BLOW OUT-FESTIVALEN 2023, DAG 3, CAFÉ MIR, OSLO, FREDAG 25. AUGUST 2023: Tredje dagen på Blow Out-festivalen 2023 har fire poster, og to av dem introduserer annerledes og andre stemmer i det store koret av ny, vakker, improvisert musikk.
Gi ungdommene stemmen før flaska!
For et par år siden etablerte Østnorsk jazzsenter enda ett av sine mange, nye og viktige initiativ. Kari Grete Jacobsen, sentrets daglige leder, og hennes stab, står bak og har sterkt medvirket til en rekke initiativ rettet mot ungdom mellom 14 og 20 år som er interessert i å utvikle seg videre musikalsk. AOJO – Akershus og Oslo ungdomsjazzorkester – ble startet i 2014. AOJO er i dag ett av fire regionale ungdomsorkstre på Østlandet. Et ensemble for unge vokalister – Ung vokal – ble startet i 2018, mens det nyeste tilskuddet – Ungdommens improorkester – startet høsten 2021.
Den strategiske linja synes altså å være: Gi ungdommen hornet, før idretten tar dem!, for å parafrasere humorist og livsfilosof Per Inge Torkildsen. En linje som har bred og omfattende støtte. Vi kan snakke hvor mye vi vil – og være hvor gnistrende uenige vi bare kan – om eventuelle mangler i mangfoldig representasjon blant ulike grupper i samfunnet,og de mulige konsekvensene av det. Det være seg etter underdelinger i sosio-geografi, biologisk og sosialt kjønn, etnisitet, religion, og hva det måtte være.
Jeg er naiv nok til å velge å tro at vi alle har ett, felles siktemål: Vi ønsker et samfunn som er fullstendig blind for alle slike forskjeller i valget til politiske, kulturelle, økonomiske og andre sosiale posisjoner. Et samfunn der alle får like muligheter, og like sjanser til suksess, uansett bakgrunn, hudfarge, kjønn eller økonomi. Et samfunn der tildeling av fordeler og utbytte er fullstendig blind for slike forskjeller. Et musikksamfunn der det eneste som teller er musikalsk innhold og kvalitet, og intet annet. Det har vi felles, så la oss for guds skyld starte der.
Så la oss starte med følgende faktum i bånn: Den omfattende, og svært gledelige, utviklingen i norsk jazz, der blant annet kjønnsbalansen har blitt vesentlig bedre over en periode på om lag femten år, har antakeligvis i liten grad skjedd på grunn av politiske tiltak og kvoteringsregler for profesjonelle musikere. Kanskje til og med tvert i mot. Det har skjedd delvis på grunn av tiltak som disse ungdomsrettede tiltakene, men først og fremst har det skjedd som følge av en egengenerert utvikling i ønsker, interesser og målsettinger hos unge musikanter over hele landet. Uten at det et øyeblikk har gått på bekostning av musikalsk kvalitet eller den samlede evnen til å skape ny og spennende musikk. På mange måter er det tvert i mot.
En åpenbar og helt vesentlig konklusjon på dette, er at skjevheter i fordelingen av sosiale, økonomiske, politiske og kulturelle goder og posisjoner ikke korrigeres på lang sikt med kvoteringsordninger, eller andre representasjonskrav. Alle slike tiltak er kortsiktige og potensielt farlige: De er tiltak av samme type som salige Senterparti-politiker Jon Leirfall karakteriserte på Stortingets talerstol rundt 1968. Det var på den tiden da Bretton Woods-systemet for internasjonal valutahandel knaket i sammenføyningene og det britiske pundet falt som en stein. Spørsmålet Stortinget sto overfor var dette: Skulle Norges Bank følge pundet nedover?
