Konserter

Musikk fra et kammer: Femmeren live!

VICTORIA – NASJONAL JAZZSCENE, FREDAG 1, OKTOBER 2021: Kvartetten Team Hegdal har nå eksistert i om lag tolv år — og gledet oss med sin musikk like lenge. I 2010 slapp kvartetten ledet av Eirik Hegdal, sitt første album «Vol 1», spilt inn i september 2009. «Vol 2» kom drøyt et år seinere, før «Vol 3» og «Vol 4» ble utgitt i henholdsvis 2015 og 2017. Med tredjealbumet hadde Ole Morten Vågan overtatt basspillet etter Rune Nergaard, mens Oscar Grönberg gjestet som et femtemedlem på både treeren og fireren. «Vol 3» og «Vol 4» er selvfølgelig anmeldt på salt peanuts*. Og nå er det bare å glede seg til «Vol 5» med Hegdal, Vågan, Andre Roligheten og Gard Nilssen. For det kan jo ikke hete noe annet, det neste albumet til kvartetten! Hva ville Soft Machine vært uten «Fifth», hva ville Chicago vært uten «V»? Hva vil Team Hegdal bli uten «Vol 5»?

Nå er de tilbake som kvartett igjen, bass, trommer og to blås, for femteplata. Et åpent rom der mye spennende skjer. Eirik Hegdal forteller oss at de nå har spilt inn musikken til dette femtealbumet, men at det gjenstår miksing og ferdiggjøring. Dagens konsert er en presentasjon av all(?) musikken som er skrevet for den nye plata.

Og den presenteres helt akustisk, med bandet plassert i en ring nede på gulvet, og der vi sitter i en sirkel rundt kvartetten. Musikerne er vendt mot hverandre og vi opplever at vi sitter nesten oppå musikkinstrumentene. Alt bidrar til å bygge opp en svært så nær, nesten intim, kammermusikalsk stemning.

Akkurat slik kammermusikk ble spilt i en av formens ultimate mestere, Wolfgang Amadeus Mozart, sin tid. Musikerne «… were often arranged in a circle, playing inward toward the other musicians rather than directing their performance outward toward attentive listeners. … The impression you get is that the guests at the inn were basically just socializing, while music was being played, rather than listening with full attention as a formal audience. … [The] music could simulate artful conversation, but in salon settings it also served to stimulate it». Slik beskriver professor Edward Klorman, spesialist på Mozarts kammermusikk, det. Også kjent som god, gammeldags intim klubbsetting, vil vi legge til.

For at det er genuin kammermusikk vi blir presentert for, musikk skapt og framført for en setting der «venner møtes og framfører musikk sammen», i en stue, eller i et kammer, det er det ingen tvil om.

Et begrep om det vi i dag kaller kammermusikk – den gangen omtalt som musica da camara eller musica cubicularis – oppsto ved overgangen fra stylus antiquus til stylus modernus, fra renessansemusikk til barokkmusikk, utover på 1600-tallet. Den åttende samlingen av madrigaler «Madrigaler om krig og kjærlighet» av Claudio Monteverdi, utgitt i 1638, er muligens det aller første sted begrepet dukker opp. I forordet til samlingen utvikler Monteverdi en klassifisering av musikk, blant annet etter sjanger og funksjon. Her skiller han mellom musica da camara, musica da teatro og musica da ballo. Eller kammermusikk, musikk for konsertlokaler og -scener, og dansemusikk.

Få år seinere argumenterte Marco Scacchi for en sammenliknbar tredeling mellom stylus ecclesiasticus, theatralis og cubicularis. Kirkemusikk, scenemusikk og kammermusikk. Mens Monteverdis klassifisering er gjort på grunnlag av en kombinasjon av musikkstil og tilhørernes måte å relatere til musikken og musikerne – i moderne språkbruk ville vi vel karakterisere det som en sosiologisk definisjon – er vel Scacchis klassifisering først og fremst lokasjonsbasert, hvor er det musikken utøves og høres.

