BÆRUM JAZZFESTIVAL, BÆRUM KULTURHUS, TORSDAG 2. NOVEMBER 2023: Det tok ikke lang tid etter at han begynte. Entreprenøren, festival- og scenesjefen Kai Gustavsen ble utpekt som sjef for Bærum kulturhus i Sandvika i november 2020, og tiltrådte noen måneder seinere, midt under sosial nedstengning. Hvor lenge det ville vare visste ingen. Han hadde da han tiltrådte en avlyst jazzfestival på Kongsberg i 2020 bak seg, og forsøket på å lage en jazz weekend i november det samme året, strandet også som følge av dette SARS-CoV-2-viruset som så ut som en nellikprydet appelsin.
Men det ble tidlig klart at hussjef Gustavsen ikke var ferdig med å planlegge festivaler. I 2022 – da den klamme kovid-tåka som lå over landet hadde lettet litt – lanserte han Bærum jazzfestival, med ankerfeste i huset der han nå regjerte. I disse dager pågår den andre utgaven av festivalen, med et omfattende program.
Vi har pekt oss ut en konsert som vi skal ha med oss. Etter flere år med standardlåter i nye og spennende tapninger med kvartetten Come Shine, kommer ikke lenger kvartetten til oss og skinner. I stedet lanserer komponisten, arrangøren, og pianiste excellente Erlend Skomsvoll en ny trio.
Trioen har nå spilt sammen i tre år, og Skomsvoll har skrevet masse ny musikk. Med Roger Morland på kontrabass, til daglig ansatt musiker i Det Norske Blåseensemble, og med Knut Aalefjær på trommer. Aalefjær har vi nylig hørt som trommeslager i Helge Liens trio, men nå altså med Erlend Skomsvoll. Og for en trio det er blitt.
Ofte beskriver man teaterkunst med at den utspiller seg på de skrå bredder. Referansen går sannsynligvis tilbake til den gangen scenegulvet steg i høyde innover fra scenekanten. På denne måten kunne man bygge scenografi som skapte illusjonen av et perspektiv innover scenen. Den såkalte Foajéscenen i kulturhuset i Sandvika er også virkelig skrå. Og arkitekturen rundt deg er utformet av arkitektene i Snøhetta, slik at den gir, akkurat som med scenegulvene på de gamle teatrene, en opplevelse av at gulvet er horisontalt. Første gangen jeg gikk over gulvet her, da kulturhuset var ganske nytt for ca. 20 år siden, var jeg uforberedt på dette. Jeg snublet bokstavelig talt oppover gulvet, mot store vinduer ut mot Rådhustorget, Sandvikselva og rådhuset på andre siden.
Der kan man se over til Brambanigården og kvartalet der industrigründer Donato Brambani — han som bygde Sandvika — hadde sitt sommerhus. Det er en lang jazzhistorie du nå ser. I dette bygget foran deg, med inngang fra plassen foran rådhuset, holdt jazzklubben Birdland til på første halvdel av 1960-tallet. Men i Brambanigården var også Musikkflekken med inngang nede ved Sandvikselva. Der var mange norske jazzmusikere, inkludert Skomsvoll og Aalefjær, unge og svært aktive en gang. Musikkflekken ble en viktig arena for utprøving av ny, moderne jazz, av ung jazz.
Det er derfor lange og historiske linjer vi ser foran oss, tilbake til blant annet Skomsork, og til Erlend Skomsvolls prosjekt med å arrangere musikken til saksofonisten Bill Evans på siste halvdel av 1990-tallet. Fra det siste prosjektet går det en direkte linje over til samme Skomsvolls arrangering av musikken til Chick Corea, da han var residerende artist under Moldejazz ved den førtiende festivalen i 2000.
Vi har altså et bakteppe for denne konserten i en historisk linje som starter i gården på andre siden av elva, og som ender på gulvet foran oss, litt høyere opp mot himmelen. Men heller enn saksofonistene William Evans, er det selvfølgelig pianisten William John «Bill» Evans jeg blir sittende og tenke på.
