Nye skiver og bøker


flere skiver og bøker...

Våre podkaster


flere podkaster ...

Skiver du bør ha


flere anbefalte skiver...

Våre beste klipp


flere filmer...

Ledere og debattinnlegg


flere debattinnlegg...

Konserter

Midtukegleder i Molde

MOLDEJAZZ, DAG 3, 19. JULI 2017; Så er vi midt i festivaluka her i Molde. Og for en midtukedag det ble! Vi har valgt ut to av konsertene som satte oss helt ut denne onsdagen, først stjernemøtet mellom gitaristen Pat Metheny, sammen med den norske bassisten Arild Andersen og den norske trommeslageren Gard Nilssen.

Jeg må innrømme at jeg aldri har vært blodfan av gitaristen Pat Metheny. Han har gjort en rekke plater og konserter opp gjennom årene som har satt gitarstandarder for minst en generasjon, men i min platehylle står det kun en plate med Pat Methenys navn på omslaget. Det er platen «Song X», som han gjorde med saksofongiganten Ornette Coleman.

Han var påtenkt som medspiller til bassisten Arild Andersen på hans Moldekonsert i 1981, men han ble forhindret, og man fikk for første gang stifte bekjentskap med Bill Frisell (pluss pianisten John Taylor og trommemaskinen Alphonse Mouzon). Men Metheny og Andersen samarbeidet i 2001, da Metheny var Artist in Residence her i Molde, og den konserten går det fremdeles gjetord om.

Så kom muligheten for et nytt samarbeid tilbake. Og der satt vi, på første rad i Teatret Vårt, og jeg tror Fireflates utsendte var den eneste som ikke gledet seg hemningsløst. Han var rett og slett litt skeptisk!

Ytterst til venstre på scenen sett fra publikum, i sedvanlig stripete genser, denne gangen i grått og hvitt, kommer Pat Metheny ruslende. Tre gitarer – en elektrisk, en halvakustisk og en sardinsk. I midten på scenen, Grenlandstrommeslageren Gard Nilssen, som vi blant annet kjenner fra Bushman’s Revenge, og ytterst på høyre flanke, med sin nyeste bass med dragehode, Arild Andersen, som overhode ikke trenger noen nærmere presentasjon.

Jeg er heller ingen ekspert på låtene til Metheny, for egentlig skulle jeg ha ramsa opp hele settlista, og selv om Andersen fortalte hva de het innimellom noen av låtene, så var jeg rett og slett ikke i stand til å registrere hva de het. Men de startet med en relativt «vanlig» Metheny-låt, og min skepsis økte, før kvelden rett og slett ble reddet med en låt fra samarbeidet med Ornette Coleman. Jeg tror det var «Trigonometry», som de to skrev sammen, men jeg vil ikke arresteres om jeg tar feil. Og jeg var totalt solgt og ødelagt! For plutselig slo Pat Metheny ut i full blomst. Jeg hørte ham ikke på hans duokonsert med Ron Carter i fjor, som for øvrig fikk relativt kjølig mottagelse. Tidligere samme år, hørte jeg ham med blant andre saksofonisten Chris Potter and trommeslageren Anthony Sanchez i Tallinn, og den konserten ble ikke husket i mer enn et kvarter. For en mer kjedelig konsert går det lang tid mellom hver gang man hører.

Men i kveld, i Teatret Vårt, satt alt som et skudd. Det ble en ren innertier! De «bånna» bakken! De scoret på hel volley! Andersen og Nilssen sparket og slo som to tungvektsboksere i ringen, og Metheny heiv seg på. Smilte og lo og var tydeligvis i storform. Vi fikk «Travels» fra albumet med samme navn, men i en adskillig friskere versjon enn plateversjonen.

Vi fikk noen Andersen-komposisjoner, blant annet den fine «Mira», hvor bassen sang mer enn noen gang, og Nilssen så ut som en kombinasjon av Elvin Jones og «dyret» i Muppet Show. Og hele tiden var han så solid på plass, akkurat der han skulle. På mikrosekundet! Og det var en fryd å høre han hamre over Gretsch-trommene som var de en del av kroppen.

