VICTORIA – NASJONAL JAZZSCENE – ONSDAG 6. APRIL 2016: I serien UHØRT! lanserer Nasjonal jazzscene «unge og uhørte jazztalenter» for et svært ofte ungt publikum. Og det med gratis inngang! At ikke flere «eldre» bruker anledningen til å følge med på alt det spennende som blant annet skjer blant nåværende og nylig uteksaminerte studenter fra landets musikkhøyskoler er for meg uforståelig.
For en som meg – en ikke lenger så ung jazzgjenger – viser denne konserten til fulle bredden som Nasjonal jazzscene viser fram. Kvelden før var jeg i lokalet for å høre Per Christiansen foredrag for Oslo Jazz Circle om Anita O’Day. Dette var en av de forsamlingene hvor jeg – desverre – ved mitt blotte nærvær bidrar til å senke gjennomsnittsalderen. Denne kvelden ligger jeg i det aller øverste sjiktet i aldersfordelingen. Men vi er alle unge i sinn – liker vi å tro, i hvert fall.
I kveld handler det verken om mus eller menn, men altså om maur og avatarer. Fra det jordnære perspektivet til boogie-dansende maur til himmelstormende guddommers inkarnasjoner her nede på jorda. Vi kjenner de aller fleste av de unge musikerne fra før, men bandkonstellasjonene er nye også for oss.
Først ute i kveld er kvartetten Ant Farm Boogie. Signe Emmeluth på alt-saksofon, Alf Hulbækmo på synth, Martin Miguel på gitar og Ola Djupvik på trommer. Låtene – som såvidt jeg skjønner stort sett er skrevet av Signe Emmeluth – søker opp et til tider pointillistisk og kontrapunktisk uttrykk som kan minne om Jimmy Giuffres musikalske uttrykk. Men med en helt moderne karakter.
Stilrene tema som er fengende, ikke minst rytmisk. Noe som blir sterkt understreket gjennom Alf Hulbækmos tangentspill. Kvartetten har akkurat avsluttet to dager med plateinnspilling i Trondheim-baserte Øra Studio, ei plate som vil bli utgitt seinere i år. Danske Emmeluth er enda en ung dansk altsaksofonist som kan sitt frijazz-repertoar. Men uttrykksmessig legger hun seg i en helt annen tradisjon enn sine kolleger Julie Kjær og Mette Rasmussen.
Alf Hulbækmo overbeviser med sitt sterkt perkussive anslag – og ja, han er lillebror til Hans. Miguels gitarspill er eklektisk, men virkningsfullt. Djupviks trommespill er på plass og interessant. I det hele tatt et svært spennende møte.
Andre del av programmet var viet Sanskriti Shrestha Avatar. Med bandleder Sanskriti Shresta på tabla og annen perkusjon, Andreas Wildhagen på trommer, Magnus Wiik på gitar og banjo, Magela Herrera på fløyte og Erlend Albertsen på bass. Det ble en snau time i lag med bandet i et spennende musikalsk landskap, i hovedsak komponert av Shresta, med klare røtter ikke bare til India og indisk klassisk musikk, men minst like mye til europeisk modaljazz av ypperste merke fra 1970-tallet. Dette er musikere og et band vi vil høre mer om framover.
Tabla er fascinerende å høre på. Shresthas spillestil er moderne – og utradisjonell, men med solid forankring i klassisk teknikk. Spenningen mellom hennes orientalt funderte tablaspill og Albertsens og Wildhagens oksidentalt orienterte spill skaper en dynamikk som fascinerer.
Tekst og foto: Johan Hauknes
Ble du nysgjerrig, kan du sjekke bandet ut på Youtube her i låta «Avatar Descending» som de startet settet med på Victoria:
