VICTORIA – NASJONAL JAZZSCENE, LØRDAG 24. FEBRUAR 2024: Andreas Dreier har bodd så lenge i Norge nå, at han er blitt en fullverdig ‘fjell-abe’, som noen av våre danske venner liker å kalle oss nordmenn, med et ertent smil. I mange år har han hatt en trio med Bjørn Vidar Solli på gitar. Til denne trioen har han nå knyttet trommeslager Frederik Villmow – enda en importert fjellape, denne gangen fra kulturbyen Köln i Tyskland. Og mens Dreier har bosatt seg noen mil sørvest for Oslo, forbi Drammen, og gjerne går lange turer på ski, har Villmow bosatt seg på sørøstsiden av Oslo, på Ski.
Eller er det ‘i Ski’? Så vidt jeg kan se, går den lokale kampen i Akershus-byen sør for Oslo, fortsatt varm i lokalmiljøet; om hvorvidt det heter i Ski eller på Ski. Som Østlandets Blad skrev for noen år siden, om du er helt bestemt på at det heter det ene, så er det helt sikkert at det er flere i lokalmiljøet som er uenige med deg, og like sterkt mener det andre.
Abstrakt minimalisme
Det er ingen hemmelighet at Dreier og Solli i denne trioen deler en spesiell forkjærlighet for Ahmad Jamals musikk, og spesielt trioen Jamal hadde rundt tiårsskiftet ved 1960, fra 1957 til i 1962. Med Israel Crosby på bass og Vernell Fournier på trommer. Det er vel nok å nevne Live at the Pershing (fra januar 1958), og Live at the Penthouse (fra februar 1959), men kast også på live-albumene Ahmad Jamal’s Alhambra (fra juni 1961) og At the Blackhawk (fra seint 1961 og tidlig 1962). Og noen til.
Denne fascinasjonen for Ahmad Jamals lette og åpne pianospill, som veldig mange mente var for lett og pop-orientert (det sa de jo om Erik Satie, også!), deler Dreier & al. med mange andre av oss – i dag. For jeg utelukker ikke at også jeg i min ungdommelige skråsikkerhet, en gang kan ha sagt omtrent det samme. Miles Davis var en av de i samtiden som var fascinert. Han så en minimalistisk estetikk og en harmonisk kompleksitet som han nok kjente godt igjen fra sine egne musikk-estetiske idealer.
«Play it like Ahmad!», sa Miles med sin raspende, hese stemme til Red Garland. Miles Davis var i studio i mars 1958 for å spille inn et nytt album med den første store kvintetten. Men han ville også ha rytmeseksjonen sin – med Garland, Paul Chambers og Philly Joe Jones – til å spille «Billy Boy» som pianotrio på sin egen plate. Jamal hadde spilt og utgitt denne i 1953 med sin daværende piano-gitar-bass-trio, omtalt som Jamal’s Three Strings. Og han hadde gjort tradisjonslåta med sin nye pianotrio på the Pershing Club i Chicago, men dette opptaket var ikke utgitt før i 1961.
Dreiers trio med strenger og skinn har gitt ut to album tidligere, begge med titler som understreker fascinasjonen for Ahmad Jamal. Det første fikk tittelen etter det som ble Jamals theme song, Poinciana, som i motsetning til hva mange – meg selv inkludert – kanskje trodde lenge, ikke er skrevet av Jamal. Live at the Pershing brakte også en annen låt som var en del av standard-repertoaret med denne trioen, og som ga tittelen til Dreiers trios neste album, But Not for Me.
Til det tredje albumet i det Dreier selv karakteriserer som en trilogi, ønsket Andreas Dreier å hedre giganten John Pål Inderberg, mannen med de veritable baryton-landskapene. For å få til det, inviterte han like godt med seg Inderberg, og utvidet trioen til en kvartett. One for John! kalte han prosjektet. Men denne gangen skulle det ikke være standardlåter – med ett unntak. Og unntaket er selvfølgelig ei Jamal-låt. Men den kommer vi tilbake til.
Etter at han og Villmow hadde skrevet mye ny musikk gikk de i studio og spilte inn den nye skiva. Denne skiva skal vi nå oppleve slippkonserten for. På plata er dessuten også Kristoffer Kompen med som gjest på trombone, noe han også er her, i dag. Første sett er derfor med en kvintett, før One for John!-kvartetten spiller kveldens andre sett.
