BÆRUM JAZZFESTIVAL, BÆRUM KULTURHUS, FREDAG 3. NOVEMBER 2023: Det begynner å bli mange år siden jeg hørte om det unge japanske pianotalentet Hiromi Uehara for første gang. Som 17 åring i 1996 hadde hun spilt pianoduo med Chick Corea og det gikk gjetord om det. Tidlig på 2000-tallet, ca. 2002-3, må det ha vært, sto det da 24 år gamle pianofenomenet fram som selvstendig pianist.
Jazz á la Manga
Hun hadde akkurat fullført jazzstudier ved Berklee College of Music i Boston, der hun hadde studert jazzpiano, ikke minst med Ahmad Jamal. Den samme Jamal hadde vel også en tung hand på spillet, da hun allerede som student ble signert som artist på platelabelen Telarc. Hennes første album var Another Mind, utgitt i 2003.
Før hun ennå var fylt 25 år, var hun dessuten også invitert i Marian McPartlands ganske så prestisjetunge radioserie for National Public Radio (NPR), Piano Jazz with Marian McPartland. Du kan fremdeles høre dette programmet fra 2004på NPRs nettsider.
Hun skapte en flamboyante musikkstil, med mye geberder, mye show, men i bunnen lå det ikke bare en god innsikt i jazztradisjonene. Det lå også en kraftfull og ekspressiv teknikk. For oss som er vokst opp i Norge, kunne hennes flagrende utstyr på scenen, med et kaos av farger og uttrykk, basert på en til tider virtuos framføring av musikk, vekke minner om de Luxe-varianten av en viss jenteduo fra Oslo øst.
For det var ingen tvil om at Hiromi Uehara – eller bare Hiromi som ble scenenavnet hennes – var en dyktig musiker. Men enkelte følte nok at innpakningen tok litt overhånd. Ikke minst skyldtes dette at hun helt bevisst spilte på to japanske kulturfenomen som var blitt internasjonalisert ikke lenge før, nesten til sin ytterste parodiske konsekvens: Ungpikeidealer, særlig med unge jenter i skoleuniformer, kombinert med den japanske manga-litteraturens hang til voldsomme uttrykk, ofte som uttrykk for hevnreaksjoner på mishandling og urettferdighet. Eksplosiv manga-jazz var et uttrykk jeg brukte en gang på fenomenet.
For det var et ganske så tydelig samtidspreg på hele hennes framføringer og framtoninger, et slags tjue-hundre-tallets tegneseriejazz. For en som også var interessert i framveksten av nye former for tegneseriebasert framstilling og historiefortelling som vokste fram på denne tiden, ble Hiromi et slags ultimat uttrykk for denne samtiden, for dette tiåret.
Ikke minst gjaldt det hennes nærmest ubegrensede vilje til å blande stiler og uttrykk, jazz, pop, rock, klassisk musikk, tegneserie, klassisk litteratur. Dette frie fusjonsgrepet stilte ikke bare store krav til utøverens kunnskap om musikk fra hele historien, men også evnen til å utforme og framføre den, og sømløst integrere den med et utall andre stilarter og uttrykksformer. Det var ikke hvem som helst som kunne gjennomføre det.
Jazzen ved tusenåret
Dette grepet var hun ikke alene om i denne samtiden, e.s.t. – det tidligere Esbjörn Svensson Trio – gjorde det samme, Brad Mehldau var en samtidig i det samme feltet, som også The Bad Plus var. Helge Lien og hans nye trio på den samme tida var jo også i et svært beslektet terreng, mens Bugge Wesseltofts New Conception lekte med tilsvarende transcenderende stiluttrykk.
Forskjellige hver for seg, ja, men interessant nok dette: Alle disse var altså pianobaserte. Det i seg selv kunne kanskje være utgangspunkt for en eksplorativ studie av hvor jazzen var ved inngangen til 2000-tallet og i dets første tiår. I hvilken grad var dette en reaksjon på 1980- og det tidlige 1990-tallets jazz? Var dette nyskapende, var det frigjørende? Eller var det da jazzen virkelig tok steget vekk fra jazzen? Den studien, med tråder trukket tilbake til 1960- og 1970-tallets fornyende glokalisering av et opp til da i hovedsak amerikansk idiom, skulle jeg gjerne lest. Deler av begynnelsen på denne historien er fortalt av Stuart Nicholson i hans bok Is Jazz Dead?, utgitt rett før vi trådte inn i det nye milleniet.
