finner nemlig i løpet av timen de spiller på alskens sprell. Det blir rikelig med roping, demontering av instrument for å finne nye måter å lage lyd på, vilkårlig allsang, host og diverse prat. En låt blir telt opp til femten før de begynner å spille. Det er humorgalla, trist klovn og begravelsesmarsj i ett. I et parti som faller best under sistnevnte kategori er det umulig ikke å tenke på hvordan Albert Ayler også fant måter å marsjere en begravelse inn i en saksofon for nærmere femti år siden. Svenske Petter Hängsel leverer også stort på trombone i løpet av timen de spiller, med både enorm kraft og flere soloer med en intensitet som gjør at den store trombonen nesten dunker i det lave taket til Jazzklubben.

Hestegutta er ustanselige i sine tagninger på ymse klassiske stykker og mot slutten drar de en variant av Phil Collins «Against All Odds». Saksofonist Ingimar Andersen leverer en svært bra solo når han først slipper til, det vil si, etter han har sunget hele låta for full hals i samarbeid med publikum. Men selv om de har det gøy, er det ikke bare fjas. Jeg tror samtlige at låtene de fremfører fremstår som tull, lureri, men viser seg å være både nøye gjennomtenkt og svært godt skrevet. Det er partier i ekte amatørstorbandsform med firedobbelt horn som treffer publikum rett i pannebrasken. Det er umulig å ikke glise! Pianist Jeppe Zeeberg finner også fram til noen helt vanvittige soloer i lynraskt tenpo på tangentene og presterer å lande både rumpe og albuer rett i hvitt og svart.

Det er guttastemning, heste-show, massevis av personlighet, og minst like gøy å være på scenen som i publikum i kveld. Jeg tror ikke jeg har hørt et publikum le mer på en konsert noen sinne, og jeg tror ikke jeg har sett et band ha det morsommere heller. Kan man avslutte en lørdag på Voss og siste konsert noen sinne på scenen Jazzklubben på en mer brautende måte? Neppe! For et V75-sirkus! (CR)

Godsido av Graosido
Trommeslager Knut Kvifte Nesheim har skrevet et helskapt og mangesidig verk, basert på minner og inntrykk fra lokale formasjoner rundt Vossabygda. Verket Graosido ble strålende framført i Gamlekinoen lørdag kveld, til en halvfull sal. Flere burde ha sett sin besøkelsestid.

Verket er bygget over og inspirert av komponistens opphold og barndoms ferier på Voss. Kvifte Nesheims mor er fra bygda, så selv om han sier at «… jeg er ikke vossing», har han et nært forhold til dette området. Han har beskrevet bakgrunnen for verket Graosido slik, «Min families gamle gård ligger ved Lønavatnet nær Voss, og der kan man skimte Graosido i det fjerne. Til tross for at været og årstidene skifter, så er Graosido noe som har vært konstant i livet mitt, enten det skinner i sollys, er dekt av den første vintersnøen, innhyllet i tåke eller skjult bak lave skyer». Låttitler som Lønahorgi, Grøvona og Vadlasletta understreker den nære tilknytningen verket har til naturen rundt Voss.

Verket er skrevet for ensemblet OJKOS – Orkestret for jazzkomponister i Oslo – et tiltak for unge profesjonelle musikere ledet av Østnorsk jazzsenter som gir musikerne mulighet til faglig og musikalsk fordyping i det å skrive musikk og spille den sammen. Ensemblet ble startet opp i 2018, med en klausul om at hver musiker kan være med i OJKOS i fem år. I løpet av perioden forventes det at hver musiker skriver ett eller flere verk for ensemblet som framføres på Nasjonal jazzscene i Oslo.

Knut Kvifte Nesheim er en av de opprinnelige 16 musikerne som startet opp for over fem år siden, og er derfor en av dem som nå har avtjent sin periode. Men verket Graosido vil blir stående som ett av flere stilsikre, vakre og karakterdrevne musikkverkene som den første generasjon av musikere i OJKOS har skapt i løpet av sine første år. Det er blitt flere album, der Graosido er ett av dem, og det er blitt en Jazzprisen, Norsk jazzforums nye toårlige prisutdeling.

Musikerne i lørdagens utgave av OJKOS var dominert av førstegangs-utøverne, med noen av den neste generasjonen av musikere som i 2023 og 2024 vil starte opp en ny femårsperiode med spennende musikk.

Elisabeth Lid Trøen – fløyte, Camilla Hole – sopransaksofon , Tina Lægreid Olsen – klarinett og altsaksofon, Richard Köster – trompet, Lyder Øvreås Røed – trompet og flygelhorn, Tancred Heyerdahl Husø – trompet, Magnus Murphy Joelson – trombone, Johannes Fosse Solvang – trombone, Magnus Løvseth – tuba, Mike McCormick – el-gitar og elektronikk, Arne Martin Nybo – el-gitar, Clément Merienne – piano, Alexander Hoholm – kontrabass, Knut Kvifte Nesheim – trommer og komposisjoner og Sigurd Ytre-Arne – live visuals. Ingar Hunskaar skrudde lyd.

Det er bare å glede seg til hva dette ensemblet kan skape av ny musikk de neste årene. (JH)

Lørdagen på Vossa Jazz kan man få med seg hele 20 konserter. Både for barn, funksjonshemmede og gratiskonserter, DJer og jam session, i tillegg til ei røys med deilige jazzkonserter og folkemusikkseanser. Og det er begrenset hva vi faktisk klarer å få med oss av musikk denne dagen. En ting er logistikken, det andre er at hodene etter hvert fylles opp av altfor mye musikk og andre inntrykk, så vi håper dere bærer over med at vi ikke rekker over alt.

Og i dag er det søndag, og vi gjør de siste krampetrekninger for å komme oss gjennom dagen, så våre lesere i morgen kan lese om alt det vi opplevde denne søndagen – hvor sola har vendt tilbake, og utenfor vinduene er det godt over 10 grader. Dette kan bli en strålende dag, på alle måter.

Tekst: Johan Hauknes (JH), Lars Mossefinn (LM), Chris Risvik (CR)
Foto: Jan Granlie

William Parker Trio Mayan Space Station

Ava Mendoza i William Parker Trio

William Parker

Erik Nylander i Tingingsverket

Mirror Image

Ole Morten Vågan leder Mirror Image

Horse Orchestra

Jeppe Zeeberg i Horse Orchestra