ATOMIC, VICTORIA – NASJONAL JAZZSCENE, OSLO, ONSDAG 15. FEBRUAR 2017: Den svensk-norske supergruppa Atomic er på plass på Victoria som start på en liten norsk-svensk turne, Victoria i Oslo, Fasching i Stockholm 16.02., USF Verftet i Bergen 17.02., Oppdal Kulturhus 18.02., før de avslutter i Jazz i Malmø 19.02.
Dette for å slippe sin nye plate «Six Easy Pieces», godt og vel ett år etter den forrige, «Lucidity». Omtalen av sistnevnte utgivelse finner du her. Men nå lanserer de hva som såvidt jeg kan se er deres åttende studioalbum etter starten for snart sytten år siden. Og for første gang på den relanserte norske labelen til Norsk Jazzforum og Grappa Musikkforlag, ODIN. Plata vil bli anmeldt her på salt peanuts* seinere.
For nå er det releasepartyet på Victoria som står i fokus. De har valgt å starte turneen på en onsdag, kanskje ikke den beste dagen i Oslo, publikumsmessig. Men det er et overraskende stort publikum som møter opp denne dagen. Og godt er det.
For den som trodde at Atomic i disse 17 årene hadde vært gjennom så mange halveringstider at det gikk mot slutten av gløden, tar feil. Hvilke andre jazzband er det som har holdt koken siden slutten av forrige årtusen? Men Atomic er fortsatt radioaktivt strålende. Og like gjenkjennelige som i de foregående årene.
Etter trommisskiftet i 2014, er det en godt integrert kvintett som møter oss denne kvelden. Bandets stemme er tydeligere enn noensinne med Håvard Wiik på piano, Fredrik Ljungkvist på tenorsaksofon og klarinett, Magnus Broo på trompet, Ingebrigt Håker Flaten på bass og den relative «junior» Hans Hulbækmo på trommer.
Det er nå tydelig at Hulbækmo har funnet sin plass i ensemblet og gjennom det har bidratt til at musikken har utviklet seg videre. Han trommespill er nå en helt integrert del av gruppens «sound», det er en nytelse å høre på samspillet mellom Håker Flaten, Wiik og Hulbækmo, noe som gir helt andre løsninger enn de rytmeseksjonen ga da Paal Nilssen-Love var trommeslager i bandet.
Det høres fpr meg også ut som om Magnus Broo og Hulbækmo har funnet fram til en kommunikasjon og et samspill som frigjør begge to. Yunkan har som alltid store ører, og sammen med Håvard Wiik er han den som styrer de store linjer i musikken. Men det er først og fremst som et integrert kollektiv at Atomic har sin styrke.
Første sett denne kvelden besto av fire låter fra den nye plata, «Be Wafted», «Ten Years», «Five Easy Pieces» og «Fält Strid». Første og siste skrevet av Ljungkvist, de to i midten umiskjennelige Wiik-låter. Etter pausen blir vi servert «Major» og «Start/Stop» (begge fra «Lucidity»), «Sinusoidal Arches» fra den nye og «Lucidity» fra den forrige. De to første skrevet av Ljungkvist, og de to siste av Wiik. Som ekstranummer blir vi gitt Yunkans «Stuck in Stockholm».
Gjennom dette programmet slår det oss at dagens Atomic kanskje er nærmere sitt opprinnelige utgangspunkt og inspirasjon enn noengang. Atomic startet jo som kjent med møtet mellom rytmeseksjonen i det norske post-1961 Coltrane-inspirerte bandet Element, med Wiik, Håker Flaten og Nilssen-Love og de to svenskene Broo og Ljungkvist i et felles ønske om å overskride den amerikanske «new thing» fra 1960-tallet med en europeisk sensibilitet. Det hele med en klar distanse til den åpne «ECM-sounden» som gjerne ble identifisert med skandinavisk jazz.
Men det er en sterk samtidsmusikalsk og europeisk linje i denne musikken, mest tydelig i komposisjonene til Håvard Wiik og i hans pianospill. Men denne kvelden hører jeg også åpenbare overtoner [sic!] av Coltrane-kvartetten i bandets spill. I ekstranummeret framstår Håker Flaten som sterkt påvirket av Jimmy Garrisons basspill i kvartetten anno 1964-66. Men uten å gi slipp på sin egen stemme. Det er forent med et tonevalg som til tider gir assosiasjoner til Georg Riedels folkemusikkinfluerte spill på et utall svenske jazzplater.
Har du sjansen de nærmeste dagene, kom deg ut av stolen og møt opp ved ett av de spillesteder Atomic framfører sine «seks lette stykker».
Tekst og foto: Johan Hauknes
