VICTORIA – NASJONAL JAZZSCENE, OSLO, ONSDAG 1. FEBRUAR 2023: Vi har hørt om henne, men ennå ikke opplevd henne live. Men selvfølgelig, lederen av Nasjonal jazzscene har hørt henne flere ganger allerede. Ingen er som ham i evnen til å spore opp, bringe til oss og presentere det nye ute i verden, med et spesielt øye for å skille klinten fra hveten. Vi blir ikke overlesset med opphypede, medieskapte musikere som har så godt som ingenting å levere.

Står det på programmet på Nasjonal jazzscene, så kan du stole på at det er et solid signal om musikken og musikerne holder mål – og har noe å levere. Dette bør du lytte til! Slik ble det også i dag.

Hun er ennå ikke fylt 22 år: Tenorsaksofonisten Zoh Amba fra Tennessee, for tiden bosatt i New York, er et siste skudd på en lang New York-historie som startet en gang på slutten av 1950-tallet. Sier du John Coltrane, Albert Ayler, Archie Shepp, Pharoah Sanders, Sam Rivers, Loft-scena på 1970-tallet, David Murray, David S. Ware, Isaiah Collier, så peker du på et stadig utviklende livstre som har solide røtter i den nye musikken med spirituelle og livgivende overtoner som vokste fram i New York etter 1960.

Hvorfor ble akkurat tenorsaksofonen det ultimate uttrykket for denne musikken? Det er et dypt, vanskelig spørsmål som i bunn og grunn er umulig å svare på. Mange vil med selvfølge peke på Coltrane – og Ayler – som inspirasjoner og forbilder, og det er åpenbart at dette er en medvirkende årsak. Men jeg er overbevist om at det er mye mer som inngår i hele denne historien.

Men disse metajazz-diskusjonene lar vi ligge i denne omgangen. For: Siste skudd på dette treet er altså ei ung kvinne med en tone som ikke bare lukter av skog, natur og liv. Denne tonen puster også i en mytisk livskraft med røtter tilbake til den første gangen menneskeheten ett eller annet sted i Afrika stilte seg spørsmålet: «Hva er meningen med alt dette?». Hvordan Gorg og Zorg ville ha forholdt seg til denne musikken, kan vi selvfølgelig ikke vite. Men jeg vil våge påstanden at de ville kunne høre og glede seg over dens innhold, dens hyllest til en eller annen skaperkraft hinsides vår fysiske verden.

«Skviik og skvæl» er en betegnelse på denne musikken som sier betydelig mer om den som kommer med utsagnet, enn på musikken. Akkurat som det sier om de som avskrev Karl-Heinz Stockhausen, Arne Nordheim og en haug med andre for femti år siden som komponister som skrev «Pling-plong»-musikk. En gang var slike reaksjoner tilsynelatende forbeholdt møtet med moderne kunst – bildende, så vel som musiserende.

I dag – der ulike konspirasjonsteorier vokser fram som villmuggen på en gjenglemt tallerken med mat på kjøkkenbenken – synes det å ha veltet over til også møtet med all slags eksistensiell innsikt og erfaring. Kanskje er det noe med menneskets møte med noe ukjent, noe det ikke forstår, som framkaller en fryktreaksjon, et behov for å verne seg mot det ukjente?

Vi verner oss ikke mot det ukjente, vi oppsøker det. Vi har hørt Zoh Amba på plate. Hun har tidligere i år gitt ut både O, Sun på John Zorns Tzadik, og O Life, O Light Vol. 1 på det musikerstyrte 577 Records. Søk henne opp på Bandcamp.

Med seg til Oslo har hun sin faste pianist, Micah Thomas, og trommeslageren Chris Corsano. Mens Corsano er en velkjent musiker her i Oslo, ikke minst gjennom sitt samarbeid med Joe McPhee og Mette Rasmussen, er 25-årige Thomas et nytt bekjentskap. Det blir et bekjentskap som frister til gjenhør.

Zoh Ambas musikk er overveldende, til tider vanskelig å trenge inn i, og som den antydede og potensielle reaksjonen indikerer, i stor grad basert på bruk av teknikker som instrumentmakerfamilien Sax i Belgia ikke hadde tenkt seg, da Adolphe utviklet saksofonen. Men samtidig er det nærmest naivistiske, romantiske sekvenser, med enkle, sangbare harmoniske intervaller. Ofte har de karakter av salmer framført i den lokale kirken, og av sanger fra barnerommet. Men en stor del av hennes uttrykk er ekspressivt, til tider overveldende som en tordnende tsunami som velter over deg.

