VICTORIA – NASJONAL JAZZSCENE, OSLO, TORSDAG 2. FEBRUAR 2023: Nik Bärtsch er en fascinerende fyr. Han er en aktiv utøver av den japanske uttrykksformen for kampkunst ai-ki-do, eller oversatt: veien skapt av harmoni og åndelig energi. Bärtsch har også utviklet en særegen spillestil som betegnes som rituell groove-musikk. Ikke nok med det: Han er lærer i alt dette, og kombinerer alt dette i en større holdning til livet. For det er ikke bare i Bärtschs musikk harmonisk og åndelig energi forenes.
Han har også utviklet en særegen livsfilosofi, som han redegjør for i boka Listening – Music, Movement, Mind. Boka beskriver han selv som «A Useless Guide for Everything» – en guide som er like meningsløs som livet selv er det, ja, som alt er. Det som er igjen etter at alt det meningsløse er fjernet, er «… the basic facts of life and art: balance, communication, community, dramaturgy. And it raises all sorts of seemingly unnecessary, trivial or funny questions». Livet er for viktig til at vi ikke skal le oss i hjel av det. Livets viktigste lærdom er å være en del av det.
Kreativitet, kunnskap og innsikt, humor, det er lenge siden Arthur Koestler viste at alt er sider av det samme. Av bevissthet og liv. «Listen …!», sa Miles Davis. Opplev, vær på plass, tilstede. «Music moves us … but we also move music», skriver Bärtsch. Men denne nesten mystiske koplingen mellom musikk, bevegelse og sinn er det ikke mulig å fange i ord. Bärtsch siterer Igor Stavinskij, som på spørsmålet om hvordan man som musiker snakker om musikk, henviste til boka Gullivers reiser. «Sometimes I feel like those old men Gulliver met on the trip to [the flying island of] Laputa: They renounced language and tried to communicate with objects. A composer is always in this position because he has no verbal control over his music. The only real comment on a piece of music is another piece of music.»
Hvorfor er det slik? Live musikk er jo en så åpenbar og fundamental form for kommunikasjon. Musikk har helt åpenbart mening, den formidler noe mellom utøver og tilhører. Ikke fysisk manus ad manus, men meningsfullt og -skapende mens ad mens. Meningsskapingen er en kollaborativ prosess — utøver og tilhører skaper meningen sammen. Men det er ikke en balansert prosess, utøver og tilhører er ikke likestilte. Tilhøreren kan, i de aller fleste tilfeller, ikke svare tilbake som Stravinskij, med «another piece of music». Noe utøveren jo selvfølgelig kan.
Nik Bärtschs musikk kommuniserer på et grunnleggende og dypt, jeg vil nesten si et animalistisk, plan. I populærvitenskapelige beskrivelser av menneskets hjerne beskrives ofte en tredeling mellom en basal reptilhjerne, en følelsesdrevet og -skapende hjerne og som kroningen av verket, den tenkende hjernen. Det er lett å tenke seg at musikkens kommunikasjon foregår langt nede i denne strukturen. Det er noe basalt og opprinnelig, primitivt ved kommunikasjonen. Særlig blir jo det framtredende med groove-basert musikk.
Når Bärtsch omtaler sin form for musikk som ‘rituell groove-musikk’, så understreker jo det akkurat dette. Repetitive groover, på grensen til å være insisterende, meditative ostinat som bringer deg som tilhører inn i et landskap der du er frigjort fra den fysiske verden. Ekstasen som sinnstilstand har gjennom flere århundrer for mange hatt sterkt religiøse overtoner. Noen vil jo også ha det til at det er i denne transetilstanden man får kontakt med spirituelle, åndelige verdener utenom den dagligdagse, fysiske verden vi lever i.
Grunnleggende sett er det vel langt enklere enn som så, disse transeliknende tilstandene der du kan oppleve deg trukket vekk, fjernet, fra den fysiske virkeligheten. Men at hjernens tre lagdeler kan lære og systematisere erfaringer og innsikter også fra disse verdenene, er like åpenbart. Hvor ellers kommer opplevelsene av og de følelsesmessige reaksjonene på – også de fysiske – ‘vakker musikk’, av kunst, skjønnhet?
Nik Bärtsch har vært i Oslo før med sitt band Ronin. En ro-nin er en herreløs, omvandrende samurai. Nå er vel riktignok Bärtsch sin egen herre, om vi da ser bort fra hans aikido sensei. Men ditt forhold til din sen-sei er selvfølgelig vesentlig forskjellig fra en samurais forhold til sin dai-myo. Men i dag kommer Bärtsch som en ronin, alene, med sin mentale og fysiske utrustning.
Og for en kveld det blir. I et rom og på et instrument som kroer seg som en katt innved ovnen på en kald vinterdag. Jeg har vel knapt noensinne hørt en så utstudert bruk av overtoner på et flygel, kontroll på og presentasjon av overtoneregisteret på en hvilken som helst streng. Skapende bruk av klaverskrogets egenfrekvenser. Jeg hører toner i Victorias Steinway D-flygel jeg aldri har hørt før. Og, det skal sies, dette flyglet har jeg hørt på mange ganger.
Flere av temaene og groovene i musikken kjenner vi igjen fra soloskiva Entendre til Bärtsch på ECM, utgitt i 2021. Faktisk er mye av musikken komponert, riktignok med variasjoner over den skrevne musikken. Så hvor blir det av improvisasjonene, sier du kanskje? Jo, de er der i framføringen av musikken i et nytt rom, på et annet klaver. Jeg skulle gjerne ha opplevd denne musikken i ti forskjellige rom, på ti forskjellige klaver. Det ville blitt ti forskjellige opplevelser. Ti forskjellige emosjonelle kommunikasjons-prosesser mellom utøver og publikum.
Bärtsch og hans to uavhengige, frikoplede hender danser ballett med en rytmisk fri struktur, akkurat nå, i akkurat dette rommet, på dette flyglet. Jeg begynner å tenke på at noe av dette minner meg om Erik Saties musikk for solo piano. Enkelte få sekvenser kunne vært hentet ut av Saties nærmest naive katalog, men det er ikke det som gjør at jeg tenker på denne franske komponistens musikk.
Det er derimot noen andre sider ved Bärtschs groovende musikk som setter meg på slike tanker. Det er lite eller ingenting i denne musikken som oppløses på tradisjonelle vis, akkurat som hos Erik Satie. Allikevel uten at musikken blir overlesset – den er klar, åpen, ofte med flytende takter. En minimalistisk orientert estetikk, der historiefortellingen er så og si nærmest stillestående. For det er ikke fortellingen, forløpet, som er poenget. Poenget er å leve med, leve seg inn i, de komplekse mønstrene, i overtonenes spill og dans i lufta mellom oss og ham.
Du skal lytte, ikke høre. Lytte med alle sanser. Bärtsch siterer i boka det han betegner som et samurai-dikt:
«I have no eyes – the lightning flash will be my eyes / I have no ears – the five senses are my ears».
Jeg svarer: Can you see the invisible sound? Can you hear the soundless movement?
Listen!
Tekst: Johan Hauknes
Foto: Francesco Saggio
Nik Bärtsch