Skulle krona devalueres med 40%? All import ville altså bli 40% dyrere over natta, med en løpsk inflasjon som følge. – Å devaluere krona ville være som å pisse i buksa for å holde seg varm når det er 30 kuldegrader ute, mente Leirfall. Det blir litt varmere først, men etter kort tid blir det uendelig mye kaldere. Slike tiltak kan bli soveputer, de skaper et tilsynelatende inntrykk av politisk handling og resultat, men er på lang sikt en ineffektiv måte å møte den manglende representasjonen på. Denne dagen demonstrerer til fulle ikke bare en mangfoldig bredde, men også mangfoldighetens verdi og styrke. Verden blir et bedre sted å være, takket være plasser og scener som Blow Out. Takket være ensembler som Ungdommens improorkester og DNA? AND? Og takket være slike initiativ som Østnorsk jazzsenter og Harald Fetveit har igangsatt. Men først og fremst takket være musikerne selv! Det er de som fortjener størst honnør for resultatet vi i dag kan glede oss over — hver eneste dag, hele året!
Ungdoms-impro
Slike tiltak som Østnorsk jazzsenter har igangsatt, er derfor den riktige veien å gå. Det er rekrutteringen i disse ungdomsårene tiltakene må rettes inn mot. Det er her, ubemerket selv av ungdommene, at mange viktige livsvalg tas. På det musikalske feltet vet vi det jo alle sammen: Det er bare å spørre musikkorpsene land og strand rundt. Det er derfor med stor glede og store forhåpninger jeg går første settet i møte denne tredje dagen under den fjortende Blow Out-festivalen.
For første settet er med det samtidsmusikalske improvisasjonsensemblet Lemur. Men de er her ikke som dette settets sentrum for musikken. De er der først og fremst som inspiratorer og mentorer for fire 18-årige medlemmer av Ungdommens Improorkester. Dette ungdomsensemblet har eksistert i to år, med fløytisten Henriette Eilertsen som musikalsk leder. Å lære om og øve opp evner til gehørbasert samsill og improvisasjon – det er det nærmest selvfølgelige fllestrekket for Østnorsks ungdomsensembler.
Ikke minst viktig er dette siste for den levende prosessen for instantan komponering, for skaping og uttrykking av musikk i øyeblikket – ex tempore eller ad libitum som det ble betegnet som i den klassiske musikken. La det være sagt: Dette er ingen sjanger – selv om det er en kategori musikk som ofte benevnes som – meningsløst etter min mening – impro.
Men dette er musikk som ikke har noe annet fellestrekk enn dets øyeblikkskarakter. Det er jo tvert om, jakten på det komplett sjangerløse, på det uklassifiserbare, er på mange måter essensen av denne musikken. Sjanger-overskridende eller -oppløsende, sier man – ofte framstår det som en lettbrukt klisjé – men denne musikken transcenderer i sine beste stunder ikke bare sjangere, den transcenderer også det sjanger-transcenderende.
Vi møter fire dyktige ungdommer på scenen i dag, Aron Michael Svane-Gyring på klarinett, trompetist Ole Koppang, Sigurd Eliassen Nagel på piano og Jonatan Frøy Storsve Haugstveit på trommer. Med seg har de Eilertsen på fløyte, samt ensemblet Lemur, Michael Duch på kontrabass, Hild Sofie Tafjord på valthorn, Bjørnar Habbestad på fløyte og Lene Grenager på cello. Jeg blir fortalt at de fire ungdommene har fått en og en halv eksklusiv time med Lemur på forhånd og at de bevisst går inn på scenen, helt uten noen avtaler eller forutbestemte valg.
Jeg får aldri nok av Lemur og andre tilsvarende ensembler, som Spunk der både Tafjord og Grenager er med, men i dag er hovedfokuset på de fire ungdommene. La det være sagt, dette er svært lovende med tanke på framtida for den ekstemporiske musikken. De bidrar med tydelige uttrykk, som løftet opplevelsen av musikken de skapte sammen med Lemur.
