AARHUS JAZZ FESTIVAL, ONSDAG 13. JULI: Så bar det nærmest rett fra Kongsberg til Aarhus, Danmarks nest største jazzfestival, med over 300 konserter fordelt på 33 spillesteder, liggende tett som hagl rundt i sentrum av byen. I 2017 er Århus europeisk kulturby, og i år er byen for alvor i ferd med å utvide de kulturelle områdene, og byen er i ferd med å bli en av de fineste byene i Danmark for kultur. De har sitt ARoS Aarhus Kunstmuseum, som er blitt kjent på grunn av den regnbuefargete sirkelen på toppen, hvor turister valfarter til for å se byen fra oven.
Men vi er jo her for jazzen og den 28. Aarhus Jazz Festival, så får vi se om de neste dagene gir oss noe å skrive hjem om. Når vi ankommer, har festivalen allerede pågått noen dager. Den startet fredag, og har overlappet Copenhagen Jazz Festival et par, tre dager, før de overtok det danske jazzfestivalhegemoniet denne uken.
Det førte selvsagt til at salt-peanuts.eus utsendte ikke fikk med seg de banda som kom fra København-festivalen, eller fra Kongsberg, men sånn er det, når ei røys med festivaler legger seg helt oppå hverandre.
Vi startet opp i Ridehuset, et gammelt musteinhus som ga en akustikk som ikke tjente Blood Sweat Drum + Bass under ledelse av Jens Christian «Chappe» Jensen, og deres program On The Road To Damaskus, særlig godt. Med storbandbesetning, fire strykere fra Syria, oudspilleren Maher Mahmoud, og Blood Sweats sedvanlig elektronikk og energi, smalt det i veggene i det gamle huset. Men ikke mer enn at musikken, som i hovedsak var hentet fra Midt-Østen, og særlig Syria, fikk god plass og trøkk.
Vi fikk mange fine bidrag fra Mahmoud på oud, pluss strykekvartetten som gikk fint sammen med alle blåserne i Blood Sweat. Men størst inntrykk gjorde fløytisten og altsaksofonisten Julie Kjær (bl.a. kjent fra Paal Nilssen-Love Large Unit og samarbeidet med bassisten John Edwards og trommeslageren Steve Noble), i en svært særegen fløytesolo på bandets helt spesielle versjon av Duke Ellingtons «Mood Indigo».
Senere på kvelden var det tid for å høre plateaktuelle Margrete Grarup, som gjorde triokonsert med pianisten Carsten Dahl og bassisten Mads Vinding. Et bedre hold å samarbeide med, er nesten umulig å oppdrive på denne siden av Storebelt. Hennes innspilling «Walk With Me», fikk god anmeldelse her på salt peanuts.eu (les anmeldelsen her: https://salt-peanuts.eu/record/margrete-grarup/), og vi kunne nesten godt inn på et veddemål med alle unntatt panisten Carsten Dahl om at de ville gjøre «Blame It On Ny Youth» denne kvelden, siden det er en av høydepunktene på platen, og et av Dahls virkelige glansnummer.
Og «Blame It To My Youth» kom som tredje låt. Vakkert fremført, og med Dahl og Vinding helt framme på tuppa. Senere kom også en strålende versjon av «Strange Fruit» etterfulgt av «Summertime», «Strange Fruit» som nesten var trisitrere og mer inntens enn Billie Holidays versjon, med strålende pianospill, og «Summertime» som en låt som igjenfikk publikum til å puste. Men å gjøre disse to som en slags medley, synes jeg kanskje ikke passet helt. Men gjennomgående var dette et fint sett, med en ytterst bra, lokal, vokalist, og med et komp fra en annen verden.
Så fortsatte salt-peanuts utsendte medarbeider ut i Aarhus-natta, for å få med seg saksofonisten Ned Ferm og hans medsammensvorne, med et program med den slående tittelen «Spent All My Money». At Ferm er en hyppig gjest på vårt stamsted, Jeppes Badehotell, vet vi, men at det er der han bruker alle pengene sine, tror vi ingenting på.
På konserten hadde han med seg sin «danske familie», bestående av vokalistene Kira Skov og Marie Fisker, to av Danmarks beste vokalister etter min smak, trombonisten Mads Hyhne, gitaristen Rune Kjeldsen, bassisten Nicolai Munch-Hansen og trommeslageren Jakob Høyer.
Ned Ferm er amerikaner, og som alle amerikanere har han et nært og godt forhold til den amerikanske folkemusikken, som vi på salt-peanuts.eu mer enn gjerne kaller køntri. Men når vi stadig får tilsendt plater fra amerikanske jazzmusikere, som beveger seg inn i denne musikkarten, så låter det, som vi i Norge kaller det, corny, eller Johan-musikk (rolig nå, Hauknes). Men når Ned Ferm gjør denne musikkstilen, så låter det rett og slett strålende! Det er sårt, det oser av hjemlengsel, og savnet etter saloonen og cowboy-livet høres godt. Musikerene i bandet er fantastisk bra, og spesielt la vi merke til trombonisten Mats Hyhne, som gjorde en rekke fantastiske soloer. I tillegg gjorde bassist Nicolai Munch-Hansen en strålende innsats. Og når Ferm synger sine såre melodier, med jazz i bakgrunnen, så låter det ekte og dyptfølt.
Men aller best fungerte det når de to vokalistene Kira Skau og Marie Fisker bidro med utrolig vakker sang på toppen av det instrumentale. Kira Skov, er en vokalist som tolker Billie Holiday som var hun Holiday, i ene øyeblikket, råtøffrock og pop i neste, og smektende og vakker country (eller americana) i tredje øyeblikk. Marie Fisker og Skov er den perfekte duo for slik musikk, og på denne konserten på Atlasfungerte det perfekt. En vakker og morsom konsert, som jeg mer av gjerne hører mer av, når jeg er tilbake i København.
Tekst og foto: Jan Granlie
