På slektstevne med familien Cherry

GONG TOMORROW, BELLAHØJ FRILUFTSSCENE, BRØNSHØJ, KØBENHAVN, 4. SEPTEMBER 2021: På 70-tallet bodde trompeteren Don Cherry med sin familie, Moki, Eagle-Eye, David og Neneh Cherry i et svensk frijazz-kollektiv i Sverige. Både her og i Danmark satte Don Cherry varige spor i jazzmiljøet, noe Gong Tomorrow-festivalen gjerne ville feire i samarbeid med spillestedet Alice gjerne denne lørdagen.

Gong Tomorrow 2021 er en festival som handler om sosial lytting. De sier selv at «lytting er den ultimate empatiske handlingen. Lytting kan skape rystelser i vår selvforståelse og åpne vår forståelseshorisont». I løpet av den åtte dager lange festivalen feirer de «musikk som utvider bevisstheten og tegner konturene til en annen verden» Det er en årlig festival for ny eksperimentell musikk og lydkunst. Den presenterer konserter i ekstraordinære omgivelser, musikalske eksperimenter, sjangermøter, samtaler og workshops samt «kryssestetiske» samarbeid mellom lokale og internasjonale artister. Og festivalen som arrangeres fra 3. til 10. september har arrangementer i en rekke forskjellige konsertlokaler i København, blant annet i samarbeid med spillestedet ALICE.

På denne gratis heldagskonserten i de fantastiske lokalitetene på Bellahøj Friluftsscene, ett stykke utenfor bysentrum, ville Gong Tomorrow fokusere på det de selv kaller «den undereksponerte og ekstremt freaky epoken, hvor flerkulturell musikk, pedagogikk, performance, aktivisme og billedkunst smeltet sammen med daglig matlaging og barnepass».

Konsertene samlet nøkkelpersoner fra perioden til sprudlende eksperimenter på tvers av sjangere og kontinenter. Og denne dagen fikk vi gamle og nye sammensetninger, og den første konserten noensinne med kvartetten NU Music 4, med saksofonisten og fløytisten Mats Gustafsson og trompeteren Goran Kajfeš i møte med to tidligere Cherry-samarbeidspartnern Christer Bothén (bassklarinett) og den tyrkiske perkusjonisten Okay Temiz. I tillegg fikk vi være med på «øving» med Bengt Bergers gruppe Cool Funeral Beer Band, samt en spesiell konsert med Exotic Sin med Neneh Cherry. Og som en hyllest til Don og Moki Cherrys musikkpedagogikk, ledet David Ornette Cherry en workshop i samarbeid med unge musikere fra hele Danmark. Sammen var de på scenen under navnet Organic Nation Ensemble. Det hele ble presentert og ledet av Christian Jon Cherry, en av sønnene til Don Cherry, og som til daglig jobber som lærer.

Og denne lange og solfylte dagen ute på det flotte friluftamfiet ble åpnet med David Ornette Cherry og Organic Nation Ensemble. David Ornette Cherry er en av sønnene til Don Cherry, og ble født i 1958, samme året som Don og Ornette Coleman gjorde albumet «Something Else», derav mellomnavnet Ornette. Hans musikalske interesse kom via Ornettre Coleman, som var en flittig gjest i deres hjem i Mariposa Avenue i Los Angeles. Men det som virkelig satte fart i hans musikkinteresse var en tur med sin far til Sverige, hvor han kom ut for en ulykke som gjorde det umulig for ham å øve på piano og utøve musikk. På slutten av den sommeren, da David var 16 år, spilte han sin første konsert i Göteborg, sammen med den tyrkiske perkusjonisten Okay Temiz.

Hans måte å drive musikkpedagogikk på kom etter studier på Bishop College i Dallas, hvor han ble mer og mer opptatt av «World Music». Han brukte en del tid i Creative Music Studio i Woodstock, hvor han samarbeidet med musikere som Trilok Gurtu, Olatunji, Jai Deva og Foday Musa Soso, og hans musikk ble etter hvert kalt «Multi-Kulti». Senere har han samarbeidet med en lang rekke musikere så som sin far, Ed Blackwell, Charlie Haden, Billy Higgins, Nana Vasconcelos, Carlos Ward, Jim Pepper, Colin Walcott og Wadada Leo Smith.