Papa danser vals, mens Mingus spiller
Så velkommen til en tosetts kamp. Dreiers «Papa Blues», Papa er dansende, lekende, og Kompen framviser et spill som ikke bare gjør trombonen stor igjen – det har han gjort mange ganger før – men som også gjør at Papa blir ung igjen. Flott og svingende gitarspill, nesten jazzklassisk i uttrykket, som ikke bare kler musikken, men også dresser den opp.
De fortsetter med Villmows «Two in One», som er inspirert av Jamals «Night Mist Blues» fra Jamal-trioens live-album Live at the Blackhawk, utgitt i 1962. Dreier beskriver originalen som innspilt seint i 1961, for øvrig bare et halvt år etter at Miles Davis var samme sted og tok opp materiale til to LP-er (In Person – Friday og Saturday Nights at the Blackhawk). 1961 er i samsvar med den vanlige tidfestingen av dette opptaket fra Blackhawk Club i San Francisco. Men vær oppmerksom på at Jean Princes Jamal-diskografi, gjengitt på Jamals offisielle nettside, angir at akkurat denne låta sannsynlig er tatt opp tidlig i 1962. Uten at det tar noe som helst fra skjønnheten i dette opptaket av en langsom blues med et tilsynelatende enkelt 8-takters call & response tema, gjentatt to ganger, til totalt 16 takter.
Inderberg er svært karakteristisk i sitt spill, med rytmiske minner, om ikke om Jamal’s Alhambra, så i hvertfall Tristano-verdenens gjenkjennelige linjeføringer. Som en modnet ost, skinner 73-åringens spill. Vi forventer det, vi venter på det, og vi får det. Til enhver konsert med John Pål Inderberg er vi forberedt på å få et stå-opp-show. Og selv om vi kjenner de aller fleste vitsene fra før, er det noe med den smittende atmosfæren de skaper som gjør at vi aldri blir lei. Og en ting er alltid sikkert: Han kommer med minst én viktig innsikt eller brannfakkel som er essensiell og viktig for jazzpolitikken. Så lytt nøye: – Vi har forteld kvartander at du må ståłå … … ståłå … ståłå … ståłå … men du må it’ vis’ kæm du he’ stiłi tå! Før han avslutter, – Nå ska’ vi spæll’ en melodi som heitte «Dæven, det e’ vanskele’ å ståłå, uten å vis’ kæm ‘n he’ stiłi tå».
Og hva har de stjæłt? Vel, Inderberg begynner solo med det som jeg etter hvert kjenner igjen som «Pols», blant annet fra Inderbergs trioinnspilling Linjedalsleiken. Altså en gammel folketone, og med det rett tilbake til det Inderbergske St’inkjær, en pols etter Hilmar Alexandersen. Dette leder over i noe anna støłi, Cole Porters «You’d Be so Nice to Come Home to». Nå begynner det å bli riktig trivelig. Noen ganger er det åł rait, noen ganger er det helt åł rait.
«Morning Waltz» er som navnet tilsier, en vals, skrevet av Dreier for det nye albumet. Lekkert, unhurried, avslappet vispespill av Villmow. Så etter et interludium, drar Dreier i gang med noe vi kjenner godt, et bassriff som sitter i sjela. Et bassriff vi kjenner fra to steder i Charles Mingus’ store diskografi – i litt forskjellige utgaver. Den første er som innledning til «Haitian Fight Song», ett av Mingus’ politiske hovedverk, skrevet som hyllest til den Haitiske opprørslederen Toussaint Louverture mot det franske slavestyret, i 1791. Den ble utgitt på albumet The Clown i 1957 – for øvrig Dannie Richmonds første plateinnspilling med Mingus. Han gjorde låta om igjen på 1964-albumet MingusMingusMingusMingus, da under ny tittel, «II B.S.», med en åpenbar dobbeltmening når man kjenner Mingus’ hang til tilsynelatende akronymer som skjuler intenderte meninger. Bassriffet til Mingus er et deilig bluesriff i B♭, 12 takter delt i tre strofer. Andreas Dreiers hyllest til Mingus leder over i Dreiers «First Dimension». En Mingusk låt som sitter i sikringsboksen. 5-0 til pause.
Drømmer om John og Mona
Etter 5-0 ved pause, drar de ut fra startblokkene med «Darn that Dream», ei låt som vel er kjent for flest gjennom nonetten som gjorde Birth of the Cool i 1949 og 1950, med Kenneth Hagoods umiskjennelige vokal. Men også Dexter Gordon, og Lars Gullin har gjort den, og, nærmest selvfølgelig i denne sammenhengen, har Ahmad Jamal gjort den med sine trioer – flere ganger. Og så vidt jeg kan lytte meg til etterpå, er det 1961-62-versjonen fra Blackhawk i San Francisco de tar utgangspunkt. I motsetning til 1955-versjonen med gitar og bass-trioen, utgitt på Chamber Music.