Fortsatt, nesten 400 år seinere, er definisjonen av kammermusikk like uklar, og mangetydig. Vi kjenner det igjen når vi hører det, men det er vanskelig å enes om en standardisert definisjon. En slags konsensus har oppstått der man ofte beskriver kammermusikk som musikk skrevet for og utøvd av to til ti-tolv musikere, for framføring i en mer uformell, intim setting, der stemmene i musikken ikke er flerdoblet – det er ett instrument for hver stemme – og det er ingen dirigent som leder framføringen. Av og til understrekes også det kontrapunktiske elementet i musikken.

Men kanskje finnes det også bedre definisjoner. I et brev til sin venn Carl Friedrich Zelter skrev Johann W. von Goethe i november 1829 at slik musikk, omtalen gjaldt kammermusikk i strykekvartettform, var den mest forståelige musikken, her hørte man «… vier vernünftige Leute sich untereinander unterhalten», fire fornuftige personer som samtaler med hverandre. I «Chamber Music: An Extensive Guide for Listeners» skriver forfatter og musiker Lucy M. Murray at hennes subjektive tilnærming til stoffet og omtalene i boka er sentral, for henne er kammermusikk rett og slett «… the music for which the best composers save their best writing».

Alt dette passer som hånd i hanske og hode i hatt på Eirik Hegdals musikk og musikkutøvelsen som kvartetten som foran oss står framfører. Allerede fra første låta – «New Waltz» – sitter det som et skudd, som fot i hose. La det være sagt med én gang: Det er mulig at vi har sagt det før, men som kjent kan ikke en god ting sies for ofte: Eirik Hegdal skriver j…lig flotte låter.

Og så er det en indre dynamikk i musikken og mellom de fire musikerne som setter fyr på musikken og på vår opplevelse av den. Jeg har hørt at hifi-entusiaster kan snakke om høyttalere som gjengir musikken med så stor detaljrikdom at de «… spytter ild…»! Her er det ingen høyttalere i bruk, om vi ser bort fra den lille forsterkingen som Ole Morten Vågan gir på bassen. Her er det musikken, rommet og musikerne som spytter gnister, flammer, ild.

«We would like to play pop» sitter i ører og bein, før Hegdal kommenterer at «… nå skal vi spell’ ‘In a Sentimental Mood’ på en måte, som så går over i no’ anna!» En svært så pointillistisk versjon av IaSM følger med blås og bass. Som så følges ad av ‘noe annet’. Derfra og ut første sett er vi i himmelen. Inspirasjonene til musikken er mange, men det er ikke noe poeng å ramse dem opp. For denne musikken er så helt sin egen, så Hegdalsk. Snakk om team-building!

Etter pausen følger et deilig, freidig blues-tema, «A Blues for Real», for de hopper videre med «Dans på blå stein». Vågan og Nilssen fyller et vidunderlig deilig, heftig motorrom. Det er ikke en eneste ulyd, det går på tre og fire, fem og seks, og mer, oppå hverandre, etter hverandre og mot hverandre, mens Hegdal og Roligheten overhodet ikke tar det rolig. Nuvel, de er jo så veloverveide i alt de gjør, de to, det er overhodet ikke noe anstrengt hastverk med det de gjør. De tar seg tid til å utvikle, til presentere og til å bygge videre på de andres argumenter. Akkurat som Goethe sa det, fire fornuftige personer som samtaler. Og som gjennom det skaper flott musikk.

«Sun Ravel» er en åpenbar hyllest. Og her kommer etter hvert konsertens virkelige høydepunkt, dens apex, i mine ører. De fire leverer hver sine bidrag som skulle hatt et liv langt utenfor de molekylære bevegelsene det skapte i rommet på Victoria denne kvelden. Heldige er vi som var der denne kvelden. «Hymn Hymn» er en hyllest til livet – og vil jeg si, også til den gode musikken. Hadde noen spurt meg skulle den gått rett inn i den norske musikalske salmeskatten.

Edward Klorman er forfatter av boka «Mozart’s Music of Friends», og siterer i boka en anonym prest i Tyskland. Presten uttalte i 1810 at de som «… ever drank together became friends … [but] a person cannot hate anyone with whom he has ever made music in earnest». Presten avsluttet med at de som «… throughout a winter have united on their own initiative to play [kammermusic] will remain good friends for life»! Er det noe rart vi blir i godt humør?

Nå er det bare å la musikken spille for våre indre ører, og se fram til den dagen vi holder «Vol 5» i våre hender.

Tekst og foto: Johan Hauknes

 

Skriv et svar