NATTJAZZ, BERGEN, DAG 2, 25. MAI 2019: Det er alltid mye musikk å høre på første lørdagen på Nattjazz i Bergen. Og siden værgudene fremdeles ikke har oppdaget at det er jazzfesival i byen, så måtte publikum bare akseptere regn og vind på vei fra bysentrum og ut på Verftet på Nordnes også denne kvelden.
I kveld kunne man få med seg såpass forskjellige band som publikumsmagneter som Gurls, Thea Hjelmeland, Hedvig Mollestad – Ekhidna (tingingsverket til årets Vossa Jazz), Moskus, Megalodon Collective og comebackkonserten med Maria Kannegaard Trio. Og salt-peanuts* utskremte hadde satt som mål å rekke de fleste konsertene denne lørdagen, men det gikk rett og slett skeis.
Vi startet med trioen Moskus (Anja Lauvdal – piano og synth, Fredrik Luhr Dietrickson – bass og Hans Hulbækmo – trommer), et band som har gjort furore i det norske jazzlivet de senere årene, siden de for noen år siden deltok i finalen i JazzIntro-konkurransen. De tre musikerne figurerer i en rekke andre band, så som Skarbø Skulekorps, Skadedyr, Frode Haltli Avant Folk og Atomic, så CVene er det ikke noe i veien med. Musikken har sitt opphav i pianister som Paul Bley, Carla Bley, norske Svein Finnerud og mer og mer, den norske trioen Close Erase. Da jeg hørte trioen første gang, var det en ren akustisk pianotrio, men etter som årene er gått, har de tilført synth og elektronikk i stadig større grad, noe denne skribenten har vært litt skeptisk til.
Men i løpet av den stunden jeg fikk hørt denne kvelden i Sardinen (jeg måtte sikre meg en god plass på neste konsert med Maria Kannegaard Trio i Stidio USF) var kombinasjonen mellom akustisk piano og synth perfekt. Lauvdal er en glimrende pianist med stor spennvidde i spilet og med mange gode ideer. Og med Luhr Dietrickson og Hulbækmo som støttespillere og kreative bidragsyterer, ble det en fin stund med trioen.
Men denne kveldens høydepunkt for undertegnede var, utvilsomt, comebacket til pianisten Maria Kannegaard (hovedbildet) og hennes trio bestående av bassisten Ole Morten Vågan og trommeslageren Thomas Strønen.
Maria Kannegaard er født i København i 1970, men kom til Norge da hun var ti år. Hun studerte ved den såkalte Jazzlinja i Trondheim, hvor hun startet samarbeidet med medstudentene, trommeslageren Thomas Strønen og bassisten Mats Eilertsen. Etter flere gode plater trakk hun seg for noen år siden tilbake fra jazzen, men hele tiden har mange i det norske jazzlivet savnet hennes utsøkte pianospill og eminente komposisjoner.
Men nå er hun heldigvis tilbake. Fremdeles sammen med trommeslageren Thomas Strønen, og med Ole Morten Vågan på bass, en bassist som også spilte i trioen en periode før de tok pause.
Og allerede fra første tone, hvor Strønen og Vågan la et stille lydteppe for Kannegaards inntreden, ble dette en fantastisk konsert. Kannegaards såre, melankolske og sarte pianospill gikk rett inn i sjela til lytterne, og jeg kan ikke tenke meg noen som legger så mye smerte i hver eneste tone hun spiller. Men hele veien utvikler komposisjonene hennes seg til å se framover, de lysner etter hvert som de skrider fram, og tankene til Paul Bley, Svein Finnerud, Carsten Dahl, Bobo Stenson med flere dukker opp i bakhodet. Men til forskjell fra dem, er det noe fundamentalt ærlig i det Kannegaard gjør, som ingen av de andre er i nærheten av. Hun rører ved hver nervetråd i lytterens kropp, og vi lider med henne i det ene øyeblikket og får en deilig varme i kroppen i neste, som er helt spesiell.
Og sammen med Kannegaard, er de to andre musikerne helt framme på tuppa for å følge henne gjennom improvisasjonsprosessen. Vågan med støtte og kreative bidrag som får Kannegaard til å blomstre, samtidig som han leverer et fantastisk spill og backer opp de to andre på en ekstraordinær måte. Og Strønen må være den perfekte trommeslageren for en slik setting. Han er teknisk, lyttende og spiller med et nærvær som er sjeldent, nesten i enhver sammenheng man hører han. Og ved pianoet sitter «dronningen» selv. Hun skriver noen ubetalelig, flotte komposisjoner, som kan være enkle i ene øyeblikket, for så å blomstre som en eng i skogen en varm vårdag i neste. I enkelte sekvenser, særlig i et soloparti mot sluten av konserten, spilte hun så enkelt og kun en og en tone i midtregisteret, som bare var så vakre at man nesten måtte felle en tåre. Selv Vågan ble tydelig overrasket og berørt av denne sekvensen, før han la noen stille basstoner til og det hele vokste og vokste til noe av det fineste jeg kan huske å ha hørt – noen gang.
Men det ble selvsagt ekstranummer! Og her fikk vi en komposisjon hvor jeg bare ventet på temaet til Jim Peppers «Witchi-Tai-To», et av de fineste temaene i jazzen jeg vet om. Men trioen gikk sin egen vei, og vi fikk en gudommelig, vakker avslutning som gjorde Maria Kannegaard Trios konsert på Nattjazz 2019 til en av konsertene som raskt fikk plass på min «5 Best Of…»-konserter gjennom tidene.
Det var sårt, lyrisk, usigelig vakkert, kreativt og spennende, og jeg gleder meg til trioen igjen kommer med plate. Imens skal jeg hygge meg med de tidligere platene hennes, som «Breaking the Surface» med Mats Eilertsen og Thomas Strønen fra 2000 «Quiet Joy» med Vågan og Strønen fra 2005, den nydelige «Maryland» med saksofonisten Håkon Kornstad, Vågan og trommeslageren Håkon Mjåset Johansen fra 2007 og «Camel Walk» med Vågan og Strønen fra 2008. Og mens jeg lytter til disse, kan jeg glede meg til kommende plate, hvor Kannegaards sårhet og smerte i hver tone forhåpentligvis vil komme bedre fram enn på de tidligere platene, for en mer spennende pianist enn Maria Kannegaard i selskap med Ole Morten Vågan og Thomas Strønen finnes ikke i dagens jazz. Dermed basta! Og de skal også spille på årets Moldejazz i juli. Be there!
På dette tidspunktet på kvelden skulle man selvsagt ha løpt inn i Sardinen for å få med seg Hedvig Mollestads tingingsverk fra Vossa Jazz i år, men det gikk bare ikke. Jeg var ikke i stand til å høre mer musikk. Hodet var fullt! Sjelen mer enn fornøyd, og eders utskremte hadde fått oppleve en konsert som vil gå inn i historien som en av de største. Derfor ble det ikke lyttet til en tone mer musikk denne lørdagen. Det eneste rette man kunne gjøre, var å ta seg et glass, før man vandret ut i den kalde Bergensnatta med kroppen fyllt opp av fantastiske opplevelser!
Tekst og foto: Jan Granlie
Anja Lauvdal i Moskus
Fredrik Luhr Dietrickson i Moskus
Ole Morten Vågan i Maria Kannegaard Trio
Thomas Strønen i Maria Kannegaard Trio
Maria Kannegaard Trio takker for seg for denne gang. Jeg gleder meg til neste møte
