Nye skiver og bøker


flere skiver og bøker...

Våre podkaster


flere podkaster ...

Skiver du bør ha


flere anbefalte skiver...

Våre beste klipp


flere filmer...

Ledere og debattinnlegg


flere debattinnlegg...

Konserter

Og syng eg jazz’t så ikkje kom og klag

MAIJAZZ – DAG 4, FREDAG 6. MAI 2016: Sommaren é komen te Stavanger! Og i byen og på dens hoteller myldrer det av røde og blå russ. Det er visst ett eller annet nasjonalt arrangement denne helga ute i Kongeparken. Men det slår oss – av de tilstedeværende russe-ungdommene er det 95% jenter. Gutta glimrer nesten totalt med sitt ffravær – gutta sover nok rusen ut i bussene på en eller annen parkeringsplass.

Under frokosten lørdag kommer deror den rette kommentaren fra en middelaldrende jazzmusiker: «Femti slitne jazzmusikere og hundre unge russemøer til frokost – det høres ikke helt greit ut!» Jeg føler meg med ett veldig gammel!

Men nå kommer varmen for fullt. Og ingenting er som vårsola til å gi liv og varme til en kropp i sin nest-beste alder. Etter en bedre pizza på Sølvbergets Renaa Xpres begir vi oss over til bedehuset Bethania som vekkelsespredikanten og Venstrepolitikeren Lars Oftedal etablerte i 1875 som del av Bethania-kvartalet. Mannen som hadde «Gud i den ene lommen og byen i den andre» som det het. Her var det altså vaisenhus og trykkeri, forlag og bokhandel, samt skoler og boliger. Og dessuten Norges største forsamlingslokale – huset som i dag er kjent som Stavangeren.

Det er ikke Lars Oftedal vi kommer for å høre denne kvelden – men Cæcilie Norby på vokal og Lars Danielsson på kontrabass og cello. Ekteparet Nordby/Danielsson gir oss bl.a. en sprelsk vocalezed versjon av bebop-klassikeren «How High the Moon». Vi fikk Danielssons «Toccata/Liberetto Cantabile» med Lars spillende pizzicato på cello. «Dead Princess» er bygget over et tema av Maurice Ravel, mens «Wholly World» er skrevet av Abbey Lincoln.

Norby har en imponerende spennvidde i stemmen, men vi blir i lengden noe lei et repertoar av gester over improvisasjonene som ikke er variert nok til å holde interessen ved like. Lars Danielssons spill, derimot, holder på interessen – både på bassen og på celloen. Celloen blir et spennende instrument i hans hender – ikke minst er hans pizzicatospill ypperlig. Men det er bassen som er hovedinstrumentet – i Lars’ hender synger instrumentet hans.

Vi løper ned mot Breiavatnet for å få med oss duoen Iiro Rantala & Ulf WakeniusSpor 5. Ulf Wakenius er en strålende gitarist – det er ikke rart at Oscar Peterson plukket ham opp som medlem i sin trio.

Dette er første gangen de spiller sammen som duo – selv om de har samarbeidet tidligere, bl.a. på albumet som ble utgitt på ACT tidligere i år – «Lost Hero – Tears for Esbjörn». Dessutn, mens Wakenius ga ut soloplata «Momento Magico» i 2014, ga Iiro Rantala ut John Lennon-tributen «My Working Class Hero» i fjor på samme label.

De to musikerne er tydelige på hvilken tradisjon de står innenfor og leker seg med den. Latteren sitter løst når de er i gang. Vi fikk et arrangemet av låta «Donna Lee» som Miles Davis skrev for Birds band i 1947. Låta er bygget over akkordskjemaet til standarden «Indiana». Arrangementet er et som Rantala gjorde i sine studentdager for, som han sa, «å drive læreren min til vanvidd – og det klarte jeg!»

Ikke før hadde vi fått igjen pusten etter en ca. 250 bpm tour-de-force, før de drar i gang med Coltranes «Giant Steps» med sine finurlige akkordskift. Lenge ble den sett på som en teknisk prøvelse med – forenklet sagt – sitt «ii-V-I over ii-V-I» akkordskjema. Men i dag er den mer å anse som et svennestykke – noe å framvise for å etablere den kred-en du trenger. Deres fortolkning styrket ikke låtas arv.

Men deretter gikk de over til temaet «Ballad for Esbjörn» som Rantala skrev da nyheten om Esbjörn Svenssons trgiske død i Stockholms skjærgård i juni 2008. Ei låt og en fortolkning av en fantastisk musikers liv som beveget!

To solosett følger – først gjør Wakenius en versjon av Ennio Morricones filmmusikk til «Once upon a Time in America», hvoretter Rantala føler med sin egen låt «Freedom» oppkalt etter Jonathan Frantzens bok. Men da de som duo fortsetter med Charlie Hadens «First Song» tar det av. Jeg er sikker på at Haden sjøl sitter der oppe og smiler lurt i det skjegget han aldri hadde.

Vi blir så servert Wakenius’ låt «Momento Magico» – tittellåta på den siste plata hans i eget navn. Temaet er skrevet for den sør-koreanske vokalisten Youn Sun Nah som Wakenius har samarbeidet mye med de siste årene. Tittelen peker på de magiske øyeblikkene som denne duoen opplever i sitt samarbeid.

