MOTVIND-FESTIVALEN, DAG 1, VICTORIA – NASJONAL JAZZSCENE, OSLO, TORSDAG 24. JUNI 2021: I løpet av kort tid har gjengen bak Motvind kulturlag gjort den årlige festivalen i Oslo tidlig på sommeren til en av sommerens vakreste eventyr. I år er det for sjette gang vi samles. Denne gangen skjer alt på Victoria, og med en gang vi kommer inn døra, merker vi det:
Som vi har savnet dette! Normallivet! Å treffe og se kjente ansikter, å lytte til god musikk, å prate om løst og fast … og koronavirus. Hadde du lagt sammen alle de brede smilene rundt i salen, blant publikum, på scenen, kunne du nesten ha lagt dem på rad og rekke rundt jordas ekvator og hatt nok til å knytte en stor sløyfe i tillegg. Slik virker det i hvert fall!
Det er som Hans Børli beskriver det i diktet «Junikveld»,
Vi sitter i slørblå junikveld/ og svaler oss ute på trammen. /Og alt vi ser på har dobbelt liv,/ fordi vi sanser det sammen.
Først ut i kveld er Ayumi Tanaka (hovedbildet), aleine på et klaver. Og jeg skjønner hvorfor jeg tenker på Børli. I det korte diktet «Det vakreste» skriver han om «…[d]et pustskjøre mønsteret /i snøkrystaller og rimblomster». Smak på dette ordet, … det «pustskjøre». Og pustskjørt og vakkert er Tanakas åpning. Og like vakker er fortsettelsen.
«Tour de Force» heter det om noe som er gjort med kraft, kløkt og klokskap. «Tour de Tanaka» er noe av det samme, men i tillegg gjort med en fintfølende touch og musikalitet som er mer enn overveldende. Jeg opplever denne konserten som en kraftfull parafrase og fortelling over pianomusikkens historie gjennom det tjuende århundre, løftet opp syntetisert og presentert for det tjueførste hundreåret.
Impresjonistisk, eksperimentelt, nyklassisk, neoromantikk, aleatorikk, heftig, medrivende og strålende musikk. Det er lett å begynne å tenke på opplevelsen til de som opplevde den da 27-årige Keith Jarretts første monumentale solokonserter sommeren 1972, for 42 år siden. Ingen hadde den gangen opplevd noe liknende.
Slik opplevde jeg også Tanakas sett som åpnet årets Motvind-festival. Tanaka bygger opp dynamikk og utviklingslinjer som noe hinsides det jeg har hørt før. Men allikevel så naturlig, «så selvfølgelig». For med en god og kunnskapsrik guide er også det nye og overraskende selvfølgelig.
Så kan man jo spørre, hvor ligger alle disse referansene? Hos tilhøreren? Ja, selvfølgelig. Det er jeg som fortolkende lytter som «ser og hører» disse referansene. Eller er de hos utøveren? Igjen, ja. En kunnskapsrik utøver som Tanaka er bevisst hva hun skaper, det musiske uttrykket. Det er en studie i den gode gamle kommunikasjonsmodellen som utspiller seg den lille timen Ayumi Tanaka får oss til mentalt å sitte ytterst på stolen. Fra intensjon til eksekusjon, over i transmisjon til persepsjon, for til slutt å ende opp i interpretasjon.
Når det hele ender opp i et nedtonet mollstemt tema som bearbeides, lander vi trygt og sikkert, mens vi vender tilbake, fra den musiske til den fysiske virkeligheten.
Egentlig burde vi nok ha hatt solid tid til ettertanke og refleksjon etter dette. Men vi er på Motvind-festivalen, så her går det unna. Det er bare å gå rett i forberedelse for Mogop.
Hva er det?, spør du kanskje. Mogop er jo en liten blomst, sammen med sin fjerne slektning issoleia er den kanskje ett av de aller mest kjente uttrykk for fjellfloraen vår. Men Mogop er også det særegne samarbeidet mellom to duoer som de siste ti årene har utforsket grenseområdene mellom improvisert musikk og samtidsmusikk. Vi er meget langt fra jazzens klassiske swing, men det svinger definitivt av musikken til Mogop.
