MATS EILERTSENS RUBICON, VICTORIA – NASJONAL JAZZSCENE FREDAG 14. OKTOBER 2016: Rubicon er ikke stort mer enn en bitteliten bekk, men det er allikevel kanskje den mest kjente bekken i hele verden.
Uansett hvor lite eller mye man vet om romersk og gresk historie og mytologi, er det to små italienske elver eller bekker alle kjenner. Det er først grekernes Styx, denne elven du må krysse for å komme over til dødsriket hvor Hades råder – elven som står for selve skillet mellom de døde og de levende. Så er det altså Rubicon, bekken du må krysse for å komme inn til Roma. Og dermed også til Forum Romanum, til Senatets møtesal Comitium.
Elven Rubicon er dermed også skillet mellom makten i Roma og avmakten ute i provinsene i det romerske riket. Da Cæsar krysset Rubicon i år 49 før Kristus, krysset han samtidig grensen mellom provinsen det nære Gallia – Gallia på denne siden av Alpene, Gallia Cisalpina som det het – og maktsenteret Roma.
Verken Styx eller Rubicon var i realiteten stort mer enn små bekker, men hver av dem ble et symbol for et essensielt og eksistensielt skille. Mens Styx ble grensen mellom liv og død – grensen ingen kunne krysse uten å gi Karon ferdamynt, var Rubicon grensen mellom de med makt og de uten. En grense du kun krysset med styrke når du var helt bevisst at det var det du gjorde – at du utfordret makten.
Når du hadde trådt over denne grensen – over til maktens side – kunne du ikke lenger trekke deg. Hadde du krysset Rubicon var det ingen vei tilbake. Stille og rolig å krysse tilbake var ikke et alternativ. Du hadde gjort det første trekket – det var ingen vei tilbake. Terningen var allerede kastet! Alea iacta erat!
Ved å krysse Rubicon med sin hær fra det cisalpinske Gallia utfordret Cæsar derfor den store Makten, den som regjerte Romas verden. Ikke vet jeg om den norske bassisten og komponisten Mats Eilertsen har hele den idéhistoriske og kulturelle historien i tankene når han kaller sitt prosjekt Rubicon, men uansett er dette tittelvalget et åpenbart signal om at han med dette ikke bare vil krysse en hvilken som helst grense.
Å krysse sitt eget Rubicon er en utfordring – det utfordrer de som har makten, de som definerer hva som er rett og galt. Men det er også et krav om styringsrett, om å ta seg makt til selv å definere hva som er ekte og hva som er falskt – hva som er rett eller hva som er galt.
Det er det jeg opplever Mats Eilertsen gjør i dette prosjektet. Ikke bare er det hans mål å krysse sitt eget Rubicon. Han vil mer – han vil krysse et Rubicon som går ut over hans egen verden – kryssingen av Rubicon er et sosialt signal for Mats Eilertsen. Det er derfor vi må skjønne Rubicons historie.
Prosjektet Rubicon startet sin historie for over to år siden som et bestillingsverk for Vossa Jazz. Etter å ha anmeldt det for Jazznytt under Vossa Jazz i 2014, har vi hørt prosjektet utvikle seg – ikke minst takket være at Nasjonal jazzscene har tatt ansvar for å sikre at dette og andre tingingsverk får et videre liv.
Noe altså Mats Eilertsens Rubicon har fått til fulle. Prosjektet har ikke bare skapt en serie med glitrende konserter, men også en strålende ECM-plateutgivelse, anmeldt her. Denne fredagskvelden får vi en konsert bygget over det samme materialet, men som samtidig overgår fem fantasillioner ganger – ikke bare ECM-plata, men alle tidligere live-versjoner vi har hørt av dette materialet!
I mine ører er Mats og hans medmusikanter, Trygve Seim og Eirik Hegdal på treblåsere, Thomas Dahl på gitar, Rob Waring på marimba og vibrafon, Harmen Fraanje på piano, og ikke minst Olavi Louhivuori på trommer, kommet langt over Rubicon.
Om Eilertsen med dette vil markere at han med sin kryssing av grensa utfordrer oss på at han vil være en toneangivende komponist og bandleder, så er vi – om vi har vært i tvil om det før – godt overbevist. Han står allerede på Forum med foten på trappa inn til Senatets høytidelige møtesal.
Vi får nær to timer i himmelen denne kvelden, med en feiring ikke bare av god og medrivende musikk, men også en feiring av det samvirket mellom sju musikere kan avstedkomme. Musikken er strålende, med distinkte tema og dramaturgisk utvikling. Klarere enn de tidligere versjoner jeg har hørt framstår det nå som en helhet – som et integrert verk. Det er ikke en serie med enkeltlåter – men ti satser i et større verk. En sonate for jazzseptett.
Men jeg vet også at Mats Eilertsen vektlegger kollektivet han er en del av, og at verkets kvaliteter ligger like mye i samspillet i gruppen og hva hver enkelt har å bidra med til fellesskapet – til helheten. Det er få bandledere som så sterkt i sitt spill og sin lederrolle, holder seg selv tilbake for å gi rom for sine medmusikanter.
Med seks så distinkte stemmer som det er i dette bandet ved siden av sin egen, men hvor hver av de seks også løfter fram fellesskapet og helheten, kan det ikke annet enn å bli godt. Men denne kvelden opplevde jeg at de sju var uovervinnelige! Mesterlige. Ingen nevnt, ingen glemt.
Når de starter med «Canto» og avslutter med «Introitus» er de klar til å innta senatsbygningen Comitium på Forum – og jammen bryter de ikke ut i sang når de kommer innenfor. Åpningsnummeret dukker – om jeg ikke hørte feil – opp igjen som ekstranummer!
Dette smakte det fugl av – både rype, vaktel og struts. Fuglene fløy høyt under taket på denne kvelden. Og Julius Cæsar nikket anerkjennende ned fra sin talerstol og skuet over sin krokete nese ned på Mats Eilertsen og hans hær som nå har inntatt maktens sentrum og lagt bekken langt bak seg.
Tekst: Johan Hauknes
Foto: Francesco Saggio
