VICTORIA – NASJONAL JAZZSCENE, OSLO, FREDAG 13. FEBRUAR 2026: Hvorfor er det at så mange hevder hardnakket at fredag den trettende er en ulykkesdag? Alle såkalte «bevis» er bare såkalte. Ikke én eneste én har greidd å komme opp med noe i nærheten av – ja, selv en astronomisk enhet unna – et reelt bevis.
Med Voyager på tur
PS: En astronomisk enhet – forkortet 1 au – var inntil 2012 definert som den gjennomsnittlige avstanden mellom sola, stjerna vår som akkurat som Jupiter, jorda og de andre, sirkulerer rundt solsystemets barysenter, og jorda. Denne avstanden er etter 2012 definert som eksakt 149 597 870 700 meter, like under 149,6 millioner kilometer. Dette tilsvarer omtrent 499 lyssekunder, lyset bruker 8 minutter 19 sekunder på denne avstanden. Sollyset du ser er altså litt over 8 minutter gammelt når det treffer øynene dine.
Barysentret er til enhver tid det punktet i rommet der du kan sette solsystemet på toppen av en nålespiss, og det vil balansere hele solsystemet. For øyeblikket befinner dette barysentret seg omtrent på overflaten av sola på vei innover i sola. Om fire-fem år vil det passere nærmest sentrum i sola, før det etter 2035 igjen vil være utenfor det vi ser som solas overflate fra jorda. Det er med andre ord ikke sola som er i sentrum av vårt planet- og solsystem, dette barysentret er det virkelige sentrum.
Siden hverken jorda eller alle de andre legemene, heller ikke går i en sirkulær, men en elliptisk bane rundt dette barysentret, er en eksakt beskrivelse av jordas bevegelse om ikke bare solsystemets barysenter, men også omkring solas senter, en svært kompleks bane. Ikke nødvendigvis komplisert, men kompleks i betydningen sammensatt. Avstanden avhenger av bevegelsene av alle legemer, planeter, dvergplaneter, hundrevis av måner, asteroider, kometer, Kuiper-beltet. Ja, selv de to sondene Voyager 1 og Voyager 2 og gullplata med informasjonen til andre intelligente vesener der ute, om hvor vi er og hvem vi er, som er langt der ute mellom stjernene, bidrar. Alt må regnes med, også i det interstellare rommet utenfor heliosfæren, det rommet der tilstanden er bestemt primært av solas stråling.
De to sondene Voyager 1 og 2, som i ganske snart femti år har reist utover i solsystemet, er nå utenfor heliosfæren og sender oss data for tilstanden i dette rommet mellom stjernene. For øyeblikket er de omtrent 170 og 142 au fra sola. Ingen vet hvor langt det er til den ytre Oort-skya, men det er anslått at den er et sted mellom 50 og 100 000 au fra sola. 100 000 au tilsvarer omtrent 1,5 lysår. Til sammenlikning er den stjerna som er nærmest oss, bortsett fra sola, Proxima Centauri, en rød dverg som er litt over 4 lysår unna. Ja, selv den og dens tre (ekso-)planeter må i prinsippet regnes med for å beregne jordas bane rundt sola.
Dette er tanker som kan gi en gammel student av solsystemets fysikk og geometri og matematikkens mange vakre mysterier, yre krypinger i mage og bryst: For det er en slags – noen vil kanskje si pervers – skjønnhet i dette, alt om disse bevegelsene i solsystemet, er – nesten – komplett mulig å beskrive totalt i all mulig detalj med utgangspunkt i bare tre faktorer. Først en detaljert kartlegging av all masse, alle legemer, i solsystemet, dernest en systematisk bruk av Isaac Newtons mekanikk og denne samme, mytiske klartenkerens gravitasjonsteori. Jeg skrev ‘nesten’, fordi det er noen mindre detaljer, og for de aller fleste legemenes bevegelser detaljer som ikke er mulig å observere, som krever en fjerde faktor: Albert Einsteins gravitasjonsteori – hans generelle relativitetsteori.
Denne enkelheten i det komplekse er det noen av oss velger å kalle skjønnhet. In simplicitate formosum est – det vakre er i det enkle.
