COPENHAGEN JAZZ FESTIVAL (cjf), SØNDAG 4. JULI (DAG 4): Det har vært mye skriving om været til nå i mine rapporter fra CJF. Så i dag hadde jeg tenkt å unngå det temaet, pluss at det har vært i overkant mange kirkebesøk de fire første dagene. Men så lenge været har vært en svært viktig bestanddel av festivalen, og et par av kirkene, som fungerer som utmerkede konsertlokaler med et knallsterkt program, blir det automatisk til det. Det eneste jeg vil si om været denne søndagen er, at søndagen var værgudene positive til den improviserte musikken. Solen hadde igjen «tatt plass» over byen og sommertemperaturen var akkurat slik jeg liker den.
Og så skulle jeg forsøke å unngå kirkebesøkene denne søndagen, men det gikk ikke helt som planlagt, så det ble et par turer innom, og heldigvis, ble en av konsertene der dagens høydepunkt.
Men vi startet rolig med en kaffe og en «danskvann» i JazzCup. Her hadde igjen saksofonisten Jakob «Dino» Dinesen tatt plass sammen med sin kvartett, bestående av Ben Webster-prisvinneren Frands Rifbjerg og de to «løvene», gitaristen Jacob Artved og bassisten Felix Moseholm. Og de startet med samme komposisjon som «Dino» startet med på torsdagens første konsert. Og derfra, og så langt jeg hørte, fra min posisjon på utsiden av spillestedet i skyggen, låt dette heftig, tøft og ekte i be-bopens univers. De to unge musikerne utfordret «Dino» og Rifbjerg med fint spill, og Artved, som har studert gitarspillet hos de «store» i USA, fulgte «Dino» til døren i både standarder og originalstoff fra «Dino».
Så bar det ned Gothersgade, rundt Nyhavn og ned til det fine Skuespilhuset nede ved kanalen. Her skulle vi høre det Århusianske bandet Caktus, som ifølge programmet «befinder sig imellem det skrøbelige og det stærke – det smukke og det voldsomme – kammermusik og grooves. Caktus er tæt på at være en dobbelttrio, med to basser og to saxer, og med denne samklang og spejling er det oplagt at også temaer spejles, vendes, vrides og udfordres. Deres debut-plade «Under Solen» udkom på Barefoot Records i september 2020 (anmeldelsen på salt peanuts* kan leses https://salt-peanuts.eu/record/cactus/), og har fået mange roser med på vejen, bl.a. en Steppeulvs-nominering som «Årets Komponist» og en plads på både Passive/Aggressive’s og Dagbladet Informations årsliste over de 20 bedste danske udgivelser i 2020.
Det er den akustiske lyd der er i fokus og lysten til eksperimentere og improvisere ind og ud af de ellers stramme kompositioner. Bandet udspringer fra Aarhus fra et udpræget bandmiljø på tværs af genrer «.
Bandet består av altsaksofonisten Maria Dybbroe, cellisten og bassisten Thorbjørn Kaas, bassisten Frederik Hagner, trommeslageren Tobias Andreassen, og til vanlig, altsaksofonisten Zeki Jindyl, som på denne konserten var erstattet av tenorsaksofonisten Johannes Gammelgaard – en av de «nye» funnene i den danske jazzen.
Dette føles på mange måter som Dybbroes band. Kanskje mest fordi hun er den som, på interessant og forbilledlig måte introduserer de enkelte låtene, men også fordi hennes altsaksofonspill er det som «fører» musikken framover. Hun har, i denne sammenhengen, en mye og nydelig tone i hornet, og hennes ensemblepsill og, ikke minst improvisasjoner, er strålende og som passer perfekt inn i sammenhengen. Bandet spiller lyrisk og fint, og faktisk litt overraskende i forhold til de sammenhengene man er vant til å høre Dybbroe i. Og det er med på å bevise at hun er en god saksofonist som passer inn i de fleste sammenhenger. «Vikar» Gammelgaard holdt en relativt lav profil gjennom dette settet, men spilte fremragende ensemblespill sammen med Dybbroe, og bidro fint med solier der han slapp til. Og med to basser (eller bass og cello), fikk vi en fin dybde i bandet, som gjorde komposisjonene intgeressante godt utover det forventede. Dybbroe hadde til og med skrevet en egen kompoisisjon til de beste vennene hun har hatt opp gjennom årene, bassistene, hvor hun ga de to god plass til å duellere og spille hverandre gode. Og bak trommene fikk vi distinkt spill der det var behov for det, og løst og fint spill der komposisjonene krevde det.
Det var Dybbroe som hadde skrevet flesteparten av komposisjonene, og hun gjorde stort inntrykk på undertegnede med låten «Marsj til de sivile», som var hennes kommentar til korona-nedstengingen, og at vi ikke fikk mulioghet til å reise og treffe våre kjære, klemme og ta på hverandre, og være nær hverandre, en situasjon som Dybbroe opg undertegnede har felles i disse dager.