Og da fortsetter de med unntaket «Ahmad’s Waltz», enda en original fra Jamals tid på plateselskapet Argo. Denne gangen fra en kvintettinnspilling som rett og slett het Listen. En listig vals som sniker seg under huden — og blir der.
– For ganske nøyaktig tyve år sia, sto vi her og spelt’ med ett av mine største forbilda’, Lee Konitz, sier John Pål Inderberg. De spilte inn ei live-plate på denne scenen på Victoria, tre år før den ble Nasjonal jazzscene, 20. august 2005, under Oslo jazzfestival det året. Live in Oslo ble albumet hetende og utgitt på Hilde Heftes den gangen ganske så nystartede platelabel Ponca Jazz, i 2007. Etter en ny Inderbergsk historie, denne gangen om at Lee Konitz den gangen ikke ville spille med mikrofon, – I don’t want microphones. I play acoustically, sa Konitz. – Vi skal spæll’ in ei plat’, sa æ, … da må vi ha mikkrofon, forteller mannen med de store øran’ oss. Etter hvert introduserer Inderberg låta «Dæ’n, det e’ vanskele’, ja – å spæll’ me’ mikkrofon, ja».
Og så setter han i gang med ny folketone etter Hilmar Alexandersen, før Lee Konitz’ velkjente «Subconsiuos-Lee» vokser ut av hornet hans. Inderberg gjør det lett for oss å identifisere den underliggende låta, låta med akkordskjeamet som Konitz’ tema er skrevet over. Dette er en kontrafakt av, Cole Porters «What is this Thing Called Love?». Når så Inderberg scatter seg gjennom det jeg er ganske sikker på er Lee Konitz’ solo (i mikrofon) på plata fra Oslo, er vi solgt. Et høydepunkt av de store.
I Villmows «One for John!» – tittellåta på det nye albumet – fletter Bjørn Vidar Solli elegant inn et sitat av «Mona Lisa», kjent ikke minst fra Nat King Coles versjon fra 1950. Ved siden av Ahmad Jamal, er også Cole en jazzpianist som har blitt avskrevet alt for lett av mange av oss. Inderbergs solo kan synges høyt – du kan ikke unngå i bli i godt humør. De avslutter med Dreiers «George» og «Reflections», den første kjent i den Inderbergske verden som «Dæven, de’ e’ bra de’ e’ ho’nda, ja!», den andre som «Haill-kvækk! Sa’n te’ sæ’ sjøl!».
Men vi fikk også et herlig ekstranummer, «Out of Nowhere»-kontrafakten til Lennie Tristano «317 East 32nd Street», en adresse som ikke lenger eksisterer på Lower East Side på Manhattan. Her hadde Lennie Tristano øvingsstudio en lang periode, over et bilverksted. Låta er et minne om dette studioet. Igjen gjør Inderberg det lett for oss å kjenne igjen akkordskjemaet ved å spille de originale melodilinjene som kommer ut av ingenting.
En minnerik og strålende kveld. Jeg tar med meg minner om de Kompensatoriske trombonelinjene som viser at denne karen er så mye mer enn tradjazz og swingtrombone, indeksregulert eller ikke. Jeg tar med meg flere minner av Inderbergs sære og særs musikalske humor, Sollis jazzklassiske gitarspill. Dreiers låter og basspill er poengtert, underbyggende, og med en herlig Mingus-hyllest på toppen, kan vi le på veien hjem. Fredrik Villmow er en trommeslager med et ‘røddig’, avslappet og gjenkjennelig spill. Særlig hans vispespill er fylt av historier og historie. 11-0, sett, match og game!
Det er ikke vanskelig å si at jeg gleder meg til å lytte på det nye albumet. Det er dessuten så sant som det er sagt: Kokafłæsk e’ jammen gått om natta! Og må vi få legge til: ikke minst om det serveres … med gul ærtesupp’ inn’at’. (Til mulig oppklaring: ł uttales som tjukk l)
Tekst: Johan Hauknes
Foto: Francesco Saggio
Andreas Dreier og John Pål Inderberg.
Frederik Villmow.
Bjørn Vidar Solli.
Bjørn Vidar Solli, Andreas Dreier og John Pål Inderberg.
