Oraklet på Nordnes | salt peanuts*

NATTJAZZ, BERGEN, DAG 6, 29. MAI 2019: På slutten av gårsdagens rapport, nevnte jeg svenske Orakel som den konserten jeg hadde sett mest fram til denne onsdagen. Og de tre svenskene innfridde i stor stil oppe på Studio USF. Men mer om det senere.

Denne kvelden hadde igjen «massene» innfunnet seg på Verftet. Kanskje mest for å høre den lokale helt, saksofonisten Marius Neset, men også for å høre hva den svensk/britiske vokalisten Neneh Cherry hadde å bidra med fra sin nye plate «Broken Politics», hvor hun setter fokus på alt det som er galt i dagens samfunn.

Men først var det tid for islandsk ADHD i Sardinen, et band bestående av saksofonisten Óskar Guðjónsson, gitaristen og bassisten Ómar Guðjónsson, keyboardisten Davíð Þór Jónsson og trommeslageren Magnús Trygvason Eliassen. Bandet har eksistert i mange år, og jeg hørte de første gang på Reykjavik Jazz Festival i 2010, så dette er fire musikere som har holdt sammen, og som har gått en litt annen vei enn «den islandske rockeboomen» med Björk og Sigur Ros i spissen.

Musikken er sterkt påvirket av den amerikanske jazzen gjennom de siste 10-20 årene, med fokus på et temmelig rocka uttrykk, men hele veien med fine oppbygninger av låtene, som har noe særpreget islandsk over seg. I de låtene hvor Guðjónsson spilte gitar, var det mest rocka, mens det ble mer særpreg over det i de låtene han skiftet til el.bass. Keyboardist Jónsson spilte orgel som var han med i danske Savage Rose, og saksofonist Guðjónsson hadde mye spennende å melde. Trommeslager Trygvason Eliassen, var kanskje den som bemerket seg minst i bandet, med litt «keitete» spill, som tok låtene litt ned i intensitet, de gangene han slapp til med solo.

Så bar det inn i Røkeriet for å høre den lokale helt, Marius Neset og hans kvintett. Neset kommer fra Os rett utenfor Bergen, og har de senere årene markert seg som en hardtslående saksofonist i arven etter Michael Brecker og de som mener det er viktig å være «førstemann til 100». Han har med seg et strålende samspilt band, med pianist Iva Naeme, bassist Peter Eldh, vibrafonist Jim Hart og trommeslager Anton Eger. Et internasjonalt «hold» med musikere med bakgrunn fra «Brexit»-land, Sverige og Norge, hvor tre av dem har hatt sin periode som musikkstuderende ved Rytmisk konservatorium i København.

Jeg har ofte vært litt skeptisk til måten Neset og bandet spiller på. Det går ofte fryktelig fort, og man klarer nesten ikke å få med seg ha de egentlig holder på med. Men jeg må bryte sammen og tilstå, at konserten de gjorde i går var strålende. Neset er en tekniker av rang, det samme kan sies om trommeslager Eger, som på mange måter er en finslepen utgave av «Dyret i Muppet Show». Han er hele tiden på plass, og utnytter trommesettet maksimalt. Og da blir de tre andre i bandet, mer som statister og regne. Eller statister er nok en feil betegnelse. De er mer tilstede for å understøtte, pusche og trekke de to andre framover på en utmerket måte. Og, heldigvis, tok de det ned innimellom, og vi fikk noen deilige ballader, slik at vi i salen fikk mulighet til å puste med magen og få hjertefrekvensen inn i normalt gjenge. En flott konsert og en solid hjemmeseier, noe som etter hvert har blitt en sjeldenhet på andre arenaer i Bergen (tok du den, Neset?)

Så var det å klatre opp noen etasjer, og opp i Studio USF, for å rigge seg til for kveldens høydepunkt for min del, nemlig svenske Orakel, et svensk stjerneband bestående av aksofonist Per Texas Johansson, bassist Torbjörn Zetterberg og trommeslager Konrad Agnas.

Johansson kom for mange år siden ut med et par strålende innspillinger, men fant etter hvert ut at det å være jazzmusiker var ikke noe man kunne leve av. Derfor tok han utdannelse som sykepleier, og jobbet i 15 år i dette yrket før han, heldigvis, vendte tilbake til de skrå jazzbredder. Comebacket var platen «De långa rulltrapporna i Flemingsberg», som selvsagt ble anmeldt på salt-peanuts.eu (les hele anmeldelsen HER).

