Minimal vidunderlighet i motvinden

MOTVIND I OSLO, TORSDAG 16., FREDAG 17. OG LØRDAG 18.6.2022: Det er tid for medvind i fjeset og motvind i ørene igjen. Motvind kulturlag har satt sammen et program for årets festival som lett kan komme til å gjøre det til sommerens beste festival.

Protestfestivalen, den lille motfestivalen, som ble arrangert for første gang i 2016, har blitt stor, med et program som er hinsides hva man normalt kan forvente fra en festival-lillebror.

Det er noe med lillebrødrene som vekker en umiddelbar sympati. Det skyldes ikke minst at de etablerte storebrødrene har utviklet seg til store organisasjoner med et utall scener og arrangementer, som dekker et bredt musikalsk lerret. De har bygget seg sikkerhet og langt liv gjennom størrelse, jo større, jo bedre. Men desto større, desto bredere appetitt. Med det blir det vrient å vise kunstnerisk spesialisering og profilering når du er stor. Opprettholdelsen av en kunstnerisk og politisk profil og kultur er på mange måter omvendt proporsjonal med størrelsen.

Sauropoder, theropoder og fugler – om viktigheten av å være liten
De store jazzfestivalene framstår i dag som de gigantiske sauropodene, de som vandret rundt på jorda mot slutten av Krittiden. Dette var tiden før de aller fleste dinosaurene døde ut etter nedslaget av asteroiden som dannet Chicxulub-krateret innerst i den meksikanske gulfen for omtrent 66 millioner år. Nedslaget skaptesom kjent en langvarig klimakatastrofe. De store festivalene sammenlikner jeg altså med de plante-etende gigantiske sauropodene – som den godt og vel 30 meter lange Argentinosaurusen med vekt på over 70 tonn. Disse sikret seg først og fremst mot jakterne, mot theropodene, som tyrannosaurusene, allosaurusene og andre kjøtt- og eggetere, ved å bli store. Svært store. Og etter hvert ble de langt mindre tilpasningsdyktige til endringer i klima og økologi.

Og de ble mer eller mindre like. For på veien mot å bli store, mistet disse sauropodene alle sine kjennemerker, sin profil. De endte alle opp i den samme økologiske nisjen og ble etter hvert til forveksling like – fordi de ville bli større enn størst. Jeg mener, hvem uten dyp innsikt i dinosaurenes biologi, kan skille mellom en 40 meter lang Supersaurus, en 33 meter lang Argentinosaurus og en 30 meter lang Sauroposeidon? Annet enn eventuelt gjennom den marginale forskjellen på noen meter i lengde?

Nei, de store aktørene blir likere og likere. Og med det er det aller meste av variasjonsbredden i innretning, utforming, fargelegging og uttrykkene for forskjellig spesialisering forbeholdt de små, fleksible og tilpasningsdyktige. Særlig var det og vil tilpasningsdyktighet og endringsvilje være viktig når man står overfor det som vil være den største klimatiske endringen – ja, katastrofen – på jordkloden på titalls av millioner år.

Sammen med de gigantomane sauropodene var jorden befolket av også andre varianter, som hadde utviklet seg gjennom millioner av år fram til det som betegnes som K-Pg-eventen for 66 millioner år siden. På grunn av svært raske endringer i livsbetingelser, økologi og klima ble jorda irreversibelt forandret for alltid. Så godt som alle landbaserte dinosaurer døde ut. Men noen av de dinosaurene som hadde kommet seg opp i lufta og på vinger, var så fleksible, tilpasningsdyktige – og ikke minst små – at de overlevde katastrofen. Sammen med pattedyrene var det Dinos små og flygende barn, det vi i dag kaller fuglene, som nå skulle arve jorden.

De små, profilerte og skarpe festivalene, som Motvind-festivalen, med én scene, av og til med en biscene, hører til de de raske og endringsvillige småfuglene. De likner på slektningen sin, den lille theropoden Velociraptor, der den løper rundt beina på de store sauropodene og biter og stikker i de tunge beina. De er som en sverm som aldri tar slutt, som plager og irriterer den store. I det lange løp er det noen av disse lillebrødrene som vil komme til å seire.

I verdens mest uproduktive bransje, der man selger konsulent-timer til bedrifter for mange tusen kroner pr. time, er det eneste produktet man har å selge, på moderne «norsk», snake oil. På fransk er dette betegnet som poudre de perlimpin, eller alvestøv på et langt bedre norsk. I dag snakker disse støvselgerne ikke om annet enn agile organisasjoner, om fleksible og lærevillige organisasjoner, og skryter av å ha funnet fram til nye og revolusjonerende lederprinsipper. Jeg sier som min store helt, guttungen hos H.C. Andersen: «Men keiseren er jo naken!»