Konserten avsluttes med et funky gospelnummer hentet fra katalogen til det New York-baserte funkbandet Stuff som var aktive i perioden 1976-81. Iiro Rantala påsto at «om dere lytter nøye, fører det til at dere ikke trenger å gå i kirken på søndag».

Jeg tviler på at Lars Oftedal oppe i Breibakken ville vært enig i det. Han roterte nok både i 180 og 250 rpm i sin forargelse over denne for ham ugudelige musikken. Av og til er det nødvendig å sette seg ned og kjenne på takknemligheten for at samfunnets moralkodeks tross alt har beveget seg ganske langt de siste hundre årene.

Vi vandrer opp til Stavangeren igjen – denne gangen for å høre Avishai Cohen Trio (bildet). Jeg har hørt Cohen tidligere med Chick Corea. Han spilte med Corea i Origin på 1990-tallet og dennes New Trio tidlig på 2000-tallet. Men jeg har aldri hørt ham live med eget band.

Denne gangen er Stavangeren stappet full. Israeleren Cohen har med seg sin faste trommis de siste årene, Daniel Dor. Men på piano er det et nytt bekjentskap – Omri Mor. Så ny er Mor som medlem at på programheftets bilde av trioen er fortsatt Nitai Hershkovits med.

Cohen skriver små romantiske perler i Chick Corea-land. Det er mye bra å høre her, og Cohen er underholdende å se på. Om det er noen som kan gi et uttrykk for utsagn som «å danse/elske med basser» – så er det Cohen.

I begynnelsen blir det allikevel litt for mye Cohen. Omri Mor viser seg å være en framifrå pianist, men i de tre første låtene får han ikke rom å utfolde seg i. Det blir tre lange bassoli med akkompagnement. Etter hvert får vi høre mer til Mor – og til Dor – og den førsnevnte får til fulle vist at han definitivt ikke er med som noe plakatfyll.

Men etter en time i selskap med trioen har vi fått nok og vender tilbake til Spor 5. Den unge Manchester-trioen GoGo Penguin har vært genierklært av mange etter utgivelsen av plata «Man Made Object» på Blue Note tidligere i år. Vi er derfor nysgjerrig på dette bandet som ble nominert til den britiske Mercury Prize i 2014 «for the best album from the United Kingdom and Ireland» for albumet «v.2.0».

Med Chris Illingworth på piano, Nick Blacka på bass og Rob Turner på trommer, skal de ha «sitt eget unike lydbilde». Deres «‘acoustic electronica’ sound draws from a broad range of influences from Aphex Twin to Squarepusher, Massive Attack to Brian Eno, alongside modern classical composers such as Shostakovich and Debussy» heter det.

Tilsvarende salgsfremmende formuleringer kan sies om mange pianotrioer i dag. På  samme måte som vi kunne si noe liknende om E.S.T. for femten år siden, og om Bad Plus for ti år siden. Så vi var nysgjerrige og gikk dit med åpne ører. Og ble skuffet.

De startet med de to første sporene på sin siste plate – «All Res» og «Unspeakable World». Etter det fikk vi en låt til – og jeg hadde fått nok. Dette var nok en E.S.T.-klone som skulle være kontemporære ved å sveve i et landskap som Esbjörn Svensson, Dan Berglund og Magnus Öström begynte å utforske på «From Gagarin’s Point of View» i 1999.

Vi krabber opp bakken til Folken og ankommer i det Jaga Jazzist entrer scenen. Da er det det slår meg – jeg er blitt gammel. Jaga er blitt et reint rockeband og jeg opplever at det voldsomme trykket og lysshowet etter noen låter blir for mye for meg. Jeg skjønner at det har en appell hos et stort publikum, men jeg oppdager ikke noe nytt i musikken. Noen nye låter – som «Suomi – Finland» – men ikke noe som bryter noen barrierer.

Vi trekker derfor i ro og mak opp til Sting ved branntårnet på Valberget og ankommer akkurat for seint til å få høre badet Nova og deres helt Hanna Paulsberg i serien «Tett på en helt». Jeg blir fortalt av flere at jeg har gått glipp av noe flott noe. Til gjengjeld blir jeg igjen for å øve bot – det ville vært noe Oftedal ville satt pris på. Og jeg får høre medlemmer i bandet Nova bidra til jammen – og skjønner at det gror godt i Stavanger for tida.

Når dessuten Hans Hulbækmo, Trygve Fiske og Stian Andreas Andersen, Erlend Slettevold og Hanna Paulsberg bidrar til jammen som etablerte musikere, begynner tingene å likne det som en gang var – for sånn ca. førti år siden. Den gangen det var en selvfølge at seniorene bidro til jammen og anga en målestokk for de yngre juniorene. Den gangen spellesuget ikke var tilfredsstilt med en konsert. Eller som de som er ennå eldre enn meg vil si – «da Dexter og Sonny Stitt spelte fletta av alt og alle i Alexandra-kjelleren i Molde».

Jeg var der da Erlend, Hans, Trygve, Stian Andreas og Hanna spelte det som ble høydepunktene denne kvelden.

Tekst og foto: Johan Hauknes

Skriv et svar

Du må være innlogget for å skrive kommentarer.