Skjønnhetens vesen
Det vakre er det som er kompakt, enkelt og tydelig uttrykt og formidlet, men som er rikt i fortolket innhold og kommuniserte implikasjoner. Det er dette som er skjønnhetens mysterium. Det simplekse (sine plicatura, ikke sammenvevet, homogent, uten å være innfløkt) i det komplekse (con plicatura, sammenvevet, sammensatt), eller omvendt om du vil. Det simplekse er lett tilgjengelig, lett å oppleve, mens fortolkningen skaper komplekse bilder og inntrykk det kan ta lang tid å fordøye.
Heliosfæren er et stort kammer for god og vakker musikk. Akkurat som det noe mindre rommet på Victoria. Rommet med store minner, og lange historier. Komplekse samtaler. Et forventningsfullt publikum møter en oppstilling som tilsier et band som vil være omringet, omgitt, inneburet, innebåret, frambåret av et medopplevende og medsamtalende publikum. Akkurat som sist da de skulle slippe det som ble albumet Vol 5, en albumtittel vi vel nærmest forlangte den gangen, vil kvartetten også nå presentere seg for oss i en form og organisering som gjør polylogen mellom fire musikere og et mangehodet publikum.
Kammermusikalske eksegeser
Den beste jazzen for mindre grupper, faller helt naturlig inn under begrepet kammermusikk. Ikke bare, som forfatter og musiker Lucy M. Murray skriver i Chamber Music: An Extensive Guide for Listeners, at kammermusikk rett og slett er «… the music for which the best composers save their best writing». Nei, mer enn det, langt mer enn det. Jeg har sagt det og sier det igjen: I et brev til sin venn Carl Friedrich Zelter skrev Johann W. von Goethe i november 1829 at kammermusikk i kvartettform var den mest forståelige musikken, «… man hört vier vernünftige Leute sich untereinander unterhalten, [man] glaubt ihren Discursen etwas abzugewinnen und die Eigenthümlichkeiten kennen zu lernen». Fire fornuftige personer samtaler med hverandre, som underholder hverandre. Man vinner noe, lærer noe, av deres diskusjon, og om [sakenes] særegenheter. Et demokratisk ideal for en debattform som i dag synes fullstendig glemt.
Kammermusikk som den Team Hegdal leverer, er lødige samtaler, samtaler som er eleverte, høyverdige, verdifulle. Samtaler som man lærer av. En samtaleform som dagens medier synes ikke bare å ha glemt, men som de bevisst og åpenlyst undertrykker i jakten på konflikter, spissing av uenighet. Hvorfor går enhver politisk debattant i dag til en diskusjon med en målsetting om å vinne, om å drepe opposisjonen? Hvordan kom vi dit?
Hvor ble det av det politiske idealet om å skape konsensus på tvers av politisk skillelinjer? Om noe burde dagens politiske «ledelse», fnuttene er veloverveid, i Washington stå som et sterkt og rødflaggende varsel om hvor dagens konfliktorienterte og -skapende mediedebatter vil føre oss: Til galskapens teater, til idiotiens seier. Den prosessen som foreløpig har endt med det pågående kuppet og nedriving av et solid fundert demokrati, startet med den republikanske speakeren Newt Gingrich i Representantenes Hus under presidenttida til Bill Clinton. Da skjedde et viktig skifte, aktivt drevet fram av speakeren fra Georgia, der han og GOP – det republikanske partiet – kvalte ethvert forsøk på samarbeid «across the divide», på tvers av partigrensene. Politisk konflikt og splid var viktigere enn å skape konsensus som skapte en robust politikk. Skitt i verden, leve Toten. Gingrich har da også vært en aktiv støttespiller for Donald Trump siden 2015/16. Det er kanskje allikevel ikke tilfeldig at fornavnet til denne republikanske anføreren av denne nye politiske linja, er navnet på et reptil: salamander!