Bassist Torbjörn Zetterberg har i mange år vært en av de mest spennende bassister i den svenske jazzen. Med et tydelig Charles Mingus-avtrykk spiller han hardt og effektivt, og han skriver fine komposisjoner, både som ren jazzbassist og som «Folke» som mer poprelatert bassist, gitarist og vokalist. Han har spilt på en rekke plater, særlig utgitt på Jonas Kullhammars selskap,Moserobie, og det er alltid en fryd å høre han traktere bassen.

Trommeslageren Konrad Agnas, er en av de nye, svenske jazzmusikerne som har markert seg sterkt de siste par årene. Han har det løse vi kjenner fra Jon Christensens velmaktsdager, samtidig som han er i stand til å spille distinkt og tett, og som trommeslager i en slik triosammenheng, må han være det optimale valget.

Vi fikk låter, i hovedsak fra trioens nye plate, «Orakel» (anmeldelsen på salt.peanuts.eu, kan du lese HER). Musikken er temmelig tradisjonell i arven etter for eksempel Sonny Rollins og Yusef Lateef, men samtidig har de noe kollektivt over seg, som gjør dem til noe helt spesielt. Johanssons saksofon- og, særlig bassklarinettspill, er helt spesielt. Han leverer fine solier og sammen med Zetterberg opptrer de nesten som siamesiske tvillinger på scenen. Og bak kommenterer og legger Agnas til akkurat det som trengs for å gjøre trioen fullkommen. Kveldens höydare!

Fra Sambandstatene hadde fesivalen hentet inn kvartetten Butcher Brown, et band som har vært oppvarmere for det nye «funnet» i den amerikanske jazzen, saksofonisten Kamasi Washington på hans turneer i USA. Og siden Washington aldri har klart å bli en favoritt hos undertegnede, var jeg en smule skeptisk til hva dette ville bringe.

Men jeg ble faktisk positivt overraket. Ikke slik at jeg fikk et nytt favorittband denne kvelden, men såpass at jeg kunne bruke litt tid på de fire. Musikken var rocka, og energien var på topp hele veien. Og hvis jazzanmelderne «over there» mener at Washington er artisten som skal redde jazzen fra utryddelse, så tror jeg de gjør lurt i ta ta med «Slakter Brun» i samme slengen. For dette er slik musikk «ungdommen likar», og som mer enn gjerne kan dukke opp som store navn på flere festivaler framover, for dette var tøft, energisk og dansbart.

Så avsluttet jeg kvelden med den svensk/britiske vokalisten Neneh Cherry. Sist jeg hørte henne, var i heftig selskap med norsk/svenske The Thing (Mats Gustafsson, Inebrigt Håker Flaten og Paal Nilssen-Love) på Moldejazz for noen år siden. Og den konserten elsket jeg. Men det var en helt annen musikk Cherry kom med til Bergen. Her var det kritiske tekster om samfunnet (damen bor jo tross alt i England), musikken var rocka og litt popete, men med Cherrys stemme i front, og med et helt ok backingband, syntes jeg det ble en fin rockekonsert.

Cherry har en fyldig og god stemme, som overgår de fleste pop- og rockevokalister i dag, men når festivalen i programteksten sammenligner henne med Björk og Sade, så skyter de i beste fall skivebom. For Cherry ligger et godt stykke fra den tidvise «knirkepopen» til den islandske stjernen, og milevis fra «cocktail»-popjazzen til Sade. Et til fingerspissene, profesjonelt show, men sannsynligvis «en helt vanlig dag på jobben» for Cherry, men etter min mening, en god dag på jobben.

I kveld venter den norske hyllesten til dronning Joni Mitchell, som jeg skal forsøke å lytte til uten skylapper og gamle fordommer, et morsomt møte med trekkspiller Gabriel Fliflet og trommeslager Ole Hamre sammen med gitarist Knut Reiersrud, den nye, norsk/svenske trioen Ruby (David Wallumrød, Johan Lindström og Gard Nilssen), den amerikanske pianisten Aaron Parks og hans Little Big, den danske bassisten Richard Anderssons dansk/islandske trio NOR og det lokale bandet Orions belte. Så får vi se hvor mange konserter jeg rekker over i dag. I går rakk jeg hele programmet, så får vi se hvor mye festivaltrettheten har satt seg …

Vi høres uansett i morgen!

Tekst og foto: Jan Granlie

Islandsk ADHD