For de har jo ikke funnet fram til annet enn noe som gjennom lang tid har vært en selvfølge for enhver som har hatt leder-posisjoner i organisasjoner der kunnskapsutvikling og læring står sentralt. Dette er noe som alle organisasjoner der kunst- og kultur-utøvelse står sentralt, vet. Det er en selvfølgelighet for dem, de har det i sitt DNA. De vet at for å sikre tilpasningsdyktighet, eller i disse konsulentenes språk, agilitet, er størrelse av overordnet betydning. Og ikke å bli størst mulig, men å fortsette å være minst mulig. Eller rettere å balansere den lille størrelsen mot langsiktig fleksibilitet, slik at man sikrer begge. Store organisasjoner kan aldri være agile!

En gang for over seksti år siden var dette revolusjonerende tanker, men ikke lenger. Den gangen het prinsippet små, selvstyrte grupper, og disse ideene som ble alminneliggjort i et av de viktigste arbeidslivsprosjekter i Norge, i et samarbeid mellom arbeidstaker- og arbeidsgiver-organisasjoner, kom til hit fra Tavistock i Devon, England. Dette er ikke langt fra de egner der Kong Arthur ifølge mytene skal ha holdt hoff, og med det gjort kjent en av den mytiske historiens aller mest berømte små, selvstyrte grupper — ved siden av Jesus’ tolv disipler — ridderne av det runde bord.

Dette vet ledelsen av Motvind – og de viser at de vet det. Nå tenker du kanskje at Motvind er som Archaeopteryx flygende i sirkler om hodene på de titaniske sauropodene på Kongsberg og i Molde. Men denne fuglens livslinje er jo en av de mange som døde ut. En av de mange som ikke var tilpasningsdyktige nok. Ingen etterkommere av gammel-vingen lever i dag.

De dinosaurene som var agile nok til å overleve og raskt befolke jorden etter asteriode-nedslaget, var forfedrene til dagens fugler, til gruppen Aves. Motvind er som Dinos lille avkom Asteriornis maastrichtensis, som ikke bare overlevde smellen, men som også la grunnlaget for en stor del av dagens fugler.

For det var små dinosaurer med vinger, som spiste lite, men nesten hva som helst og som hadde store hjerner, som hadde fleksibiliteten som skulle til. Bak den økte hjernestørrelsen sto en betydelig utvikling i hjernens system for tolkning av synsinntrykk. De små var ikke bare raskere, de var også bedre til å se, fortolke og manøvrere i sine omgivelser. De spesialiserte seg ikke på et fåtall store og viktige ressurskilder, de holdt seg til prinsippet om at ‘mange bekker små, blir en stor å’. Litt her og litt der, det kan man leve på.

Motvinds store force er at den er liten, profilert med en tydelig programmatisk linje. Siden den første motvinden i 2016, skal vi nå oppleve at den sjuende motvinden blåser friskt. For en oppfriskende motvind!

Bevissthetens musikalske mysterium
Første festivaldag – torsdagen – er satt av til urpremieren på Kjetil Jerves verk Harmonic Conciousness. Verket skal framføres i Grønland kirke av et ensemble med i alt tolv utvalgte musikere. Kirkerommet er perfekt for den musikken dette verket viser seg å folde ut for oss. Jerve beskriver «Harmonic Consciousness» som «… en beskrivelse av bevissthetens samspill med musikken … [og som en] iakttagelse av det harmoniske [i den verden] vi til enhver tid er en del av som mennesker».

Ensemblet består fra venstre mot høyre av Jerve på klaver, Rob Waring på vibrafon, Kasper Værnes på altsaksofon, Adrian Løseth Waade på fiolin, Ina Sagstuen – vokal, Erlend Olderskog Albertsen – kontrabass, Andreas Wildhagen på trommer, Christian Meaas Svendsen på kontrabass, Heida Mobeck på tuba, Stian Balducci med live-sampling, Erik Kimestad Pedersen på trompet og Kit Downes på cello, stå-opp-piano og harmonium.

