Miles Smiles | salt peanuts*

KLUB PRIMI, KØBENHAVN, 17. NOVEMBER 2020: Så var det tirsdag igjen, og i den regntunge Københavnkvelden, var det bare å komme seg på sykkelen og trille ned i Kødbyen, hvor Klub Primi holdt sitt ukentlige «treff».

Tittelen «Miles Smiles» hentyder ikke at vi denne kvelden fikk musikken fra den utmerkede Miles Davis-platen «Miles Smiles» innspilt 24. og 25. oktober 1966, og utgitt på Columbia 16. februar året etter. Men kveldens «hovedband» burde få salige Miles til å smile bredt, hvor hen han befinner seg i det hinsidige.

Men vi starter med begynnelsen. Gitaristen Marc Solborg har akkurat kommet ut med ett av sine viktigste prosjekter på flere år. To plater, som han har kalt «Tungemål I» og «Tungemål II» på ILK. På den første møter vi han solo, mens han på den andre samarbeider med klarinettisten og saksofonisten Lars Greve, pianisten Simon Toldam og saksofonisten og klarinettisten Francesco Bigoni, elle viktige navn i den nyere, danske jazzen. Disse platene vil, om ikke så altfor lenge, bli anmeldt her på salt peanuts*. I tillegg har han laget to bøker rundt prosjektet. Som en forlenget arm til musikken på platene. Og siden Solborg er en dyktig grafisk designer, har han gjort alt selv.

Så dette settet ble på mange måter en slags release for prosjektet. Men det var ikke den samme musikken vi fikk høre denne kvelden. Med seg på scenen hadde han Francesco Bigoni, som trakterte elektronikk, klarinett og tenorsaksofon, pluss den tyske vokalisten Almut Kühle. Vi fikk et improvisert sett, hvor jeg spesielt la merke til vokalen til Kühne, som var i landskapet til Randi Pontoppidan, men uten all elektronikken hun gjerne benytter seg av. Hun har en fin stemme som spenner fra det nesten barnlige og lekende, til det voksne og mer «ansvarsfulle». Dette ble en «lek» mellom tre musikere, som virkelig var på samme sted. De kommuniserte perfekt, og Bigonis elektronikk, hvor han med hendene i løse luften manipulerte lyder og rytmer ever et elektronisk «brett» (det er mulig dette har et eget navn, men det ligger langt utenfor min kunnskap). Solborgs gitarspill var også spennende. Jeg har ofte vært litt kritisk til hans spill, som jeg ofte ikke har syntes har vært altfor spennende og variert, men i denne trioen syntes jeg det fungerte svært fint. Og da de fikk med Simon Toldam på piano og Lars Greve på klarinetter i tillegg, eksploderte musikken i en fantastisk deilig improvisasjon.

Så var det, etter litt omrigg, klart for kveldens hovedattraksjon. Perkusjonisten og trommeslageren Marilyn Mazur, (hovedbilde) hadde gått i et nytt kompaniskap med «gemalen» og bassisten Klavs Hovman (som debuterte på Klub Primi denne kvelden), den svenske gitaristen Samuel Hällkvist og trompeteren Kasper Tranberg. De har kalt bandet HovMazur TranKvist, og dette var deres debut som band. Ifølge Tranberg hadde de øvd en gang før konserten, og innimellom, da Mazur dro avgårde med sine mest intrikate rytmemønstre, kunne man høre at dette ikke var gjennomprøvd altfor mye. Men det gjorde ingenting.

Jeg har på følelsen av at det var Mazur som sto for det meste av komponeringen, for det var hun som bestemte hva som skulle skje. Og det var tydelig at hun hadde tenkt seg tilbake til tiden i Miles Davis sitt band i 1985, etter at Davis hadde medvirket på Palle Mikkelborgs store verk «Aura». Og du kan høre henne med Davis på platen «Live Around he World».

Musikken var, i utgangspunktet, litt slik vi er blitt vant til å høre Mazur. Låtene starter gjerne med perkusjon, hvor Mazur «leker» seg gjennom arsenalet av små cymbaler, bjeller, gonger og annet som står «oppmarsjert» rundt henne. Hen etter en stund nikker hun til sin «gemal» og en rytmisk og relativt funky rytme legges ut. Og oppå der kommer Hällkvists gitar som tar oss rett tilbake til Miles Davis sin konsert i Idrettens Hus i Molde i juli 1985. Øverst legger så Tranberg på sin trompet, som langt fra er noen kopi av Davis, men helt hans egen, men sammen med gitaren og det funky kompet, er det Davis sitt band som dukker opp. Det koker av musikerne, og Tranbergs trompetspill er fantastisk. Likeså synes jeg Hällkvists gitarspill var perfekt i denne sammenhengen, og hadde Davis hørt han slik på begynnelsen av 80-tallet, kan det godt hende at han hadde tatt plassen til både John Scofield og Mike Stern, som spilte med Miles den gangen. Og bak på scenen fikk vi akkurat så funky bass-spill som forventet fra Hovman, og ikke minst trommespill fra Mazur.

Det håper virkelig at dette ikke blir en engangskonsert for denne kvartetten. Dette stoffet og disse musikernes samarbeid har såpass mye i seg, at det blir videreføres, slipes og utvikles videre, for dette var noe av det tøffeste jeg har hørt på ko0nsert på svært lenge, i alle fall innenfor denne stilarten av jazz.

Så ble kvelden rundet av med Epli Duo, som består av den norske cellisten Oda Dyrnes, som har sin utdannelse fra Norges Musikkhøgskole og Det Jyske Musikkonservatorium, og som har jobbet som musikklærer både i Danmark og hjemme på Sortland i Vesterålen. Nå er hun frilanser, og er ofte å høre blant annet på Primi i flere eksperimentelle og frie grupper. Den andre delen av duoen er trompeteren Tyge Jessen. Han er også utdannet ved Det Jyske Musikkonservatorium, er frilanser, men har også undervist på musikkskole i Nord-Norge.

Sammen lager de et deilig lydlandskap, vor jeg særlig likte kombinasjonen av cello og piccolotrompet. Dyrnes er en ytterst velspillende cellist, som utforsker lydene i celloen på en utmerket måte, og med mange gode ideer og innspill. Jessens trompetspill har mye av den nyere trompettradisjonen i seg, med inspirasjoner fra alt mellom Don Cherry og Arve Henriksen. Og å få disse to som en slags avrunding etter de to sterke settene vi allerede hadde fått servert, var den perfekt avslutning på en ytterst velregisert kveld på vår københavnske favorittklubb.

Tekst og foto: Jan Granlie

Kühne/Solborg/Bigoni med gjester