Men nå glemmer vi alt dette traurige. For nå er det tid for ubekymret dans og glede, for det dagens konsertmester og fjorårets Buddy-vinner Eirik Hegdal, i dag med tenorsaksofon og bass-klarinett, kaller gla’jazz. Victoria blir et varmt og beskyttende kammer der fire fornuftige personer samtaler i to sett. All tydeliggjøring av kammermusikkens kjernekarakteristika passer som kniv i slire, hånd i hanske, fot i hose, som yin i yang, på Eirik Hegdals musikk og musikkutøvelsen av den framført av kvartetten Team Hegdal.
Kvartetten er på farten med en liten turné. I januar var det Storyville i Molde og Dokkhuset i Trondheim. Denne uka spilte de på Kongsberg onsdag, i Amsterdam torsdag, før de er på plass her på Nasjonal jazzscene på fredagen for turneens siste konsert. Turneen var en 50-årsbursdags-gave fra trommeslager Gard Nilssen og bassist Ole Morten Vågan, til bandleder Hegdal. Litt forsinket blir det riktignok, det var ikke i går Hegdal passerte dette llivsmerket. Med begrunnelse i André Rolighetens pågående pappapermisjon, har Hegdal, en av norsk jazz’ viktigste inspiratorer, mentorer og kulturbyggere, hentet inn trompetist Eivind Lønning. Et litt annerledes team enn før: Skiftet til en treblås + en messing skaper andre musikalske rom i musikken, andre kjerneverdier. Lønning sprudler i denne musikken. Vi har sagt det før, men som kjent kan det ikke sies for ofte: Eirik Hegdal skriver j…lig flotte låter. Du blir glad av Hegdals musikk, du blir lykkelig av Team Hegdals musisering. Og når Hegdal har skrevet ny musikk for denne turneen, for denne sammensetningen, er gleden total.
Ett av byens, landets, kontinentets, og kanskje verdens, beste kraftverk: Grønt og velsmurt, bærekraftig, klima- og miljøfremmende, rensende, eksplosivt energigivende når det trengs, avdempet og cruise-kontrollert effektiv og jevn framdrift og gange, på lavt og høyt turtall, med full tank og reine, blodfylte forgassere. Ole Morten Vågan og Gard Nilssen bringer med seg flotte og sterke minner om da Jon Christensen og Arild Andersen satte verden i høyt gir og red «bølgen» i musikken. Musikkens dynamiske elementer, pust, beat og rytme, alt operert med følsom og innsiktsfull time. Bølgen av energi i musikken.
Første sett: Tonen og tonene for konserten settes fra første pickup-frase, innledninga til en låt som Hegdal har kalt «So unconcerned», en glad ubekymret dans som raskt fører til at et langt og simultant sukk av lykke går som en bølge gjennom kransen av publikum som omslutter bandet og musikken. Skuldre hviler, hjertefrekvensen senker seg og gjør noen glade hopp i takt med musikken, pusten er langsom, effektiv og dyptgripende. Det er den beste jazzen som danner utgangspunkt for kvartetten, men modernisert og sprell levende. Det er gla’jazz, men ingen gammaljazz. Hestejazzen er langt vekk. Hilsener og dype nikk til Don Cherry, til Eric Dolphy, til Charlie Parker, til dette årets hundreåringer – Miles og Trane. Særegen, men med dyp respekt og dyp, inderlig kunnskap om tradisjonene.
Internasjonalt og norsk, på én gang. Dette, kjære Frp-ere, er hva moderne norsk kultur er, dette er hva resepten for en levende kultur skal være: En sammenblanding, en kontinuerlig endrende, utviklende samrøre av musikalske kulturtrekk fra egen historie og fra andres historie, fra hele verden. Dette er slik det nye Norge vokser fram. Dette er slik det nye Norge alltid har vokst fram, helt siden den første jegeren forvillet seg over Skagerak og Kjølen, eller kom inn fra vidda, til det som ble Norge. Det nye Norge ble skapt da hen så seg om og sa: «Dette er mitt hjem, her vil jeg bo».
Helt siden den gangen har det som til enhver tid er norsk kultur hentet inspirasjon og trukket inn ‘fremmede’ elementer – innvandrere. Hardingfela var en gang en innvandrer. Springaren er ikke urnorsk. De kom hit som fremmede, men de fornorsket seg ikke. Tvert imot, de kom med sentrale elementer, som skapte ny norsk kultur. De ble integrert inn i en transmutert, en forandret kultur. Der ligger svaret, der ligger sannheten.