Et ekstrem-minimalistisk verk basert på ‘sustained notes’, som minner meg om noe av det beste i komponisten La Monte Youngs katalog. Verket består av tolv episoder, der hver episode får et tilsvarende dynamisk forløp, et lengre crescendo fra pppp til maksimalt et ff, som så leder over i et decrescendo. Enkelte av episodenes decrescendo syntes i denne anmelders ører å være trappeformet, men det var nok en situasjonsbetinget effekt.

Det er en betydelig utfordring å spille pppp på treblåsere. Det skal et visst minimum av trykk på flisa for å at det skal bli formbar lyd. Å holde den dynamiske utviklingen sammen gjennom lytting og komponistens instruksjoner. Det siste fyller ut med at «… Fading speed and strength depends on your immediate sense of dynamics». Det krever en sterkt grad av nærværenhet, årvåkenhet og tilstedeværelse å fylle rollen.

Det essensielle verktøyet og den fundamentale byggesteinen i verkets struktur er lytting. Å lytte til hverandre, og for publikum er det en øvelse i utvidet lytting. Den kollektive lyden mikses med rommets lyder og klangbearbeidende egenskaper. Utfordringen for publikum er å lytte til alle enkeltdelene, hvor for seg og strukturene de danner sammen to og tre og fire og …. og samspillet mellom rommet, kollektivet og hvordan det hele forenes.

Instruksjonene til musikerne er enkle og kortfattede, «play your tone by fading in …», «resonate with your neighbouring tones …», «seek and resonate with frequencies that stand out …», «tune into co-player’s frequencies …», «resonate gradually with the room …» … Langt lettere å formulere enn å utføre.

Ørsmå gester, dissonanser som vokser seg større og større og utvikler seg til konsonanser og nye dissonanser i et kaskadende forløp. Musikken vokser som vannet som springer fra den bitte lille olle høyt oppe på fjellet, og til det stormer ned fjellsidene. Før den store elven tømmer seg ut i det store havet, og langsomt faller til ro igjen. Elvens vann blandes langsomt ut i havets store rom.

Suggererende, meditativt, det er like før vi bryter ut i et kollektivt, lengeklingende «… aaaauuuuuummmmm…». Den som er kjent med musikken til minimalister som nevnte La Monte Young, Terry Riley og andre, kjenner igjen denne opplevelsen. Den beste musikken av dette gir lytteren en opplevelse av en separat verden – en eksistens – alene, utenfor den hissige, stressende verden utenfor. En boble det er godt å være i. Ikke for alltid, men for å kunne møte den andre verdenen og dens krav bedre.

Som disse mesteres verker kan gjøre, gir Jerve oss en opplevelse som er bevissthetsutvidende, som gir lytteren opplevelsen av å være ‘et annet sted’. Terry Riley beskrev opplevelsen av musikkens virkning slik en gang: «it was total disruption of time as we knew it. It was like being in a time capsule and floating out in space, somewhere waiting for the next event to happen. And I enjoyed that kind of waiting».

Konsensuell dissonans til harmoni, strukturer vokser fram i musikken, det vekker minner om Ilya Prigogines fascinerende lille bok, «From being to becoming», om tidens og kompleksitetens mysterier. Og den ultimate gåten om livet på jorda, om oss, om musikken som blir hengende i lufta etter Kit Downes anslag av noen av pianoets øverste tangenter, A₇ og C₈. Er det dit vi skal – til den syvende og åttende himmel?

Dette er jo også musikk som tvinger deg til å tenke gjennom hva det er du opplever, hvordan du som tilhører kommuniserer med musikken, og ikke minst, hva er musikk? Musikkens mysterium er jo akkurat det at det ikke er noe endelig svar på dette spørsmålet. Men en ting er alltid til stede, musikk er lyd som påvirker deg, som skaper noe nytt i deg. Som setter deg utenfor deg selv, ex stasis.

Vi trengte det neste døgnet på å fordøye og lande etter denne opplevelsen. Men fredag kveld var det å sette kursen for Victoria – Nasjonal jazzscene for første av to dager med det klassiske Motvindrepertoaret: to kvelder med fire konserter hver kveld, på samme scene, i godt selskap, og med løftet stemning.

Samspill og lys i skjønn forening
Det første punktet på dagsordenen denne fredagen er en solo-framføring av en fransk musiker som har fortryllet oss mange ganger før. Joëlle Léandre er nå passert 70 år, og er fortsatt like leken, seriøs og magisk som alltid.

I dag starter hun med en sekvens der G-strengen står i sentrum. Det hadde vært lett å lage en billig vits på dette, som «dancing on a G-string», men selv om det måtte fange noe av kraften i det hun presenterer, holder vitsen ikke mål.

