JAZZHOUSE. KØBENHAVN 17.10.2015: To sett med det vi trodde ville bli to veldig forskjellige, og ikke minst spennende musikalske konstellasjoner, var menyen, men det ble dessverre langt fra det vi hadde håpet denne kvelden på Jazzhouse.
Først ut var den australske pianisten Simon James Phillips. Vi fikk et langt sett i landskapet til Philip Glass og Terry Riley, hvor minimalistiske pianostrofer ble spilt om og om igjen… og som ble relativt uinteressant etter hvert. En slik type musikk kan være en svært fascinerende og suggerende opplevelse, men dessverre, denne kvelden var det ikke dette vi hadde kommet for.
Han har studert i Australia og Sverige, og er nå bosatt i Berlin, hvor hans relativt fritt improviserte musikk har fått stor oppmerksomhet.
Han gjorde nok den jobben han var kommet for, og det hørtes ut som om Jazzhouse-publikumet likte det, så da var det nok salt-peanuts utsendte som hadde skrudd forventningene litt for høyt, for jeg syntes det ble fryktelig kjedelig etterhvert.
Saksofonisten Matana Roberts, er en av USAs mest omtalte saksofonister om dagen. Hun har spilt med en rekke av USAa mest interessante musikere, bl.a. Anthony Braxton, Tyshawn Sorey, Rob Mazurek og Vijay Iyer, pluss mer eksperimentelle band som A Silver Mt. Zion og Godspeed You! Black Emperor.
På Jazzhouse stilte hun alene, med tre mikrofoner, som hun vandret mellom hele tiden, mens hun fortalte historier, og spilte stort sett den samme bluesfrasen hele veien. Og det ble ikke noe bedre (eller mer variert) av at hun fikk publikum til å synge med i en strofe som varte nesten hele settet.
I det hele tatt var det interessant å høre Matana Roberts historier, men jeg kan ikke helt forstå at hun er en av de saksofonistene som det amerikanske jazzmiljøet snakker mest om, for denne kvelden syntes jeg ikke at hun hadde så veldig mye å bidra med. I alle fall ikke musikalsk. Verbalt derimot, hadde hun masse å komme med, som ikke akkurat støttet Donald Trump i hans valgkamp…
Jazzhouse hadde markedsført henne som et høydepunkt denne høsten, og som en av de virkelig store, nye saksofonistene, men jeg vil vel si at om dette er det som skal redde jazzen i Sambandsstatene, så har de et stort problem!
Nå skal det sies at hennes lovte multimediashow, med visuelle effekter og performance på scenen, hadde forsvunnet på flyturen fra en eller annen flyplass ute i verden til København, så hun måtte gjøre et helt annet show enn det hun hadde forberedt seg på. Men jeg er ikke sikker på om det hadde hjulpet så mye, om man hadde pakket musikken inn i alskens «gavepapir». Musikken var ensformig og til dels kjedelig.
Men jeg gleder meg til å høre henne i en annen konstellasjon, med flere musikere på scenen, for Roberts er nok en dyktig musiker, men alene på Jazzhouses scene, ble det dessverre ikke bra nok!
Tekst og foto: Jan Granlie