En levende norsk kultur har aldri vært, og vil aldri bli, et museum. En museal dyrking av kulturen dreper kulturen, en musealisert kultur er en død kultur. En levende kultur lar seg ikke fange, avgrense. Den er alltid på vei til et annet sted, til noe annet. Den norske kulturen i dag er noe annet enn den norske kulturen for et år siden, for hundre år siden, i 1350. Norsk kultur i 2050, i 2100, vil være noe annet enn i dag.
Ikke bare er den populistiske høyresidens argumentasjon kunnskapsløs, den er selvmotsigende: Den dreper det den løfter fram som det essensielle. Men mer enn selvmotsigende, det er en logisk umulighet, utsagnet om at ‘dette er norsk kultur’ dreper ikke bare kulturen, det er en virkelig contradictio in adjecto, det man på engelsk betegner som contradiction in terms. Ordene går ikke sammen, det er som å beskrive en sirkel som firkantet. Overlappet i Venn-diagrammet mellom begrepene er ikke bare tomt, det er ikke-eksisterende.
«Derover», fra ‘over there’, til over her, fra deg. Vågan show, vågan dans, og vågal visp. «Calling R.» … har jeg hørt Lønning slik før? Ja. Jo, men i denne sammenhengen blir rommet rundt musikken annerledes. Ballkastingen mellom Lønning og Hegdal er leiken, dypfølt og stadig interessant. Nilssen smeller noen groover som får deg til å sitte rett i stolen, leiken, men årvåken. «The Don Thing», det er så uendelig., uendelig, … vakkert. Ikke tellbart, og uendelig. Uendelig i uendeligste potens. Skift, ro, kjør, brems, gi gass.
Vi lever oss inn i musikken, blir vekket opp av transen med uventede skift, følger med. Det er som da jeg satt i den store salen på Colosseum kino for mange år siden og så filmen Grand Prix med Steve McQueen i hovedrollen, på uendelig mange meter buet lerret foran oss. Hele salen la seg over i svingene, strammet seg opp i nedbremsingene, og la seg framover og ga full pinne og gass i akselerasjonsfasene.
Accelerando, ritardando, og så rubato. Rist laus. Pust ut. Pust inn. Slapp av. Vi tar en kort pause, «så dere får tid til å … ta en pause». Underfundig humor, avslappet ro, stor glede.
Andre sett: Leiken er aldri langt unna når dyktige og improviserende musikere spiller. Man spielt wenn man spielt. Yoy play when you play. Tu joues quand tu joues. Ludis, dum ludis. Sammenfallet er blitt borte på skandinavisk , du leiker mens du spiller. Men som Lewis Carroll understreket med sitt nyord to galumph, leiken er selve livet. Livet er en leik, leiken er det unge, det noe eldre og det gamle barnets måte å utforske verden på. Leik er læring. Den barnliges leik er drevet av nysgjerrighet. Av vitebegjærlighet. Musikken viser vei.
«Dolphy at lunch», en humoresque, en referanse til musikken Dolphy spilte, mens han var Out to Lunch.
Vuggende puls, ruggende rolls, buggende beat, tyggende time, susende soner av toner, rommende alt. Livet selv i leiken. Galumphing.
Segue til «Blue» – som koples til Charlie Parkers «Perhaps». Temaet spilte Bird en gang, 24. september 1948 for Savoy, med Miles Davis, John Lewis, Curley Russell og Max Roach. Det ble først gitt ut på plate i 1955, like etter at Bird døde.
Bli med på en bossa, «A bossa wish», selv om jeg utfordrer alle i salen til å danse bossa med disse skiftene. Det er nærmere å anse som en latinsk moderne ballett. En jazzballett fra Latinia, Det svinger heftig, vi er begeistret. Overledning til «Keith or neat», referansen er åpenbar. Men det kortslutter ikke. Dansen fortsetter, smilene, blinkene i øynene, medlevelsen i musikken rundt i ringen er om mulig enda bredere, klarere og sterkere enn da samtalen mellom de fire fornuftige startet.