Et arco-spill på G-strengen som virkelig setter blodpumpa i gang. E-D#-E-F-D#-D#-E. Jeg tviler på at det er en hyllest til et visst trønderfenomen. Men kanskje det motsatte.

Hun fortsetter på E-strengen i neste sekvens. Nå er dynamikken en annen. Det lyder som en blanding av folkemusikk fra Savoie og norske slåtter. Det høres ut som Léandre nok har hørt på noen norske feleslåtter. Huns avslutter så selvfølgelig med å danse på A- og D-strengene.

Andre sett i dag er med den tysk-japanske mesteren Aki Takase, Christian Weber på bass og Michael Griener på trommer. Det er noe av musikken fra deres album «Auge» vi blir presentert for i kveld, vår anmeldelse av plata kan du lese her.

De startet opp med en feiende flott «Drops of Light», før vi fikk en humoristisk ny låt. Weber presenterte den som en ny låt, uten tittel, «… it will certainly be a surprise for you, … for all of us». Takase lansert den umiddelbart etter som «Good Bucket – Quick Steps».

Det er en trio som tar sin musikk svært alvorlig som spiller her. Det er innøvde og improviserte trekk basert på en dyp innsikt i låtmaterialet. Allikevel fritt og løst. Stramt og løst på samme tid. Det flyter på energistrømninger – nært beslektet med Jon Christensens bøljer, men allikevel noe helt annet. Med kraft og fylde – och glädja – skal verden og musikken bygges. Heftig og herlig!

Natural Information Society er et Chicago-basert kollektiv ledet av multiinstrumentalisten Joshua Abrams. Det ble startet opp for over ti år siden, etter at Abrams i flere år hadde vært husbassist ved Fred Andersons Velvet Lounge. Uten Fred Anderson, ingen moderne Chicago-scene, vil jeg påstå. Hvil i fred, Fred.

Igjen skal vi til den minimalistiske musikkens verden, denne gangen et helt annet sted enn Jerves ‘sustained notes’-tilnærming. Nå er det i retning av Glass’ og Rileys ostinat-, eller vampbaserte verden. Små mønstre, korte strofer, som vandrer i ensemblets musikalske verden. Kvartetten på scenen består av, igjen fra venstre mot høyre, Lisa Alvarado på harmonium, Jason Stein på bassklarinett, Mikel Patrick Avery på trommer og lederen, Joshua Abrams på klarinett og guimbri.

Gnawa meets minimalism meets Indian goes ballistic. Og mye mer. Den hypnotiserende virkningen av de stadig rullerende vampene, kaster lys over den beskrivelsen som er gitt av deres musikk som ‘ekstatisk minimalisme’. Men nå er vel kanskje ekstasen, det å tre utenfor seg selv, et kjennemerke ved opplevelsen av det meste av slik musikk. Jeg blir brakt utenfor meg selv, ἐξ ῐ́στᾰμαι – ex histamai – altså er jeg!

Musikken er hentet fra verket «descension (Out of Our Constrictions)», som nylig ble utgitt på plata med samme navn, tatt opp i Café Oto i London, den gangen med Evan Parker som gjest. Et lite henkast til John Coltranes maksimalistiske «Ascension»?

Verkets fire satser presenteres i et kontinuum, det er ingen pauser. Et kontrapunkt – og så slår det meg. Etter nær tre kvarter går hodet tom for krefter, og musikken glir ut av fokus. Det er fascinerende, men hvor er det på vei, hvor går det hen? Terry Rileys «In C» med sine 53 episoder, i en normal framføring er spesifisert av Riley til å vare mellom 45 minutter og en og en halv time. Hvor lenge kan vi falle med NIS?

Som det ljomer i skogen, slik fell ljoset yvi musikken. Duoen Naaljos Ljom er fascinerende. Hvordan kan du ta norsk folkemusikk fra de rikholdige arkivene med opptak av gamle spellemenn, og transformere den til et moderne musikalsk uttrykk, om man nå kaller det dance eller noe annet, og beholde musikkens hårfine tonale strukturer. Mikrotonalt syntheseri med Morten Joh, og langeleik, munnharpe og mikrotonale gitarer med Anders Hana.

De slapp det eponymiske albumet «Naaljos Ljom» sist høst, vår anmeldelse av albumet kan du lese her.