Men det var en pop art-dimensjon i Hiromis musikk som i mindre grad var tydelig hos andre. Hun var også ganske alene med så åpenbare referanser til framvoksende tegneserietradisjoner og til en markedsføringsbasert musikkskriving. Og typisk nok, i det nevnte programmet i Piano Jazz-serien til Marian McPartland og NPR, er det første nummeret som blir framført en moderne stride piano-låt Hiromi selv har skrevet. Den er et tilsvar til de mange kortfilmene med katta og musa, Tom & Jerry, som hadde gått på japansk TV i hennes barndom – Tom and Jerry Show. Hun hadde dessuten tilbrakt et år, som mange japanske musikere gjorde, med å skrive rekalme-jingler – noe som preget hennes musikk. Som nevnt, dette var ikke uvanlig for japanske musikere: Det er vel kanskje særlig Yasuaki Shimizu som har skapt en særegen kunst av det å skrive slike jingler.
Men Hiromi Uehara er så mye mer enn manga og tegneserier. I bunnen ligger det en dynamisk, til tider nesten klinisk, pianoteknikk, langt fra klassisk skolert, men pokker så skolert og effektiv. Det lå også en innsikt i japansk kultur, ofte med det jeg opplevde som framføringsreferanser til japansk teater, særlig til ekspressive kanbuki-tradisjoner.
Hiromi Uehara var én av en lang rekke store japanske jazzpianister, det går en sterk rekke av kvinnelige pianister fra Toshiko Akiyoshi, Junko Onishi og Aki Takase til våre dagers København-baserte Makiko Hirabayashi og Oslo-baserte Ayumi Tanaka. Det er gått flere år siden jeg aktivt fulgte med i Hiromi Ueharas utvikling, jeg skal ærlig innrømme at jeg gikk litt lei av den flagrende innpakningen. Så jeg undret meg: Hvor hadde hun beveget seg, etter alle disse årene? Så da Bærum jazzfestival satte hennes Hiromi’s Sonicwonder på programmet, tenkte jeg at nå er tiden inne til å sjekke hvor hun er.
Det er ikke mange månedene siden hun var her sist, i mars 2023 spilte hun her en av sine solokonserter. Den gangen hadde jeg ikke mulighet til å gå. I dag har jeg muligheten, selv om det nå ikke lenger er i pianosolo-formatet.
Sonic Wonder or Sonic Blunder?
Ikke mange ukene etter konserten i mars, i slutten av mai i år, spilte hun inn et nytt album i New York, med et band hun kalte Hiromi’s Sonicwonder. En parafrase over hennes tidligere Hiromi’s Sonicbloom? Det allerede utgitte albumet er gitt navnet Sonicwonderland. Kort tid etter begynte Hiromi en sommerturne i USA med denne kvartetten. Hun starter nå på en Europaturne som strekker seg over de nærmeste to ukene, før de avslutter med stor turne i Japan over en måned. De starter 20. november på Cotton Club i Tokyo og fortsetter helt fram til de avslutter, også i Tokyo, i Tokyo International Forum foran 5000 publikummere, 21. desember. Begge steder i Chiyoda City, det er vel ca. 300 meter å gå mellom de to stedene. Men underveis reiser de over hele landet, inkludert til hennes fødested Hamamatsu.
I kveld er altså Hiromi’s Sonicwonder i Store sal i Bærum kulturhus. Og salt peanuts* er på plass i salen. Det er musikken fra det nye albumet vi får servert av den samme kvartetten, Adam O’Farrill som også har vært med i Mary Halvorsons Code Girl, på trompet, franske Hadrien Féraud på femstrengs elektrisk bass, og Gene Coye fra Los Angeles.
Alt er nyskrevet musikk, og vi er spent på landskapet som Hiromi vil trekke opp. De starter, som på albumet, med «Wanted», og fortsetter med tittellåta «Sonicwonderland». Vi er i et post-jazzfunk-landskap, ca. 1980-85. Tittellåtas innledning på synth minner meg om lyden av popslageren «Popcorn» som trioen Jøkleba gjorde udødelig i sin kunsteriske versjon. Dessverre mangler den samme kritiske og ironiske distansen til de opprinnelige referansene i dette bandet.