Det er fire ungdommer som har begynt reisen på å internalisere de kanskje aller viktigste reglene for denne musikken: 1) Lytt! – og bidra med hjerte og hender, 2) Vit når du skal tie! – du trenger ikke spille hele tiden. 3) Våg å ta plass i musikken. 4) Dette er et samspill, ikke en konkurranse.
Er to celli bedre enn en?
Neste sett har jeg virkelig sett fram til. Etter gårsdagens noe negative opplevelse av en trio med Tomeka Reid, Farida Amadou og Sofia Jernberg, skulle vi nå få oppleve Reid alene med cello og hennes tilkoplede bokser. Det er lett at teknikken blir en hovedaktør i slike solosett, med et av og til for stort fokus på hva teknikken tillater av lydomformende effekter og oppbygging av større strukturer gjennom delay og looping.
Ja, Reid bruker også noen slike effekter, men jeg synes det er frapperende hvordan hun er sparsom med bruken av dem. Det synes å være et prioritert fokus på musikkskapingen, mer enn effektene per se. Bruken hennes av oktavskift er effektiv og virksom. Mer! Mer!
Et høydepunkt!
Hamid Drake er på plass under store deler av årets festival, … og takk for det! I dag skal han spille med ensemblet som går under navnet DNA? AND?. Denne kombinasjonen av ensemblet med Hamid Drake spilte sist – og for første gang – på Blow Out-festivalen for fem år siden. Intitiativtaker og koordinator Harald Fetveit satte i gang dette ensemblet i 2013, som de selv har beskrevet som «an Oslo-based improv-collective with alternating members and an abundance of chromosomes».
DNA? AND? er «… et friimprov-kollektiv med unge musikere med trisomi eller psykiske utviklingshemminger og voksne musikere uten ..». Ungdommer med utviklingsutfordringer møter Fetveit og andre musikere i et fellesskap som skaper fengende og medrivende musikk. I formålsparagrafen står det at «vi prøver ikke å lære dem noe som helst, men lar dem spille og være musikere, og er med på å improvisere fram musikken på deres premisser».
Over et komp av voksne musikere, gir samspillet et stort rom for improvisasjon for disse ungdommene – en livsglad, uttrykksfull musikk som oser av livskraft, livserfaringer og musikkglede. Det er bare å gi seg over. For her er det ungsommene selv som legger premissene, som får lov å uttrykke seg selv med et utgangspunkt i deres egen livsverden.
Og – Fytti katta! – for en musikk de skaper sammen! Vi hører Ola Skarsæterhagen (hovedbildet) som første vokalist, med en sceneopptraden og en vokal framføring som mange kan lære av. Han skifter over til å spille synth i settets andre halvdel. Mats Aase Henriksen, under første del på trompet og fløyte skifter til vokal, sammen med Isaaq Ibrahim i andre del. Ibrahim spiller el-gitar i første del. Humoren i deres vokale framføring sitter løst, men overhodet ikke på bekostning av det underliggende og formidlede budskapet. Jostein Tjøtta Svendsen på klaver og Sambou Samateh på el-gitar, setter sterke farger på musikken, sammen med Jostein Hylin på trommer. Vidunderlig å få være med på.
De understøttes og løftes fram av Kristoffer Riis på el-bass, gitar og kalimba, Bjarne Larsen på perkusjon og el-bass og Harald Fetveit på klaver og perkusjon. Og aller sist, men definitivt ikke minst, Hamid Drake på trommer. Et samspill mellom de to trommeslagerne Hylin og Drake mot slutten av settet, vil for alltid være med meg som ett av festivalens aller sterkeste minner.
En krafttrio
Siste del av programmet på fredagen var satt opp med en kvartett. Noen av oss husker med glede tenoristen Vidar Johansens bidrag på Blow Out-festivalen i 2016, og ikke mindre, hans bidrag til første dagen av den fantastiske, tredagers 50-årsfesten i 2017 for ICP – Instant Composers Pool – som startet på Blow Out tirsdag 17. oktober 2017 og fortsatt på Nasjonal jazzscene.