Vi hørte først tre arrangementer fra 1936 av Eivind Groven, av opptak gjort for NRK, arrangert for Grovens renstemte harmonium og langeleik. Deretter gjør de «Uppstaden», som de har fra munnharpespelaren Sigurd Brokke fra Valle i Setesdal.

Det blåser en varm, minimalistisk vind i fjeset på Motvind-festivalen. Når de drar i gang med «Rammeslått 2», blir vi minnet på at rammeslåttene går tilbake til middelalderen. Disse slåttene er definitivt ekstatiske, forbundet med trolldom. Rammeslåtten spilles gjerne med nedstemt g-streng, til gorrlaus bas, der f-en spilles som en drone, eller bordun-tone. Her spiller Hana mikrotonal gitar, jeg ser for meg at Bjørn Fongaard smiler.

De avslutter det ordinære programmet med «Skraddarlåtten» fra Valdres. Anders Røine – som vi kjenner blant annet fra duoen Sudan Dudan – har oversatt den fra hardingfele til munnharpe, «… og det er hans versjon vi covrer …» forteller Hana. Som ekstranummer får vi til slutt «Halling etter Jørn Hilme».

Folkemusikk på syre? Uansett er det god musikk, og som store deler av den store folkemusikkskatten, spillemennene og -kvinnene spiller gjerne cover-versjoner. Cover-versjonene transmuterer for hvert steg i kjeden, det er Springar etter NN, etter MM, etter LL, etter KK. Den fornyede og vekstkraftige folkemusikken vi har hørt de siste to tiårene er en fortsettelse av en århundrelang tradisjon. Noen vil kanskje si at å bruke modulær synth på folkemusikk er helligbrøde og forvillet modernisering. Jeg vil svare at da har vedkommende ikke skjønt hva norsk folkemusikk er – og har vært, og hvor den kommer fra.

Rammeslåttene – og nok også andre deler av den norske folkemusikkskatten – har røtter tilbake til middelalderen, til før Svartedauden. En ting er sikkert, de ble ikke spilt på hardingfeler. Så med samme logikk skulle det være forbudt å spille rammeslåttene med hardingfele. Hver tid gjør musikken relevant til sin samtid, slik også duoen Naaljos Ljom gjør akkurat nå.

Svakt-lydende dans mot Monk i natten
Det er tid for lørdags-programmet i årets Motvind. Programmet åpner med et ensemble fra Stockholm som kaller seg STHLM svaga. Som navnet henspiller på spiller de svakt. Kan improvisasjonsmusikk være lavmælt? Hviskende?

Navnet deres sier ikke alt alene, også utformingen av navnet forsterker og utvikler budskapet: Store bokstaver – STHLM – forbindes i dagens internett-kultur med å rope høyt. Kanskje er det ropet til noll-åttarna på Stureplan vi hører? Å snakke i store bokstaver sier vi jo. Og så «svaga», med liten s. Nesten hviskende i forhold.

STHLM svaga arbeider på kanten av en avgrunn, «… Sounds emerge from the precipice of nothing and sit on the edge of existing. … There is an endless exploration in the liminal space of becoming, sounding and decay». Formuleringen kan vekke åpenbare assosiasjoner til de to årene vi har gjennomlevet i et liminalt rom, et eksistensielt overgangssted – et skille mellom vår pre-kovidale identitet og det vi tok for gitt, og den da ukjente post-kovidale identiteten.

Limbo snakket den katolske teologien en gang om, et sted mellom himmel og helvete. I en hengekøye over en avgrunn av uvisshet mellom en tilværelse før som for alltid er forlatt, og en tilværelse etter som er ukjent. Og der vi ikke vet hvor lenge vi vil måtte være der. Akkurat slik mange av oss opplevde usikkerheten gjennom de to årene med kovid-restriksjoner som svært mentalt tyngende.

STHLM svagas idé er å hviske musikkens detaljer, noe som setter publikum også på en stor prøve. Tradisjonelle store fakter og gester framføres som små variasjoner som lyden og bølgene i et skogstjern fra nedslaget av en vanndråpe fra bladene på treet som lener seg over tjernet, der sollyset i vindstilla etter regnet spiller over vannflaten. Livet i en regndråpe. plopp!

Det var vel nærmest uunngåelig at utviklingen av STHLM svaga ledet til at Johan Jutterström fikk med seg eliten av svenske jazzmusikere og for noen ukler siden skapte det store bandet STHLM starka. Dette sterke bandet spilte med Ron Carter på Stockholm NU-festivalen nylig, en festival som blant annet Jutterström står bak. Men nå burde vel skrivemåten etter forutgående logikk være STHM STARKA, ikke sant, Johan?