«Polaris», «Go Go». Det blir mer og mer tydelig at dette er en pastiche av musikk fra et sted der Herbie Hancock var med sine post-Headhunters band like før 1980, og seinere også rundt 1990. Trommelyden er skrudd som jazzrock-trommer på 1980-tallet, en lyd jeg har vært lite begeistret for før, og som fortsatt ikke begeistrer meg noe særlig. Joda, det er feiende, swingin’ funky music, men det blir lite mer, utover Hiromis ekvilibranse i små øyeblikk. En ti-minutters trommesolo av Coye som ikke går noen som helst steder, og skulle vært abortert. Når lyden ut i lokalet er komprimert, som om man prøver å vinne «the loudness war», blir livestemningen for mitt eget vedkommende drept.
Den morsomme jingle-baserte synth-innledningen til «Bonus Stage», som etterfølges av et heftig teater-assosiasjoner og henkast til kulturfenomen tilbake til stumfilmenes komedier og deres musikkfølge, viser til fulle hvor dyp innsikt Hiromi har i jazzens tradisjoner. Det skulle bare vært brukt mer. De to ekstranumrene vi får viser det samme: Først et solostykke av Hiromi, som har alt vi savnet gjennom hele konserten. Dette ville vi gjerne ha hørt mer av. Det etterfølges av et kvartettnummer der gruppa leiker med jazztradisjonene. Stride piano, emosjonelle swingpjatter, og heftige swing-arrangementer i moderne drakt. Ja takk, gjerne mer av dette. Dette er kunnskapsrik musikalsk humor på høyt nivå. Men der gikk brannalarmen, og vi og bandet ble jaget ut.
Polaroide takter
I 2021 leverte Martin Horntveth bestillingsverket Polaroid til Kongsberg jazzfestival, framført på festivalens siste dag det året, 10. juli. Du kan lese mine refleksjoner over møtet med verket den gangen her. Referansen i verkets navn er åpenbar, som sagt i 2021, det gir en umiddelbar link til Edwin Lands fotografiske bruk av sheet polarizers i fotografering, og hans patent fra 1935: Patentet US2018963A – Photographic apparatus and method of photography – ble publisert 29. oktober 1935. Polaroidkamera og et polaroid er ord med status som ord som å photoshoppe, xeroxkopi osv. Som på fransk, et kjøleskap kan på fransk sies å være et frigidaire. Ordets opphav er forunderlig, gitt det franske Akademiets vanligvis sterke kontroll med nyord på fransk. Da de første elektriske kjøleskapene ble importert til Frankrike etter andre verdenskrig, var det mestselgende produktet et amerikansk kjøleskap med varemerket Frigid Air – kald luft. Ordet ble kjølig mottatt i Frankrike.
Bare et par år etter at Lands patent ble innvilget i 1935, etablert Edwin Land sitt selskap Polaroid Corporation, et selskap som har en tilsvarende mytologisk status som det om lag førti år yngre garasjeselskapet som Steve Wozniak skapte, med litt bistand fra ynglingen Steve Jobs.
Et av Lands filtre – et polaroid – henter ut ulike fasetter av lyset, forskjellige, spesifikke deler av det som til sammen er det fulle upolariserte – og med det uspesifikke – lyset. Her er de spesifikke fasettene mange, orkestrale partier, arrangementer som kaster tankene i retningen av Gil Evans, funky, dansende, ‘dirty’ musikk, sugende rytmer, musikk med lag-på-lag-på-lag- … av linjer og harmoniseringer, av lagdelte fortellinger.
Ikke nok med med at vi ble jaget ut av salen på grunn av brannalarmen. Det ble selvfølgelig også musikerne i bandet til Martin Horntveth, med sterkt utsatt konsert som følge. Utenfor lokalet traff vi dermed både André Roligheten på tenor- og barytonsaksofon og bassklarinett, Axel Skalstad på trommer, Vegard Lien Bjerkan på Hammond B3, Wurlitzer og synth, Hanna Paulsberg på tenorsaksofon, Eivind Lønning på trompet, Ole Morten Vågan på basser, Karl Bjorå på gitar og pedal steel, Kai von der Lippe på piano og andre tangenter, Ellie Mäkelä på bratsj. Og selvfølgelig sjefen sjøl, som danser inn i lokalet når dørene åpner igjen, Martin Horntveth.
I Foajéscenen danser selv gulvet under oss når dette bandet setter i gang. Det starter med et strengbasert og hjertepumpende vamp, som om du har løpt etter trikken en morgen uten oppvarming. Etter hvert kommer blåserne inn, med lange linjer, små strofer som beroligende demping av et opprørt hav. «I Like It». Horntveth vil ha action. Selv danser han i sin litt tilbakeholdne posisjon. Men han setter virkelig farge og preg på framføringen. Roligheten – som akkurat i dag slipper sin nye plate: Gratulerer – han er en historieforteller av rang.