Som du forstår, så likte jeg konserten. Jeg likte den så til de grader, at alt nå er tilgitt, Metheny! De to nordmennene var rett og slett med på å åpne ørene mine for Methenys musikk, på en helt annen måte enn noen av de mange platene han har innspilt, eller de konsertene jeg har hørt med ham. Og kveldens konsert vil gå inn i historien som en av årets desiderte høydepunkter. (Lurer på om han som selger brukte LP’er borte i Storgata har noen av Methenys plater, for da har han et stålsikkert salg inne!)

En rekke av de som ikke fikk plass på konserten med Pat Metheny & Co, valgte i stedet å gå to etasjer opp, til klubblokalet Storyville, for å oppleve enda et nytt prosjekt med den danske saksofonisten Mette Rasmussen.

Vår mann, Johan Hauknes, var en av dem, og her følger hans rapport fra konserten, publisert tidligere i dag på nettstedet fireflate.no:

Vi var av de uheldige som ikke fikk inngang til kveldens store snakkis-konsert med Pat Metheny, Arild Andersen og Gard Nilsen. Men vi hadde igjen noe av det vi hadde gledet oss til i flere uker. Noe som døyvet skuffelsen av ikke å få opplevd et møte som etter alle solemerker ville bli like legendarisk som trio-konserten med Pat Metheny, Arild Andersen og Paal Nilssen-Love i 2001. For oppe i salen på Plassen som er oppkalt etter strøket rundt New Orleans’ Basin Street, der de røde lysene sto i full flamme, der skulle det skje et stjernemøte som ikke bare krysset Atlanteren, men som også skapte impro-historie.

For der inne i Storyville, kommer danske Mette Rasmussen, bosatt i Trondheim, på scenen sammen med tre medmusikanter som er det nærmeste du kommer creme-de-la-creme i dagens moderne improvisasjonsmusikk. Rasmussen selv er i dag en stor etablert stjerne innenfor den nord-europeiske bydelen i Chicagos moderne frijazzdistrikt.

Men hun må finne seg i å bli overgått av sine medmusikere. Vi har ute på høyre fløy, amerikanske Zeena Parkins på klassisk og elektrisk harpe  — like hjemme i rock som i jazz og impro. Vi passerer Mette deretter, og neste er bassisten Barry Guy. denne nestoren i engelsk frittgående, spontant musikk som også er en av de aller fremste tenkerne om denne musikken. Til sist, ute til venstre, amerikanske Craig Taborn, på klaver, som vi altså hørte i duokonsert med Vijay Iyer for et par dager siden.

Nå kunne man tenke at her blander man tre forskjellige estetikker: New York emosjonelt fundert frijazz og improvisert musikk, cerebral engelsk spontan-musikk og skandinavisk aleatorisk impro. Men det er ingen grunn til skepsis. Dette er musikere med store ører og store hender. Og hendene, hjertene og hjernene skaper det som vi vil kalle vakker musikk.

Rasmussen åpner ballet, og de andre tre kaster seg på. Guy henter ut elementer av Rasmussens lydstrøk og utvikler dem videre på sin femstrengs bass. Parkins er en eminent lydmaler på sine harper. Spesielt er lyden av hennes spesialkonstruerte elektriske harpe, gedigen, vakker, gripende. Om du parrer Jimi Hendrix med Derek Bailey og gir avkommet ei elektrisk harpe, da får du Zeena Parkins.

Craig Taborn lager ei bunnlinje i musikken, det buldrer og det braker. Mens de alle fire hver på sin plass strekker ut sine ører og lytter, lytter, mens de omformer de oppfattede lydene fra sine medmusikere til nye lydvarianter som spiller med, spiller mot, spiller opp og spiller ned leveransene fra naboen, fra rommet, fra publikummet.

En setning jeg ikke vet hvor kommer fra, gjenspeiler min opplevelse av musikken, «imagine walking on glass». Med kølle på bassen drar Guy de andre med seg inn i et strekk som nesten blir pointillistisk. Men akkurat i det musikken begynner å nærme seg noe som likner et groove, bryter Rasmussen mønstret og dreier skuta i en helt annen retning.

Et kort ekstranummer beveger seg i leikne geitesprang over fjell og li, i kåte sprang og kaute hopp.

Og det dere kalte «tut og bært», det er det som jeg nå kaller vakker musikk!

Tekst: Jan Granlie (Pat Metheny & Co.)
Tekst: Johan Hauknes (Mette Rasmussen)
Foto: Jan Granlie

Skriv et svar