Men nå tilbake til STHLM svaga: Fra venstre på scenen, Rasmus Borg på klaver, Linda Oláh på vokal, Elsa Bergman på kontrabass, Niklas Barnö, trompet, Gustav Rådström på altsaksofon, Andreas Hiroui Larsson på trommer og Johan Jutterström på tenorsaksofon.

Første punkt er en duo mellom Rådström og Larsson, de framfører sin fortolkning av «Jupiter»-satsen, hentet fra en suite John Coltrane arbeidet med det siste halve året han levde. «Jupiter» ble gitt ut på det siste studioalbumet han lagde, duoalbumet «Interstellar Space» med trommeslageren Rashied Ali, innspilt i februar 1967, men ikke utgitt før i 1974. … små, små, gröna gester dansar över plutonen. Inte vet jag vart det leder, men jag följer Rådströms saxofon, noterer anmelderen på blokka.

STHLM svaga har tidligere utgitt et album med et verk de bestilte hos Carla Bley, «Bells and Whistles». Albumet er anmeldt her. Denne gangen framfører de flere verk skrevet eller arrangert for ensemblet.

Det første verket, «Desert Lament» – grunnlaget er hentet fra 2009-albumet «The World of Ron Carter» – er skrevet om for ensemblet av Ron Carter. Vilken klang i Elsas basfiol! Deretter følger «Seven by Seven» av Pharoah Sanders, låta er hentet fra Sanders’ debutalbum «Pharoah’s First», utgitt på ESP-Disc i 1965. Jag var farit vilse, men nu är jag hittad.

Så får vi en Norgespremiere av et verk skrevet for STHLM svaga av Roscoe Mitchell, «Never Sound More!», med tekst av William Shakespeare. Festival-medleder Andreas Røysum blir innkalt som dirigent for å lede ensemblet gjennom verket som menneskelig metronom. Notatene sier sitt: Flertonig klinger din klocka. De fortsetter med Per Henrik Wallins «Winter Rhapsody», ei låt som er kjent fra Wallins herlige livealbum «Blues for Allan» fra 1998. Bill Evans slowly walks quietly through the music. Vi hör viskningar, men inga rop.

Til slutt får vi et bestillingsverk levert fra Archie Shepp, som Jutterström karakteriserer som en medley, bestående av temaene «Die Rechnung», «Crystal Stairs», «Blues» og «U-jamaa».

For den siste delen har jeg korrigert skrivemåten, i tråd med uttalelsen på swahili av det ordet som er utgangspunktet for denne politiske låta. Shepp gjorde låta flere ganger på konserter på 1970-tallet, og var en del av hans opptatthet av radikal politikk i Afrika. Ordet ujamaa – som kan oversettes med fellesskap, broderskap eller familie – ble særlig kjent som navn på president Julius «Mwalimu» Nyereres politikk i det frigjorte Tanzania. I den konkrete politiske sammenhengen i kolonien Tanganyika opp til og etter frigjøringen i 1961 ble det forstått som ‘i fellesskap å ta ansvar for og nyttiggjøre seg eget hus’. Og huset, det var det nye Tanzania, og dets rike ressurser som imperialistene tidligere hadde forbeholdt seg selv!

Det er bare å nyte Oláhs framføring av Shepps blues, ikke trodde jeg at det var mulig å framføre en blues på så lavt volum – før jeg hørte dette ensemblet. Oláh viser seg fram som en dyktig bluessanger. Det vil si; såvidt jeg kunne høre. For her er vi ved noe av problemet til STHLM svagas strategi.

For at denne strategien skal fungere stiller det særlig store krav til to fysiske forhold. For det første til egenskapene til rommet det framføres i, ikke minst hva gjelder projeksjonen av lyd framover mot publikum. For det andre til publikums fysiske nærhet til punktene der musikken fysisk skapes.

Jeg opplever at dette rommet og bandets plassering ikke fungerer optimalt i forhold til musikken. For mange av de mikroskopiske detaljene – som målsettingen er at vi skal oppdage ved nærlytting – er ikke tilstrekkelig hørbare utover i dette rommet under de forhold som råder denne lørdagskvelden. Dermed forsvinner mulighetene for å oppnå det som var ett av de sentrale målene med den musikalske strategien.

Men et absolutt interessant eksperiment, som jeg ser fram til å oppleve en annen gang, forhåpentligvis under litt bedre betingelser enn de som rådet denne dagen, i dette rommet.