Nesten en ballade, annonserer Hortveth, «Polar» kommer. Hanna Paulsberg leverer igjen en solo som er så sviende flott at det jeg undrer: Hva er den dama laget av? Men her er det topp bidrag fra alle hold. Bjerkan og von der Lippe på tangenter: Kontraster bygges, og spilles på. Utnyttes, Fargespillet er nesten overveldende. Mäkelä igjen, bratsj er et strålende instrument. Dømt som det er til å spille en slags ‘andrefiolin’ i de fleste sammenhenger. Men igjen og igjen viser det seg at bratsjen må få komme ut av denne skyggen.
Musikken danser. Men vi sitter: Jeg er sikker på at Horntveth ville ha ønsket oss opp og stå, opp og danse, men på grunn av alle forsinkelsene, er vi nå over midnatt. «Minidisc» – inspirert av den unge Horntveths lytting på en gjenfunnet minidisc av albumet Quiet Nights fra 1963, med Miles Davis. Det siste – og nok ikke det største – albumet i den store serien av album fra samarbeidet mellom Miles og Gil Evans.
«Caps Lock». Ofte er det forbundet med å snakke i STORE BOKSTAVER – hvorfor roper du? Ofte i sosiale medier. Men en parafrase på Lasse Brandebys figur Kurt Olsson som intervjuer Patrik Sjöberg sitter LANGT sterkere etter dette: «Hur bredt har Ni spelat?». Ikke vet jeg hvor bred scenearealet på de skrå breddene i Bærum kulturhus er. Men Horntveth og ensemblet hans spiller bredere enn de aller fleste.
All redsel for at dette lokalet skulle være for trangt og lite til framføringen av verket Polaroid viser seg å være bortkastet. Horntveth og hans kumpaner fyller rommet, de utnytter rommet, til det er akkurat passe. De spiller akkurat så bredt som trengs, og som lokalet tillater. Ensemblet skaper musikk som lever i dette rommet – et rom der vi har utsikt mot det som opprinnelig ble arkitekttegnet som begynnelsen på det som skulle bli ‘den hvite byen ved fjorden’: Sandvika rådhus, Budstikkegården og Brambanigården. En kantate til den hvite byen.
De avslutter med det som vi for noen tiår siden da vi var ungdommer, på dansefest i gymsalen, eller hvor det nå måtte være, vel ville kalle ‘klinelåta’, den siste smektende dansen før festen tok slutt, og det var på tide å vende hjemover. I det vi klargjør for veien ut, undrer jeg meg, var dette virkelig det samme verket jeg hørte den 10. juli i 2021 i Kongsberg Musikkteater? Den gangen var jeg noe avventende på veien ut:
«Her kunne det allikevel vært rom for mer luft i taklampa og mer trost i luka. … [Men h]eldigvis er det i dag slik at et ‘gjennomsnittlig’ bestillingsverk ikke lenger er en one-shot-event. I dag finnes det ressurser, vilje og styrke til å gi disse verkene et liv etter urframføringen. I noen tilfeller, et langt liv. Jeg regner som en selvfølge at Polaroid gis videre utviklingsmuligheter. Jeg gleder meg til å oppleve verket ved en seinere anledning, en anledning der det endelig er lov og mulighet for å bevege seg i takt med denne fascinerende musikken».
Det ble lite dansende bevegelse på oss denne gangen også, lokalet og tiden på døgnet inviterte ikke til det. Men jeg opplevde verket i dag som betydelig tightere, rett og slett som bedre. Her var det både luft i taklampa og trost i luka. Selv småsporven til Garborg dansa over tunet i det som Stian Carstensen karakteriserer som truede taktarter. Bamse svinger rova i en kjapp, swingende tretakter, mens han forsyner seg av de siste restene av honningen i bikuben. Kanskje var det virkelig et annet verk?
Og kanskje det også blir mulighet til å danse neste gang? Men i dag – eller rettere i natt – blir dansetrinnene begrenset, der vi er på vei mot offentlig kommunikasjon. Så vi får ta det igjen seinere. Etter at vi har kommet hjem.
Tekst: Johan Hauknes
Foto: Tomas Lauvland Pettersen / Bærum Jazzfestival
Hiromi’s Sonicwonder.
Hiromi.
Marton Horntveth Polaroid.
Martin Horntveth.