I følge mytologien skal mye av hennes uttrykk komme fra bruken av skogene og fjellene som var rammen rundt hennes oppvekst i Tennessee som øvingsrom. Hun vokste opp i Kingsport, ‘in the middle of nowhere’ som hun selv beskriver det, helt øst i Tennessee, ved foten av Appalachene. Det skaper jo en slags norsk forbindelse: Appalachene er den sørlige delen av fjellkjeden som reiste seg i den kaledonske fjellfoldingen. Denne utspant seg for ca. 4-500 millioner år siden da kontinentene Laurentia (dagens Grønland og Nord-Amerika) og Baltika (Nord-Europa) braket sammen. Den andre delen av den da nye fjellformasjonen, som en gang strakk seg til mange tusen høydemeter, finner du i Skottland og i den norske fjellheimen. Er det kanskje fjelljazz hun spiller?

Uansett, det er overveldende musikalsk, en ordløs historiefortelling som er hinsides det som kan settes på papir. Samspillet mellom henne, Thomas og Corsano, er som å se på det tordnende, buldrende, vakre samspillet mellom skiftelokomotiv, togsett og strømlinjeformede langtransporterende lokomotiv på en oppstillingsplass for tog på den travleste tiden på døgnet. Kommunikativt, tilsynelatende med ikke bare én, men en mengde usynlige hender som koordinerer hele spillet. Adam Smith, som oppfant denne allegorien for 250 år siden, ville ha humret fornøyd, om han kunne sett og hørt dette.

Kjenner du til begrepet «the Burton grip»? Da vibrafonisten Gary Burton – som for litt over en uke siden fylte åtti år, et forsinket gratulerer med dagen – som ung slo gjennom, var hans bruk av fire køller en stor nyhet. Burton-grepet var essensielt i å skape grunnlaget for Burtons unike spill og musikkuttrykk. Når Corsano benytter samme grep til å skape en flytende fleksibilitet i høyrehandas stikkebruk, får det et slående og virkningsfullt resultat.

Thomas er en utradisjonell pianist. Han synes å komme fra et sted så å si midt mellom Cecil Taylor og McCoy Tyner. Samt med en virkningsfull bruk av prepareringer av klaveret, som med en slående og innlevende bruk av køller på klaverets strenger.

Samspillet mellom Thomas og Corsano er utsøkt. Som motpoler på hver sin side av scenen, med Amba mellom seg, skaper de et dynamisk spenn der Amba kan utfolde seg. Lydhøre for ethvert vink fra bandlederen, men med klare individuelle stemmer. Til sammen skaper de tre en opplevelse av en organisk helhet. Som en sølvskimrende, samhandlende sildestim i sollyset. Vakkert, overveldende og inspirerende, alt på en gang.

I følge et intervju med henne i september 2022, var det hennes oppdagelse av Albert Ayler som satte henne på sporet etter det som så langt er hennes uttrykk. Men det var privattimer med David Murray som ga henne troen på at hun hadde noe å si:

«We would play really high together and just scream on the horn together in our lessons, and he’s like, ‘Come on, give me more,’», fortalte hun i New york Times. «He’s the one who encouraged, like, ‘Don’t stop, keep pushing, let me hear it, go farther.’».

Hun er i dag dypt forankret i et pan-religiøst perspektiv, noe som henger nært sammen med hennes forhold til det å skape musikk; «Something as intense as the music led me to Advaita Vedanta,». Hun fortsatt med «… the music is that, you see? It’s both things: The music is God; God is the music. Hand in hand». Det er rett ut av boka etter John Coltrane, ikke sant?

Denne musikeren er jeg sikker på vi vil få høre mer til de kommende tiårene. Kanskje kan hun bidra til det svaret alle vi gamlinger med sans for spirituell jazz har stilt oss i alle år: Hvor ville Coltrane og Ayler ha endt om ikke deres karriere ble alt for brått kuttet av i 1967 og 1970?

Tekst: Johan Hauknes
Foto: Francesco Saggio

Zoh Amba