Mogop består av strykeduoen Sheriffs of Nothingness, med Ole Henrik Moe på bratsj og Kari Rønnekleiv på fiolin, og blåserduoen Streifenjunko. Da Eivind Lønning ikke kunne gjøre denne konserten, var det tubaisten Martin Taxt som var kalt inn sammen med saksofonisten Espen Reinertsen. Streifenjunko med tuba, der altså! Og jeg lar meg virkelig fascinere av Taxts bruk av den enorme mikrotonale tubaen sin. Hans uttrykk beriker og utvider Mogops musikalske uttrykk på en glitrende måte. Mogop med tuba – pulsatilla vernalis con tubae.
Sofamusikk! Dette er ny musikk så det holder. Med så store ører som disse musikerne har, holdes musikken sammen i et kammermusikalsk samspill som nok kan framstå som krevende å lytte til, men som gir så uendelig mye igjen om man prøver å komme på innsiden av musikken.
Så vender vi tilbake til mer jazzikalske uttrykk, om det må være lov å bruke en slik betegnelse. Kvintetten Honest John har i 2021 eksistert i ti år, med en tilværelse litt i skyggen av musikalsk leder, treblåser Klaus E. Holms andre musikalske prosjekt. Med Ola Høyer på bass, Erik Nylander på trommer og Kim Johannesen på strenger, samt det nye medlemmet, Kalle Moberg på akkordeon, leverer Honest John musikk som tidvis kan karakteriseres som Chicagojazz med banjo.
Da tenker vi ikke på musikk med Johnny Dodds på klarinett og Johnny St. Cyr på banjo. Baby Dodds spiller ikke trommer. Det er heller ikke «Great Black Music», slik det lød i AACMs charter i den samme byen nær femti år etter at Louis Armstrong spilte med sine Hot Five og Hot Seven. Dette er Chicagomusikk i den tradisjonen som vokste fram i den vindblåste byen ved Michigan-sjøens bredder på 1990-tallet, en musikkscene som raskt strakk seg over Atlanterhavet og etablerte seg også i Skandinavia.
Dette er første gangen jeg har hatt mulighet til å høre Honest John med Kalle Moberg på plass. Og jeg må si at det skaper og legger til nye dimensjoner i musikken. Jeg kan i alt nevne fire musikere som er i stand til å gjøre trekkspill til et interessant og spennende instrument, solistisk og ensemblemessig. Om ikke alle er norske, så er de alle bosatt i Norge. Kalle Moberg er definitivt en av disse fire.
Bandet presenterer oss for en serie nyskrevne låter, låter som virkelig fenger. Og som gir rike assosiasjonsmuligheter. På et tidspunkt ville Eric Dolphy ha smilt meget bredt og anerkjennende over Klaus Holms låter og spill. På et annet swinger det i det jeg opplevde som en sjutakter, en herlig dansemusikk! Akkurat slik «bestefar danset vals» noterer anmelderen på blokka! Kan du telle til seks er det lett å karakterisere musikken til Honest John: «It’s sixy music!»
Kveldens avslutning og finale var Jonas Cambiens Maca Conu, et bestillingsverk fra Motvind-festivalen med musikk framført av en septett: Jonas Cambien på piano og sopransaksofon, Sarah Jane Summers på fiolin, Signe Emmeluth på alt- og tenorsaksofon, Christian Winther på gitar, Magnus S. Nergaard på bass, og Michaela Antalova og Andreas Wildhagen på trommer.
Hva verkets navn skal indikere er jeg ikke i stand til å identifisere. Men en ting er sikkert, dette verket ser jeg fram til å få høre igjen seinere. Tøff musikk! Og som Cambien uttrykte det, «… om dere kjenner igjen noe av musikken er det fordi det er en viss trio [Jonas Cambien Trio] som har stjålet den…»
Vi er mette etter fire intense sett, og det er bare en ting å gjøre når vi har landet: Å trekke oss tilbake for natten, med tanker om at det nå er bare 18-19 timer til Motvind-festivalens dag 2 er i gang. I påvente av dette avslutter vi med Hans Børlis utgang på junikvelden,
Å, flytt deg nærmere inn til meg / her på kjøkkentrammen! / Den er så svinnende kort den stund / vi mennesker er sammen.
Så la oss sørge for å få mest mulig ut av den!
Tekst og foto: Johan Hauknes
Mogop
Jonas Cambien – Maca Conu