Men denne ettermiddagen samarbeidet han med et stort band av unge, musikere fra store deler av Danmark. De fremførte et knippe av David Ornettes komposisjoner, som ligger tett på det faren komponerte og ble kjent for, og det var imponerende hva han hadde fått til gjennom noen timers workshop med de unge musikerne. Det kan selvfølgelig ha noe med komposisjonene å gjøre, som nok var tilrettelagt for uprofesjonelle musikere, men det fungerte usedvanlig godt, og vi merket oss spesielt den ene trompeteren og den ene altsaksofonisten i bandet, som leverte fine solier med mye kunnskap og energi.

Deretter var det å stable det enda større Bengt Bergers Cool Funeral Beer Band på scenen med ikke mindre enn 17 musikere. Ved siden av Bengt Berger på kogyil og perkusjon fik vi høre trompeterne Lars Almqvist og Staffan Svensson, Christer Bothén på bassklarinett, saksofonistene Signe Dahlgren, Sir Thomas Jäderlund, som også trakterte bassklarinett, Jonas Knutsson, Thomas Gustafsson og Sten Källman, trombonisten og tubaisten Mats Äleklint, bassistene Victor Reuter og Peter Janson, gitaristen Sigge Krantz, trommeslagerne og perkusjonistene Robin Cochrane, Marqe Gilmore og Lise-Lotte Norelius som også trakterte elektronikk, samt vokalistene Marianne Nlemwo Lindén, som også bidro på perkusjon, og Emmanuelle Martin. I tilleg bidro også Sten Källmann med fine vokale bidrag.

Bengt Berger er en allsidig trommeslager og perkusjonist med flere musikkteknologiske forskningsturer til India og Ghana bak seg, så vel som at han var med på Don Cherry-albumene «Organic Music Society» og «Eternal Now». Under sterk innflytelse av vestafrikansk, hinduistisk og karnatisk musikk, dannet han Bitter Funeral Beer Band i 1980 – en gruppe basert på den forløsende og transskapende begravelsesmusikken til LoBirifor-folket i Nord -Ghana. I programmet for denne konserten sier man at «Med en åndelig og panetnisk tilnærming prøver han å smelte forskjellige lokale musikktradisjoner sammen til en enhetlig bevegelse. Et søk etter en musikk uten grenser og barrierer, hvor hvert eneste instrument har rom for å utstråle og er organisk integrert i det generelle uttrykket».

Bandet har tidligere gjort innspillingen «Bitter Funeral Beer» på ECM i 1981, i tillegg til liveinnspillingen «Live in Frankfurt 82» på Bergers eget plateselskap Country & Eastern som kom i 2007, og som nå skal være gjenutgitt.

Med dagens versjon av bandet, hadde de hatt noen få timer sammen i øvingsrommet, så Berger kalte konserten for en øvelse – en fin måte å komme seg unna på, hvis det hele ble en fiasko. Men det ble denne konserten ikke. De gjorde tre (eller fire) lange «strekk», som vi mer eller mindre kjente igjen fra de to platene, Don Cherrys musikalske ideer og Bergers helt egen evne til å lage kreativ musikk fra forskjellige deler av verden. I bandet sitter mange av Sveriges beste jazzmusikere, og med vokalen i front, solide solister og et strålende ensemblespill ble dette en höydare av en konsert. Vi merket oss et intenst og fint bassklarinettspill fra Christer Bothén, som har vært med i Bergers store band fra starten, nydelig trompetspill fra Svensson og en himmelsk trombonesolo fra Äleklint, pluss vakker vokal og en perkusjonsgruppe som Berger førte gjennom konserten på en utmerket måte.

Av og til lurer jeg på hvorfor det ikke er flere band og ensembler som spiller denne formen for jazz, hvor man henter inspirasjoner og ideer fra fjerne himmelstrøk i stedet for å kun se mot USA eller bruke nordisk folkemusikk som basis, som det eneste rette. For i dagens jazz, særlig her i Norden, er det nesten bare Bengt Berger som holder denne fanen høyt. Og hvis denne konserten skulle regnes som øving, så kan vi bare glede oss til det blir alvor! For dette var strålende!