I arrangørrollen hadde Skomsvoll samarbeidet med Det norske blåseensemblet, og det var der han traff Roger Morland. Aalefjær ville han ha med, sier han «… fordi jeg syns han gjør så mange rare og gøye ting, ting som trengtes»! Musikken vi blir servert for er spøkefull, ofte med tungespissen i godt plantet i kinnet, det er lett å le til musikken. Samtidig er den også harmonisk sammensatt og komplisert, så det er interessant å lytte til den. Men det er alltid historier i den, store historier.
Men den største verdien ligger i samspillet. En finurlig og ertende dynamikk, der pasninger kommer fort, og brått, og det gjelder å ha balansen på riktig fot, for ikke å miste dynamikken i lagspillet. «Rimfrost» er ei låt som også har gitt ideen til omslaget på den kommende skiva, med et bilde av en naken fot på en bakke dekket av rimfrost. Skomsvoll forteller at dette er ei glad låt, i sin ungdom med bandyspill på Stabekk, var den første rimfrosten en lovnad om kommende, gode dager. En tid der isen frøys på bakken, og bandykølla var i flittig bruk.
«Måkkebøkke», akkurat som undertegnede, er også Skomsvoll lei av påstander om at vi ikke har dialekter i nabokommunene på vestsiden av Oslo. Det er et rikt dialektmangfold i de gamle bygdene i Asker og Bærum. Tittelen på denne låta er en understreking av akkurat dette, mer enn det «trenger du’kke» å gjøre. «Well, You Needn’t» svarte visstnok Charlie Beamon i 1944 da Thelonious Monk ville oppkalle den nye låta han hadde skrevet etter denne vokalisten.
«Her står jeg, og der står du» blir en forestilling, med en levende kommunikasjon med surret av stemmer foran baren nedenunder. «Noshk Blues» er tittelen på albumet som kommer og låta vi nå blir presentert for. Skomsvoll er en romantiker, i beste forstand. Det er bildeskapende musikk, det er hele tiden små sanger som forteller historier. Umiskjennelige Skomsvollske historier.
«Post-Decision Blues». Etter Morlands innledning med vekslinger mellom sterke dissonerende toner i bånn og mer harmoniske, stille små strofer, minner akkordvekslingen meg om George Gershwins «Summertime» fra operaen Porgy and Bess. «… and the livin’ is easy», lyder den kjente teksten, men sannheten bak denne vuggesangen som Clara synger for sitt barn, er at det er det stikk motsatte. Og det er Gershwin-takter over Skomsvolls musikk. The Great Norwegian Songbook. For det er en ting du er sikker på, hans musikk er norsk, nesten erke-norsk. Men den er også moderne, det er ikke museumsmusikk. «Peonfred», en annen liten personlig Skomsvoll-historie fanget i vidunderlig samspill mellom trioens medlemmer.
Linjene i musikken er overstrømmende, så overstrømmende at tonene flyter over alle taktstreker i sin iver etter å lage god musikk. Over hverandre, under hverandre, i beina på hverandre. De er som en gjeng småbarn som slippes fri ute i barnehagen, etter stilletimen. Ut vil jeg, roper de, ut og over de høye fjelle. «Gutta», uten gutteklubb-steming, Erlend Skomsvoll spiller som er han Keith Jarrett. Morland er fra første stund en poengtert bassist, med en presisjon og tilstedeværelse i basspillet som det ikke er ofte man hører. Formidlingen av de musikalske intensjonene er tydelig og klar, særlig i pizzicato-spillet. Linjene er lette å følge med på. «Knut måtte være med for han gjør så mange gøye ting», sa Skomsvoll innledningsvis. Ballspillet mellom Skomsvoll og Aalefjær er som en leik mellom to som kjenner hverandre ut og inn, det er kasting av ideer, pareringer, tilsvar og motsvar som medfører at latteren sitter løst, svært løst.
Ekstranummer blir «Jeg tenker på alle dem». Alle dem som i smerte lever, vi har ikke en å miste. En slags Ole Paus’sk naiv tekst, med et stort og sterkt budskap. Det er lett å se det som en reise ut i den store, vonde verden rundt oss, og alle dem som lider, som har mistet noen, som er i fare. Musikk er virkelig et anodyn, en smertestiller.
Tekst: Johan Hauknes
Foto: Tomas Lauvland Pettersen / Bærum Jazzfestival
Erlend Skomsvoll Trio.
Knut Aalefjær.