Så er det tid for en av våre absolutte favoritter. Slovenske Kaja Draksler solo på klaver og et kvarttonebasert keyboard synth, er en opplevelse som vi ser fram til – hver gang. Hun starter ut med en liten sekstonig figur som så bygges ut, tranformeres og utvikler seg. Det er så det synger rundt oss med Lill Lindfors, «… musik ska byggas utav glädje»!

Det er musikk fra hennes siste soloalbum, «In Otherness Oneself» utgitt Andy Moors Umsounds. Du kan lese om plata her. Musikken hennes kan karakteriseres som eklektisk fasettert, eller multilateral. Lagene er hentet fra ulike kilder og inspirasjoner, fra folkemusikalske til samtidsmusikalske, fra jazz så vel som klassisk musikk. Hennes musikk blir dermed en opplevelsesrik reise innover i musikken.

Hun starter med «Downward & Inward», så følger «Tenis Stolowy» (eller bordtennis) og «Prst, roka, laket» (eller finger, hand, underarm). Hun presenterer deretter en ny låt, basert på et dikt av slovenske Anja Zag Golob. Med synth og piano skapes etter hvert et mikrotonalt vidunder. En fascinerende veksling og speiling mellom klaver og synth, der synthen bendes opp og ned med varierende pitch, ±25 cent, ±50 cent, oppover mot en hel halvtone, eller 100 cent. Skeivt og vakkert!

Høydepunktet kommer med «Away!», basert på Robert Frosts dikt av samme navn,

Now I out walking / The world desert, / And my shoe and my stocking / Do me no hurt. //… // Unless I’m wrong / I but obey / The urge of a song: / I’m—bound—away! // And I may return / If dissatisfied / With what I learn / From having died.

Du kan si hva du vil om fortepianoets begrensede evne til å uttrykke mikrotonalitet. Men herre jemini, for et følelsesmessig register – i det minste i de rette hender. Som Kaja Drakslers.

Så kommer noe vi hadde gledet oss til foran 2020-utgaven av Motvind-festivalen. Den gangen var det planlagt et møte med en for anledningen sammensatt kvartett, med Kjetil Jerve sammen med alltid velspillende Lotte Anker, engelsk-tyske Tobias Delius som vi nesten regner som hørende til den gale nederlandske gjengen vi er så glade i, og britiske Mark Sanders, som vi har sett i en rekke konstellasjoner, blant annet med en rekke av sine frittgående landsmenn.

Slik gikk det som kjent ikke sommeren 2020. Men nå er utlendingene tilbake – riktignok uten Jerve – men de andre tre er supplert med den italienske bassisten Antonio Borghini. Best husker vi vel kanskje bassisten fra hans deltakelse i Håvard Wiiks trio Der Lange Schatten.

Delius på tenorsaksofon, Lotte Anker på alt og sopran, og Sanders på trommer, ved siden av Borghini. Det blir et intenst, heftig, og riktig underholdende sett. Vandrende, til tider slentrende musikk, uten de store ambisjoner annet enn å lage god musikk sammen. Andreas Røysum hevder i sin introduksjon til dette settet at han fikk ideen til ad hoc-kvartetten i en drøm. Om det er riktig kan vi umiddelbart si at festivalmedleder Røysum er sanndrømt.

Så til en personlig favoritt gjennom mange år. Det fullstendig spinnville prosjektet som Berlin-kvartetten Die Enttäuschung kom opp med i samarbeid med det som har vært en av de virkelig sterke førende kreftene i tysk frijazz, Alexander Schlippenbach, helt siden han tok initiativ til Global Unity Orchestra for Berlin-festivalen i 1966.

Da Schlippenbach i sin tid møtte treblåseren Rudi Mahall, presenterte Mahall ham for sin Berlin-baserte kvartett «Die Enttäuschung» (eller «Skuffelsen» på norsk), med Axel Dörner på trompet, Jan Roder på bass og Uli Jenessen på trommer. Møtet ble det stikk motsatte av en skuffelse. En gigantomanisk ide om å framføre Monks samtlige komposisjoner i løpet av en konsertkveld oppsto. Urframføringen av prosjektet med den nye kvintetten skjedde i regi av den nordtyske radiostasjonen NDR 28. januar 1999. Godt og vel fire år seinere gjennomførte kvintetten prosjektet på jazzklubben A-Trane i Berlin. Alle Monks over 70 komposisjoner framført i løpet av en klubbkveld. I alt fire konsertdager ble redigert sammen og utgitt på trippelalbumet «Monk’s Casino» i 2005.