Så ble scenen ryddet for den artisten som mange egentlig hadde kommet for denne ettermiddagen. Don Cherrys stedatter, Neneh Cherry skulle spille med duoen Exotic Sun. Denne duoen består av billedkunsteren, fotografen, arkivaren og pianisten Naima Karlsson og multiinstrumentalisten Kenichi Iwasa. Naima Karlsson er datter til Neneh og trommeslageren Bruce Smith. I tillegg hadde de invitert med Nenehs andre datter, Tyson til å være med på denne happeningen.

Dette ble en helt annerledes seanse enn de to foregående. Neneh både sang og resiterte tekster over et relativt elektronisk bakteppe frembragt av Naima og Iwasa. Og det var aldri noen tvil om hvor «røttene» til denne musikken befant seg, for her var det den mer ettertenksomme siden av Don Cherry som ble presentert. Og selv om noen kanskje hadde ønsket at Nenehs tredje datter, Mabel, som har gjort relativt stor karriere som popmusiker i London, også skulle vært med, så ble dette en strålende avdeling, hvor Nenehs helt særegne og sterke stemme, slik vi kjenner den helt siden tiden hvor hun spilte med bandet Rip, Rig and Panic på 80-tallet og fram mot samarbeidet med The Thing i 2012, og hvor «ånden» etter Don Cherry ligger som et slags grunnlag. Nydelig! Og helt til slutt inviterte de på scenen Mats Gustafsson, Goran Kajfeš, Christer Bothén, Eagle-Eye Cherry, Christian Jon Cherry og flere andre i en forrykende versjon av en Don Cherry-låt jeg, selvfølgelig, ikke husker tittelen på, men som ble fremført akkurat såpass «løst» som vi gjerne vil at denne musikken skal gjøres.

Deretter fikk vi et relativt kort «pauseinnslag» hvor David Ornette Cherry fremførte en låt ved pianoet som låt som om det var en relativt ung, Dollar Brand (før han tok navnet Abdullah Ibrahim) som hadde satt seg på pianokrakken. Dette ble et «pauseinnslag» som gikk rett i hjerte på denne skribenten, og som ga oss et nydelig pusterom før neste konsertdel.

Nå hadde solen for alvor forlatt den fine friluftscenen, og vi begynte å kjenne høsttemperaturen komme krypende. Men vi ga oss ikke før vi hadde fått med oss kvartetten NU Music 4, med saksofonisten og fløytisten (!) Mats Gustafsson og trompeteren Goran Kajfeš i møte med to tidligere Cherry-samarbeidspartnerne, Christer Bothén (bassklarinett) og den tyrkiske perkusjonisten Okay Temiz. Dette er fire musikere som kjenner Don Cherrys musikk ut og inn, og vet akkurat hvordan den skal fremføres. Og med Kajfeš i en slags hovedrolle, fulgte Bothén og Gustafsson hans utrolig tøffe spill på en fremragende måte. Og bak lå Temiz og «fyrte på» med strålende trommespill. Bothén skiftet etter hvert til en slags kora, noe som gjorde nærheten til Cherry om mulig enda tettere, og med Gustafsson i en relativt beskjeden rolle, var dette en konsert helt i Don Cherrys ånd.

Nå må jeg innrømme at jeg forlot åstedet før settet ver ferdig, siden jeg rett og slett holdt på å fryse i hjel, og visste at jeg hadde en relativt lang sykkeltur foran meg gjennom København-natten. Så om dette endte med hele gjengen på scenen til slutt må nok andre fortelle om. Jeg var mettet med strålende musikk etter sju timer i sol, skygge og deretter sprengkulde, så egentlig var kroppen full av spennende, kreativ og nydelig musikk da jeg valgte å sette nesen hjemover.

Tekst og foto: Jan Granlie

Christian Jon Cherry ledet oss gjennom dagen på en fin måte.