MOTVIND-FESTIVALEN, DAG 3, VICTORIA – NASJONAL JAZZSCENE, OSLO, LØRDAG 26. JUNI 2021: Siste under denne flotte, lille festivalen som meget raskt kan bli en av våre absolutte favoritter.
Bare timer før konsertkvelden skal begynne, legger Christian Meaas Svendsen ut et bilde av sitt eget beinbrudd dagen før. Men Meaas Svendsen er spillesugen, og sørger for å kjøre fra sitt hjemsted litt nord for Rosendal i Kvinnherad til Oslo – en seks-åtte timers kjøretur med brukket bein for å kunne levere musikk i en snau time. Det avkrever respekt. Men også takknemlighet, for det er nok ett av årets festival høydepunkt det Meaas Svendsen serverer oss i dag.
For en seanse det ble. Aktivitets- og teknikkspektret – som i hovedsak må karakteriseres som perkussive – til Meaas Svendsen er hinsides alle normale kontrabassteknikker. Om noe så opplever jeg at Meaas Svendsen leverer kanskje noe av det aller beste jeg har hørt fra hans side — noen gang. Det blir et meditativt, insisterende sett, suggererende musikk som oppleves som en sjelelig renselse. Langsomt utviklende perkussive mønstre, dannet med en kontrabass, buer, vokal og hender, som suger deg inn i sitt eget indre oppmerksomhetsrom.
I 1914 bygget en av 1900-tallets aller fremste filosofer, logikeren Ludwig Wittgenstein, ei ensom hytte over Eidsvatnet ved Skjolden i Luster. Her bodde han i perioder mens han skrev på sine viktigste arbeider, «Tractatus Logico-Philosophicus» og «Philosophical Investigations». Wittgenstein beskrev hvorfor han gjorde dette i et brev til en venn; «I can’t imagine that I could have worked anywhere as I do here. It’s the quiet and, perhaps, the wonderful scenery; I mean, its quiet seriousness». Etter det er uttrykket «å ta en Wittgenstein» for noen av oss et kjært uttrykk for behovet for å trekke seg aleine tilbake til et stille sted over en lengre periode for tenke over livets viktige spørsmål.
Om Meaas Svendsen tar en Wittgenstein med bosettingen ved Rosendal er nok lite trolig, ettersom han forteller meg at de to snart skal bli tre. Men kanskje er det den livsgleden dette skaper, som stråler gjennom musikken han presenterer i løpet av denne snaue timen.
Etter meditative kontemplasjoner med Meaas Svendsen, lyder bordunlyder av tanpur fra scenen på Victoria. Tejaswinee Kelkar på vokal og harmonium, eller handorgel, og Sanskriti Shrestha på tabla. En variert vandring i nord-indisk musikktradisjon, der samspillet mellom tonebaserte raga og rytmiske tala gjør det vanskelig å sitte stille. Når så Shrestha verbalt boler sine tala, er det fest i stua.
Fest ble det definitivt også da trioen med Oscar Grönberg på piano, Dag Erik Knedal Andersen på trommer og Ingebrigt Håker Flaten på kontrabass satte i gang (hovedbildet). Helimprovisert, vakkert, spennende. Det er selvfølgelig veletablerte ringrever som kaster seg ut i det her. Men denne kombinasjonen har vi ikke sett før.
Jeg merker at det er alt for lenge siden jeg har opplevd en slik ny i utgangspunktet én-gangskombinasjon som raskt etablere seg som en favorittkombinasjon. Etter noen minutters innledende søken etter en felles plattform for kommunikasjon er det full fyr, strålende varme og glitrende spill fra alle tre.
Én pluss én pluss én blir mye mer enn tre. Håker Flaten legger et bassalt fundament for musikken, med stor variasjon i spillet. Knedal Andersen er med på notene hele veien, og stikker flotte hull i musikken. Grönbergs spill i dag er eminent, glitrende, sugende tøft. Det er deilig å få høre ham i en slik setting som dette.
Grönbergs mer lyrisk orienterte spill fungerer herlig mot Håker Flatens energirike spill. Selv om jeg nok opplever basspillet hans som hakket mer nedtonet i uttrykket i dag enn mange ganger før. Det gjør det hele bare enda bedre. Knedal Andersens varierte spill består av små detaljer som krever intens dyplytting for å fanges. Men gjør du det, og tar den tiden og de kreftene det krever, beriker det din lytteopplevelse vesentlig. Denne trioen hører jeg meget gjerne igjen!
Det siste tolvte punktet på dagsorden for denne sjette Motvind-festivalen er en konsert med improvisasjonskvartetten Spunk. Lene Grenager på cello, Kristin Andersen på trompet og blokkfløyter, Hild Sofie Tafjord på valthorn og elektronikk og Maja S. K. Ratkje på vokale og elektroniske effekter.
Det er godt og vel 25 år siden denne fenomenale kvartetten ble dannet, med et navn som har sitt utgangspunkt i en historie Astrid Lindgren fortalte om Pippi Langstrømpe. En dag hadde Pippi funnet,
– Et nytt ord, sa Pippi og så på Tommy og Annika …. – Et splitter splatter nytt ord.
– Et meget godt ord, sa Pippi. – Et av de beste jeg har hørt.
– Si det da, sa Annika.
– Spunk, sa Pippi triumferende.
– Spunk? sa Tommy – Hva betyr det?
– Hvis jeg bare visste det, sa Pippi. – Det eneste jeg vet er at det ikke er en støvsuger.
Støvsuging ble det altså ikke noe av. For Spunk er jo Spunk. Hverken mer eller mindre. Klart, tydelig, veldefinert, uten tvil. Som Wittgenstein sa det, ethvert utsagn utledet med hjep av logiske beslutningsregler er tautologiske, og dermed uten mening. Spunk er Spunk. Og definitivt ikke støvsuger.
De har beriket oss med en lang rekke utgivelser, men det er de få konsertene med dem som virkelig er høydepunktet. Dette er musikk som nytes best live, ikke hermetisert. Jeg opplever konserten deres som drevet fram i en nærmest filmatisk dramaturgi, som en kraftfull elv. Alt flyter, panta rei, sa Heraklit. Her flyter det i turbulente kast, vare og stille laminærstrømmer, dundrende fosser, og stillestående vann.
En fantastisk utstudert bruk av dissonanser, der dissonansene selv blir en drivkraft i musikken. Små, ørsmå detaljer, intenst samspill. Spunk er alltid Spunk. Ettersom det aldri er det samme, er det alltid det samme. Meningsløs meningsrikdom. Alt flyter! Du kan aldri gå ned i den samme elva to ganger. Du kan aldri gå inn i den samme Spunk-musikken en gang til. For Spunk er Spunk. Alltid.
Og med Spunk i ørene avslutter vi årets Motvind-festival og takker Motvind kulturlag for et strålende program, mange gode stunder med god musikk, og ikke minst, godt selskap. For med Hans Børli kan vi si, … alt vi hører har dobbelt liv, fordi vi sanser det sammen. Takk for i år.
Tekst og foto: Johan Hauknes
Christian Meaas Svendsen
Tejaswinee Kelkar og Sanskriti Shrestha
Oscar Grönberg
Ingebrigt Håker Flaten
Dag Erik Knedal Andersen
Spunk
