NESODDEN JAZZFESTIVAL, NESODDTANGEN GÅRD, LØRDAG 4. OG SØNDAG 5. JUNI 2022: En oppsummerende drøfting.
Nesodden jazzklubb og festivalsjefen Andreas Haddeland har lagt grunnlaget for noe som kan bli et glitrende rom og en solstrålende tid for improvisert musikk. Rammene rundt festivalen nede på Nesoddtangen gård er glitrende som sola på vannspeilet rett bortenfor, hele arrangementet er preget av en avslappet holdning, en for publikum romslig tidsplan som gir tid for refleksjon, for sosialisering og som sørger for gjennomgående lav puls hele pinsehelgen. Eller: I den grad pulsen stiger over det normale hviletempoet, så er det musikken som sørger for pulsforhøyningen.
Jeg håper for festivalens del at flere publikummere fra andre deler av Oslofeltet finner veien til denne perlen av en jazzfestival i framtiden. Men ikke alt for mange! For jeg vil gjerne at denne friske lungen i faunaen av norske jazzfestivaler får et langt liv som en skjermet liten plante vi kan nyte i det små. I det store økologiske landskapet av jazzfestivaler, er i dag mange festivaler for store, for uoversiktlige, der antall scener som programmet er bygget over er for høyt. Alt for mye vekt legges på første stavelsen i arrangementskategoriens betegnelse. Det er festivaler som er preget av høyt tempo, høye skuldre, der behovet for kompisen til Tiger’n, Tommys – eller Calvin med hans opprinnelige navn – duplikator er stort, for å kunne rekke over alt. Uansett om den sier «boink» eller ikke.
Det er en nisje i dette landskapet for én-scene-festivaler, gjerne med en bi-scene. Nesodden jazzklubb og Haddeland har gjort et solid grunnlagsarbeid med denne festivalen så langt, noe som gir en stor mulighet for å utvikle festivalen, og gi den sterk og annerledes profil i det norske landskapet. På en måte opplevdes det som å vende tilbake til en urtid for norske jazzfestivaler, jeg oppdaget i løpet av disse to dagene flere forhold som jeg har savnet i mange år i forbindelse med andre, større – og foreløpig – mer renommerte jazzfestivaler.
Det er samtidig skuffende å se den manglende offentlige oppmerksomheten denne sjarmerende festivalen får. Jeg mistenker dessverre at festivalen ses på, og oppfattes, av mange som et lokalt hageparty, for noen få naboer og venner, en fest uten allmenn interesse. Så feil kan man i så fall ta. Jeg merker meg med glede at i det minste Nesodden kommune og andre har stilt opp, og at ordføreren innledningsvis kastet glans over forsamlingen.
Men viktigere enn dette: Jeg så ikke noen representanter for de nasjonale og lokale presseorganer — allmenne, så vel som tematiske — som burde vært tilstede her. Jeg ser i det jeg avslutter mine refleksjoner over disse to dagene, at ingen andre organer synes å omtale festivalen på presseplass. Ja, selv lokalavisa, Akershus Amtstidende (Amta), synes ikke å ha vært tilstede. Avisas redaktør har derimot tydeligvis lagt store ressurser i å dekke feiringen av en bar i Drøbak, av pinsemarked på Hellviktangen og av Follo-menighetenes pinsefeiring på Oscarsborg.
Er det én ting jazzfestivalene alltid har kunnet regne med, så er det at de i det minste kan stole på at lokalpressa er aktiv. Kongsberg jazzfestival har hatt Laagendalsposten, Moldejazz har hatt Romsdals Budstikke, Vossa Jazz har hatt Avisa Hordaland, osb. Men slik er det altså tydeligvis ikke lenger. Det synes som om Nesodden jazzfestival ikke kan regne med Amta. At lokalavisene synes primært å være interessert i festen i festivalen, får nå så være. Jeg vil på det sterkeste fraråde at Nesodden jazzklubb som følge av dette ville vurdere å gå sterkere i retning av en folkefest.
Disse tankene har ført til vår leder som publiseres i etterkant av dette.
Takk, Nesodden jazzfestival, Andreas Haddeland, alle frivillige og alle støttespillere som var med og gjorde årets festival til en musikalsk, så vel som sosialt og organisatorisk, suksess.
Helt til slutt, og bare så det er sagt: Jeg ser de store programmessige utfordringene arrangørene har, med valget av å legge festivalen til pinsehelgen og med mandagen som en familie- og barnedag. Men den sosiale avslutningen skjedde for meg med konserten på Flasken natt til mandag. Her kunne nok – og burde nok – festen fortsatt lenger med intensitet enn den gjorde etter den noe abrupte avslutningen etter at Baba Raku Orchestra hadde levert sin konsert.
Tekst: Johan Hauknes
Foto: Francesco Saggio
Festivalsjef Haddeland in action
Logistikksjef eller noe, på kjøkkenet, Paal Nilssen-Love
Heftige blekker
Og mat skal dem ha!
