MAIJAZZ, STAVANGER, 8. MAI 2024, DAG 3: salt peanuts* er litt sent på plass i oljehovedstaden, Stavanger, og årets Maijazz. Festivalen er allerede godt i gang, og de vi har snakket med har vært fornøyde med de to første dagene. Så da er det bare å «kaste seg på karusellen» og få med oss mest mulig av de siste tre dagene.

Jeg startet tidlig denne dagen, med en grytidlig togtur i morgentåka nedover fra Voss. Forbi Bulken, Evanger, Bolstadøyri og Dale, før fjorden åpnet seg ved Stanghelle og vi fulgte fjorden vestover mot Bergen. Deretter tok Kystbussen meg med på en nydelig tur ned langs kysten i praktfullt vårvær. To vakre fergeturer, selvfølgelig med svele og kaffe, gjennom skjærgård og forbi små øyer mot Bømlo og Moster i vest og fjellene mot Hardanger i øst, over Stord og mot Haugesund. Men siden jeg hadde valgt bussruten med det slående navnet «Strake vegen», ble det ingen omveg over Sveio og Haugesund, men i stedet direkte til Aksdal og utover mot vakre Boknafjorden. Og heldigvis var Boknafjorden i «godt humør» denne dagen, og lå speilblank der fergen til Fjord1 sakte gled av gårde, mot Mortavika på Rennesøy. Og da vi nærmet oss Stavanger, fikk vi seks som var med bussen denne formiddagen, igjen møte de fine steingjerdene som nærmest bølger gjennom landskapet, og som holder noen tusen sauer med enda flere nyfødte lam innenfor gjerdene. Og da bussen ankom oljetidens episenter, var jeg mer enn klar for en ny Maijazz-festival.

Etter å ha gransket programmet for festivalen oppdaget jeg raskt et problem for oss som skal skrive om musikken. Mange av konsertene overlapper nemlig hverandre i tid. Hvis jeg skal fått med meg alle de konsertene jeg gjerne vil på Maijazz i år, vil besøkene på konsertene bli avspist med en kort halvtime av hver konsert. Men sånn er livet! Så her er det bare å prioritere. Festivalarrangørene lager jo ikke festivalene for oss skribenter, men for det betalende publikummet som, kanskje vil ha et program de kan velge i, og som ikke, er interessert i, eller har rød til alle arrangementene på festivalen.

Bugges Curium Vitae
Konserten med Bugge Wesseltoft og hans «nye» ensemble, var lagt slik at man både kunne gå vegen ut til Stavanger konserthus, få med seg hele konserten, og rusle pent og pyntelig inn igjen til sentrum seansen for å nå neste konsert.

På konserten i Zetlitz ute i konserthuset, hadde Bugge samlet et norsk stjernelag. Her hadde han med  med bassisten Arild Andersen, vokalisten Rohey Taalah, saksofonisten Martin Myhre Olsen, tablaspilleren Sanskriti Shrestha og trommeslageren Gard Nilssen. Dette er hoveddelen av besetningen på hans seneste plateutgivelse, Am I (Jazzland). Det var kun samarbeidet med bassisten Sveinung Hovensjø og trommeslageren Jon Christensen, tatt opp i Bugges Room for mer enn ti år siden, og en seanse tatt opp i København med trommeslageren Øyunn, og den danske bassisten Jens Mikkel Madsen som ikke var representert på konserten denne kvelden.

I anmeldelse av platen skrev jeg at «dette er blitt en spennende utgivelse hvor Bugge Wesseltoft har invitert inn en rekke av sine musikalske venner, og har laget et slags visittkort på noen av sine prosjekter». Og det var, i hovedsak, stoff hentet fra denne plata vi fikk høre denne ettermiddagen i Stavangers fine konserthus.

Og det startet som på plata, med komposisjonen «How», og Bugge alene med pianoet på scenen. Han startet i et musikalsk landskap hvor arven etter Keith Jarrett var synlig. Og når han plukker fram sin lyriske side, er det ikke altfor mange pianister som overgår hans spill. Men etter en stund reiste han seg og begynte å «fikle med noe elektronikk», som der og da ble helt unødvendig. Det virket som om den gode pianisten ikke hadde helt kontroll på elektronikken og innstillingene, men det ble snart mer flyt i samspillet mellom flygelet og elektronikken, og både den fullsatte salen og Bugge selv kunne senke skuldrene og bare nyte.

Deretter fikk vi en, etter min mening, en altfor kort sekvens hvor Bugge samarbeidet med Arild Andersen og Gard Nilssen. Bugge fortalte at i forbindelse med tidligere Moldejazz- og Nasjonal jazzscenesjef, med mye mer, Jan Ole Otnæs, skulle feire sin 70 årsdag, ville han gjerne høre de tre sammen. Og den godeste Otnæs er ikke en person som bare setter sammen en trio og «ser hvordan det går». Dette var nøye uttenkt, og trioen regnes nå, mer eller mindre, som et fast prosjekt for de tre. Og takk for det, Otto!

Vi fikk de samme to låtene som på plata, «BAG» og «Reel», med en fremragende bass-sekvens fra Andersen, drivende godt spill fra Nilssen, og drivende sint spill fra Bugge. Dette er en trio som bør få muligheter til å spille mye sammen, for dette er tre musikere som trives usedvanlig godt sammen, og som lager vidunderlig, kreativ og inderlig musikk.