Senere har bandet, trompeteren Axel Dörner, bassklarinettisten Rudi Mahall, bassisten Jan Roder og fra først av trommeslageren Uli Jennessen, ved siden av «far sjøl», reist rundt og fremført hele eller deler av Monk-katalogen ved flere anledninger, blant annet på Victoria i Oslo i 2009, i Molde to ganger, i 2007 i Kulturhuset, og på Teatret Vårt i 2017. Den siste gangen med Olie Steidle, på trommer.

Nå er de tilbake igjen, to år etter at de sto på det avlyste 2020-programmet. Denne gangen har Michael Griener overtatt trommestolen. Og det er like morsomt som før. Selv om vi som i 2017 får nøye oss med kortversjonen, det begynner å bli lenge siden vi har blitt servert den fulle og hele lista i løpet av fire timer.

Monk’s Casino leverer hver gang, også gangen. Rudi Mahall og Axel Dörner har samme skredder som alltid, og Mahall er i leikent humør, riktig i slag, der han hopper og spretter og slenger strofer om seg, noe som, som før, får Jan Roder til å bryte ut i latter. Dörner ser akkurat like konsentrert ut, han ser ut som en streng lærer der han krummer ryggen og presser øyenbrynenene sammen. Han ser, nei, skuler, utover forsamlingen – eller ikke!

Michael Griener setter opp noe som drar det hele i retning av en burlesk og surrealistisk Berliner-kabaret fra den tiden da Berlin var et fornyende, kunstnerisk kraftsenter for omtrent 100 år siden. Var det «Bolivar Blues» som for forbi? …

Det nytter ikke å henge med i alle hoppene og springene. Som en våryr Helene harefrøken, eller er det Hans hareherre som yrer, går det først hit eit steg, så dit eit steg. Nå er riktignok ikke Monk’s Casino på skuleveg til første skuledagen, den vegen som min tidligere sang- og musikklærer Ingebrigt Davik skrev om. Men etter et leikent ritardando følger det et accelerando, og det slår meg:

Hvorfor heter det ritardando, og ikke deccelerando? Som akselerasjon er fartsøkning, er deselerasjon fartsreduksjon, ikke sant. Stavelsen -tard- peker selvfølgelig på samme ordopphav som det engelske ‘tardy’ – å være forsinket. Retardere erjo et ord, også på norsk. Men allikevel?

Hvem snakket om at det ikke var skoledag? Eller -natt?

Uansett alt dette, skoledagen må ta slutt. Vi kom nok en gang akkurat fram i tide til å avslutte årets Motvind-festival til rette tid: Et stykke inn på den etterfølgende søndagen. Det viser seg dessuten at det er vanskelig å lande og falle til ro denne natten.

En oppsummering
Motvind-festivalen 2022 stiller svært sterkt til å ta festivaltronen i den aller første uregulerte post-koronatiske festivalsesongen. Et variert program på svært høyt nivå. Og vi fikk, som vi hadde håpet på, en del av de actene som vi gikk glipp av i 2020. Joëlle Léandre, National Information Society, Lotte Anker med Tobias Delius og Mark Sanders, Monk’s Casino.

Attpå dette fikk vi en rekke nye storartede opplevelser, Aki Takase-trioen, Kjetil Jerves bestillingsverk, Kaja Draksler, og enda var ikke det alt.

Den lille, store festivalen bruker ikke mye ressurser på det som ikke betyr noe. De har jobbet hardt og intenst med å samle sammen litt her og litt der, for til sammen å kunne gi oss dette veritable smørbrødbordet. Små ressurser, enormt med gratisarbeid, og sterk vilje til å levere noe outstanding. Det kjennetegner Motvind i dag.

Og da snakker vi ikke om den gjengen som leiker Don Quijote, der de løper rundt og kjemper med vindmøller.

Gale som de er, gjengen i Motvind Kulturlag går umiddelbart i gang med å forberede videre en ny festival – Motvind i middelalderskogen. 15. – 17. juli i middelalderskogen ved Rollag i Numedal. Det kommer til å rasle godt og suse vakkert i trekronene ved Lågen.

Tekst: Johan Hauknes
Foto: Johan Hauknes Kjetil Jerve Harmonic Consciousness, Grønland kirke (hovedbilde).
Øvrige bilder er kreditert ved gjengivelse.

Joelle Léandre