Ekstranummer: «Naiv», og super. Man er da ikke ‘naiv’, er man? Jo, det er man, og det skal man være. Å være bevisst naiv, er å møte ‘den andre’ uten mistenksomhet, som en likeperson, som en som kan lære meg noe nytt. Å være bevisst naiv er å bygge gjensidig tillitt, selv om man en sjelden gang blir brent på fingre, ører, nese og øyne. Ingenting er så ødeleggende for nye relasjoner som å bli møtt med mistenksomhet. Å bli beskyldt for å være utnyttende, tjuv, skurk og mishandler.
Fordømmer man den andre som djevelen selv, fordømmer man seg selv. Dette eller noe liknende skrev noen kloke hoder ned på pergament for ca. 2000 år siden. Om en som vandret rundt i de romerokkuperte områdene og som var vokst opp i det vi i dag kaller Palestina, sa slike ord, skal være usagt.
Men det fratar ikke disse tekstene noen poenger. I mørket skyter en ape også av og til en blink. Selv om dette mørkets fyrster som har fått hevde denne palestinske opprørerens liv og utsagn som en slags uimotsagte sannheter, har gjort alt de kan gjennom historien for å motvirke denne lærdommen. Om den nytestamentlige Jesus Josefsen virkelig har eksistert, så må han jo ergre seg grønn med et glødende rødt sinne, av hvordan både gårsdagens og dagens mørkefyrster bruker de ordene han er tillagt.
Bevisst naiv, bassist naiv, men intet naivt bassistspell. For en kvartett, for en musikk. For ev lykke!
Så i stedet for en ulykkesdag, framstår altså fredag 13. som en lykkedag. Opphavet til forestillingen om at fredag den trettende er en ulykkesdag, er ukjent. Dette memet – i Richard Dawkins forstand – dukket først opp på 1800-tallet. Første gangen som er dokumentert er i 1843, i en novelle – Souvenirs de Sicile – skrevet av en Marquis de Salvo og publisert i tidsskriftet Revue de Paris. En far myrder sin datter, donna Margarita, som har lovt seg bort til en mann han ikke godkjenner. Hun planlegger å rømme med elskeren, og faren stikker henne i hjel på dagen da don Pietro har lovt å føre den skjønne til alteret, en fredag 13. desember (en reell dato i 1833!). Forfatteren skriver:
«[D]on Pietro … trouva le moyen de lui faire parvenir de ses nouvelles, en lui di sant que le vendredi 13 décembre, il l’aurait enlevée du château et menée à l’autel. Ce sont toujours ces vendredis et ces nombres treize qui portent malheur!»
– Don Pedro fant en måte å bringe nyhetene til henne, på fredag 13. desember ville han ha bortført henne fra slottet og ført henne til alteret. Det er alltid disse fredagene og tallet tretten som bringer ulykke.
Ideen er altså at fredager er ulykkesdager, og tallet 13 er ulykkestall. Dobbelt ulykke. Men sannheten er at det ikke er noen statistikk som tilsier at dette er en ulykkesdag. Kanskje snarere tvert om, gjennom noe som virkelig er et uttrykk for en sosial konstruksjon av vår felles virkelighet, mer fysisk direkte enn det Berger og Luckmann noensinne forestilte seg: Oppfatningen om at fredag 13. er en ulykkesdag, medfører nemlig med at mange er ekstra påpasselig denne dagen. Vi må derfor forvente at det inntreffer færre ulykker enn de andre dagene.
Med det er ulykkesdagen fredag 13. det stikk motsatte: I den grad lykke er fravær av ulykke, er dette en lykkelig kombinasjon. Men dette er et slags negativt bevis. Nå har vi mer. Vi kan tilføre et anekdotisk og positivt bevis til dette: Team Hegdal på en fredag 13. er en særs heldig kombinasjon. Fredag 13. gjør deg lykkelig.
Tekst: Johan Hauknes
Foto: Francesco Saggio
Eirik Hegdal.
Gard Nilssen, Ole Morten Vågan og Eivind Lønning.
Eivind Lønning.
Ole Morten Vågan.
Gard Nilssen.
