BERGEN JAZZFORUM, 11. OKTOBER 2023: Saksofonisten Immanuel Wilkins er en av de amerikanske jazzmusikerne som, ifølge de som har fulgt han en stund, befinner seg langt fremme i køen for å føre den amerikanske saksofontradisjonen videre. Han er ung, født 7. august 1997, og han kommer fra Philadelphia. Han har studert ved Juilliard School of Music, og fram til i dag har han spilt med musikere som blant andre Jason Moran, Gerald Clayton, Joel Ross, EJ Strickland, David Weiss, Ben Wolfe, Count Basie Orchestra (Ghost Band), Gretchen Parlato, Bob Dylan, og Wynton Marsalis. I eget navvn har han utgitt platene Omega og The 7th Hand (begge på Blue Note).
Nå hadde Bergen jazzforum endelig fått han på plakaten. Og til et regnvått Bergen hadde han med seg sitt faste band, beståennde av pianisten Micah Thomas, bassisten Rick Rosato og trommeslageren Kweku Sumbry. Jeg hadde ikke hørt de to platene hans, og var muligens noe forutinntatt om hva denne kvelden ville bringe. For de senere årene synes jeg ikke akkurat at den mest spenstige og mest interessante jazzen har kommet fra Blue Note Records.
Og fra start ble dette noe helt annet enn jeg hadde forestilt meg. Jeg hadde en forestilling om at vi her ville møte en hardtsvingende altsaksofonist, som blandet «storbyjazzen» med påvirkninger fra pop og rock. Men Immanuel Wilkins må være en av de cooleste altsaksofonistene på det amerikanske kontinentet. Og i starten følte jeg ikke at kvartetten heng helt sammen. Musikerne virket rett og slett usikre, selv om de har spilt og turnert sammen i lang tid, og kom til Bergen fra et utsolgt Bimhuis i Amsterdam i går. Og det var først når de spilte tittelsporet fra den første plate, Omega, at det virkelig løsnet. Inntil da hadde jeg grublet på hvem han egentlig lignet på og var påvirket av i spillestilen, men klarte ikke å fastsette hvor i landskapet han befant seg. Han spiller lange linjer, gjerne i litt rubato, og soliene er lange og innholdsrike, nesten som hos Sonny Rollins.
Men det var i «Omega» jeg så «lyset». Dette er en låt som ligger tett på det man fikk fra den sør-Afrikanske pianisten Dollar Brand, før han skiftet navn til Abdullah Ibrahim. Og saksofontonen var tett på hva vi fikk fra Carlos Ward i samarbeidet med Brand. En av mine favorittplater med Brand er utgivelsen «Soweto», hvor samspillet mellom Brand og Ward er strålende. Og akkurat det fikk vi også i «Omega» med Wilkins i samspill med Thomas. Og det føltes som at det også at det var her det løsnet for kvartetten. For derfra og ut ble konserten en nydelig opplevelse.
Micah Thomas har mye av Dollar Brand i spillet, noe som også betyr at han også har et nært forhold til Duke Ellington. Men vi fikk ikke de samme vakre, melodiøse låtene som hos Brand, men innimellom var han i nærheten. Ellers ga han oss en rekke fine solier og et deilig ensemblespill, med unntak av en sololåt, som jeg ikke fant hverken «hode» eller «hale» på. Rick Rosato er en utmerket bassist, og det var egentlig i hans spill at det var enklest å høre at dette var en kvartett som hadde spilt sammen en god stund. For han la inn noen fine detaljer, som kunne vært improvisert fram der og da, og hans pågåenhet løftet kvartetten. Det samme kan man si om trommeslageren Kweku Sumbry, som etter en litt rufsete start, spilte seg kraftig opp, og mot slutten leverte han også noen fine solier som pushet bandet framover.
Og fremt ii lydbildet lå Wilkins med sine lange og gode «fortellinger» på altsaksofonen, som (nesten) hele veien ga god mening. Han har en overraskende myk tone i altsaksofonen, og hans lange improvisasjoner fortalte oss noe hele tiden. Han har en stoisk ro på scenen, og styrte resten av bandet med små nikk og små beskjeder til pianisten, som med spillet forklarte de andre hvor de var på vei.
Det var så godt som fullt i Sardinen denne regntunge fredagskvelden, og stemningen var såpass høy at de fire måtte levere et ekstranummer, som kanskje var kveldens eneste up-tempo-låt, hvor et kort tema ble gjentatt og gjentatt med vekslende styrke til de mente publikum var fornøyd. Og det tror jeg det bergenske publikum var. For det ble en fin kveld, og Wilkins og bandet kan nok komme til å turnere verden rundt på større jazzklubber og jazzfestivaler i mange år framover, slik at det sikkert blir muligheter for at adskillig flere enn fullsatte hus i Bimhuis i Amsterdam og Sardinen i Bergen får høre kvartetten i de kommende årene.
Tekst og foto: Jan Granlie
Immanuel Wilkins
Micah Thomas
Rick Rosato
Kweku Sumbry