Deretter fylte de på med tablaspilleren Sanskriti Shrestha, og vi fikk nok et spennende element inn med trioen. Shrestha spiller på sju tablas slik bare de beste innenfor den indiske musikken gjør det. Hun pleier vanligvis å legge nye spennende elementer inn i flere musikalske prosjekter, nå også med Bugge. Musikken trekkes automatisk østover, og i en heftig duo sekvens mellom henne og Nilssen, holdt det på å ta fyr i Stavanger konserthus.

Siste gjester ut, som fullendte bandet, var vokalisten Rohey Taalah og alt- og sopransaksofonisten Martin Myhre Olsen. I motsetning til på plata, fikk vi disse, ikke bare sammen med Bugge, men med hele bandet. Og med Taalahs nærmest gospel-pregede stemme og Myhre Olsens utsøkte altsaksofonspill, ble dette nok en rosin i pølsa. Og når hele gjengen avsluttet med Bugges «Song for Gaza», hvor Myhre Olsens ytterst såre saksofonspill plasserte seg som den sentrale enheten i bandet, og vi fikk den helt perfekte avslutningen på konserten. Og noe dårligere ble det ikke da de som ekstranummer gjorde en låt fra duosamarbeidet mellom Bugge og Sidsel Endresen som ekstranummer.

Den godeste Bugge har mange «jern i ilden», og det er, kanskje, forståelig at han har lyst til å vise flest mulig av disse når han får mulighet på en jazzfestival. Det blir, som jeg har sagt tidligere, et slags visittkort fra Bugge, hvor han får presentere noen av sine prosjekter for et stort publikum. Det kan føre til at konserten kanskje virker litt sprikende, eller at Bugge gaper over litt for mye, slik at det blir litt vanskelig for publikum å komme helt inn i musikken.

Utvidet pianotrio med hyllest til en mester
I 2019 fikk pianisten Helge Lien i oppdrag fra Maijazz om å skape et bestillingsverk til festivalen.  Det resulterte i prosjektet Funeral Dance, hvor han hadde med sin faste trio, med bassisten Johannes Eick og trommeslageren Knut Aalefjær. I tillegg fikk Lien den glimrende ideen at han gjerne ville ha med saksofonisten Tore Brunborg som fjerde medlem. Og dermed var et nytt band skapt, noe som resulterte i platen Funeral Dance, som kom i ettertid.

Og denne torsdagen fikk vi høre «verket» i konsertversjon, som er en hyllest til Liens mentor og læremester, pianisten, komponisten og improvisatoren Misha Alperin. I programmet sier Lien: «Misha brukte alltid å si: musikk handler om sang, dans, liv og død. Noe som ble en viktig erkjennelse for meg. Han snudde min musikalske verden på hodet da jeg var 19 år, og han har fortsatt en enorm innflytelse på meg og mitt musikalske virke den dag i dag». Dessverre gikk Alperin bort altfor tidlig i 2018, men de sporene han har satt hos pianister, som blant andre Helge Lien og Eyolf Dale, er store, viktige og merkbare.

Dette ble en konsert som delt inn i tre deler, hvor vi fikk utvidede versjoner av låtene på plata. I de senere årene er det kommet en rekke pianotrioer, hvor det «nordiske landskapet» gjerne kommer fram i musikken. Og lenge har jeg synes at Helge Lien har vært en av eksemplene på dette. Men i de senere årene føler jeg at han har utvidet sitt «virkeområde» og musikken er blitt mer. Og med musikken til Alperin i bakhodet, kanskje særlig den musikken han skapte i løpet av de siste årene av livet, følte jeg at han nesten var til stede denne kvelden.

Liens pianospill var pågående, kreativt og drivende, og med Aalefjærs energiske trommespill og Eicks fine bass-spill var det nesten bare for Brunborg å legge seg på topp og la seg flyte med strømmen. Nå må det bemerkes at fra min plass på første rad, var det tidvis vanskelig å få med seg spillet til Eick på hans 6-strengs «albino»-bass, han druknet rett og slett i enkelt av de mest energiske partiene. Men han fikk noen fine åpninger til å gjøre noen soloer, som han besvarte med fremragende spill.

I dette prosjektet gjør de komposisjoner både og Lien og Brunborg, og i og med at de har litt forskjellig lynne og temperatur i komponeringen, synes jeg det medførte at konserten ble variert og utrolig fin.

…

På denne første dagen av mitt besøk på Maijazz, måtte jeg, av grunner jeg har nevnt over, droppe noen konserter. Så konserten med Kurt Elling Superblue featuring Charlie Hunter og det lokale Bjersted Jazzensemble/Omega Collective, pluss konserten under Maijazz Ung, med elever fra Stavanger Katedralskole som tolket nordisk jazz, måtte utgå.  Om jeg må droppe noen av konsertene fredag på grunn av overlapping, gjenstår å se. Den som har lever, får se!

(Hotell for salt peanuts* sin utsendte, er betalt av Maijazz).

Tekst og foto: Jan Granlie

Arild Andersen

Gard Nilssen

Sanskriti Shrestha

Rohey Taalah

Martin Myhre Olsen

Helge Lien og Tore Brunborg