I kveld var den nyslåtte 70-åringen satt opp igjen som del av en kvartett: danske, Oslo-boende Amalie Dahl på alt-saksofon, den svensk-sveitsiske bassisten Nina de Heney og trommis Steve Noble. Dessverre ville det norske august-været og dets konsekvenser i etterkant av Hans og andre vær-lige uhumskheter det annerledes. Med stengte tog- og veilinjer nedetter Gudbrandsdalen ble det umulig for Johansen å rekke fram til Oslo.
Dermed måtte vi nøye oss med en trio uten Johansen. Men det satte ingen begrensninger på den musikken vi ble servert. Annerledes enn det kunne blitt, men definitivt ikke noe dårligere. Dahl er en spennende saksofonist som følger i raden av strålende danske altsaksofonister i kjølvannet etter Mette Rasmussen. Det må være noe i de danske røde pølser, det danske øl, eller noe annet. Kanskje er det i den danske humor – kanskje i arven etter en av verdens beste komikere, Dirch Passer?
Uansett er det et strålende samspill, der de Heney som vanlig er uttrykksfull og musikkdrivende. Vi hørte hennes mangeårige duopartner Lisa Ullén den første dagen. En gnistrende medvirkning til samspillet. de Heney er, kanskje ikke overraskende, en av de bassistene vi holder høyest av på den europeiske scena for improvisert musikk. Det være seg arco – med bue – eller pizzicato.
Steve Noble har vi hørt minst to ganger tidligere på Blow Out-festivalen. Og begge ganger i et format som til vanlig betegnes som pianotrioer – men som er anything but! Første gangen i 2017 med Julie Kjær 3 – Julie Kjær er en annen av disse mesterlige danske alt-saksofonister – og John Edwards inne i bakgården her i Toftes gate. Andre gangen på den minnerike Blow Out-festivalen på Deichmans bibliotek rundt hjørnet på Schous Plass, den gangen med Sophie Agnel på klaver med samme Edwards på bass.
Det er interessant å reflektere over forskjellen mellom disse to bassistene, engelske John Edwards og Nina de Heney. Dagens konstellasjon er like lite en saksofontrio, som de to foregående var pianotrioer. Men i begge formater leverer Noble sine noble bidrag (unnskyld!). Men det er en sofistikasjon over Nobles trommespill man ellers sjelden hører, og som gjør et slikt ordspill riktig. Et interagerende spill som løfter og foredler samspillet i fellesskapet. Om å høres, uten å høres.
For hva er interaksjon om ikke actiones inter subiecta pares? Handlinger mellom likestilte subjekter. Denne samhandlingen bygget over det jeg heretter vil tenke på som Hamid Drake’s first theorem: Det er ikke et vi og dem, deg og meg, oss og de andre. Det er et felles, samskapende vi. Musikken blir til i et stort fellesskap — et medskapende fellesskap som omslutter oss alle, på, foran og rundt scenen. I hele lokalet. Inkludert også ikke-animate objekter i omgivelsene, som tappekranas sus, betalingsterminalens pip og suset fra ventilasjonsanlegget. Ja selv de innimellom sviktende kabler som skaper stress og frustrasjon hos noen, er med og skaper musikken vi opplever.
Med tanker som dette i hodet, vandrer vi hjem etter tredje dag. Det blir natt, det blir morgen, og snart kommer den fjerde og siste dagen i årets Blow Out-festival.
Tekst: Johan Hauknes
Foto: Blow Out-festivalen/Dawid Lakowski
Ungdommens improorkester med Lemur.
Ungdommens improorkester og Lemur.
Tomeka Reid.
DNA? AND?
Isaaq Ibrahim og Mats Aase Henriksen.
Jostein Hylin.
Hamid Drake.
Steve Noble, Nina de Heney og Amalie Dahl.
Nina de Heney
Steve Noble.
Amalie Dahl.