Konserten med Caktus ble en fin opplevelse på søndag ettermiddag, og beviser at det foregår mye interessant på jazzscenen i Århus. Og mens man satt ved de store panoramavinduene i Skuespilhusets foyer, var det, nesten litt komisk, å se københavnere og turister vandre utenfor, riste på hodene og nærmest le litt oppgitt over oss som satt innenfor og hørte nydelig musikk. De vet rett og slett ikke hva de gikk glipp av!
Deretter begynte ting å pakke litt på seg. Hva skulle man egentlig velge? Skulle man benke seg utendørd på Apollo Courtyard på Charlottenborg for å høre den svenske trommeslageren Conelia Nilsson, ta ut til 5e for å høre Maniscalco/Bigoni/Solborg, eller skulle man returnere til JazzCup for å høre Frands Rifbjerg Kvartet?
Men så ble det i stedet en tur i Koncertkirken igjen. Her hadde man gitt altsaksofonisten og komponisten Calum Builder frie tøyler til å sette sammen et stort ensemble for å fremføre hans musikk, som befinner seg et sted i skjæringspunktet mellom samtidsmusikk og freejazz. Og det store bandet, som hadde fått navnet Murmuration Ensemble, inneholdt noen av de mest spennende, yngre musikerne i København akkurat nå. Jeg tror de fleste enten har tilknytning til Musikkonservatoriet, eller har hatt tilknytning, enten til den klassiske avdelingen i mitt nabolag ved Forum, eller ute på «Rytmisk» på Refshaleøen. Og i bandet fant vi et svært internasjonalt knippe musikere med Miguel Crozzoli (ts), Carolyn Goodwin (bcl), Sara Bulili (fagott), Erik Kimestad (tp), Håkon Guttormsen (tp), Kristian Tangvik (tuba), Barbara Kammer (bratsj), Oda Dyrnes (c), Piotr Dubajko (b), og Jan Kadereit (dr, perc), og det hele ble ledet av Builder, enten fra dirigentplassen, når ensemblespillet skulle «sitte» perfekt, eller fra sin stol sammen med de andre.
Og det var en deilig time vi fikk i selskap med de dyktige, unge musikerne. Musikken til Builder befinner seg ett godt stykke inne i den mer klassiske, komponerte, moderne musikken, som dette ensemblet mestrer på en utmerket måte. Ensemblespillet var tett og fint, der Builder ville at det skulle være det, og løsere i andre partier. Og samtlige av solistene leverte strålende spill. Spesielt la vi merke til nydelig fagottspill fra Sara Bulili. Å gjøre solier på fagott er det ikke så mange som takler å gjøre spennende, og innenfor jazzen går det årtier mellom hver gang man hører noe spennende fra det instrumentet. Men allerede tidlig i konserten markerte Bulili seg med nydelig spill. Og ved å slippe til Tangviks tuba i flere sekvenser, ikke i solier, men som en viktig del av ensemblespillet, samtidig med at de to trompeterne fikk boltre seg, var spennende og deilig. Og når Dyrnes og Kammer fikk «duellere» i strykerseksjoinen, skapte det en fin kontrast til resten.
En nydelig konsert, som beviste at i Builder har man en komponist det skal bli spennende å følge videre.
Så måtte man videre. Om jeg ikke kom meg av gårde like raskt som Kimestad, som allerede under avslutningsapplausen, kastet den gjennomsvette t-skjorta for å få på seg dannet antrekk for neste jobb, før han raste ut og heiv seg på sykkelen og forsvant i Københavnkvelden, så kom vi oss etter hvert videre, tilbake til JazzCup, for å få med siste sett med Frands Rifbjerg Kvartet, som vi hadde skrevet svært rosende om fra utdelingen av Ben Webster-prisen på festivalens første dag.
I bandet finner vi et riktig «stjernehold» med Rifbjerg på trommer, Søren Kjærgaard på piano, Anders «AC» Christensen på bass og Kasper Tranberg på trompet. Og om de ikke var like mye på «hugget» i dette andre, og avgjørende settet, som Kresten Osgood alltid kaller det, så var det mer enn bra nok. Disse fire musikerne koser seg i hverandres selskap, og sender avgårde en rekke kommentarer til hverandre og puublikum mellom låtene, noe som beviser at dette er musikere med et avslappet, men hele tiden svært seriøst, forhold til kunsten de bedriver. I dette settet fikk vi låter fra deres to plater, pluss Charlie Hadens nydelige «Sandinista», som kanskje høydepunktet.
Men man kunne ikke henge i JazzCup hele kvelden (der skal jeg befinne meg nesten hel mandagen). Så etter litt «drøs» utenfor etter konserten, bar det igjen ut til Koncertkirken. Her hadde jeg tenkt å få med meg pianisten Jacob Anderskov Resonance, et band hvor pianisten har med bassisten Jonbas Westergaard og trommeslageren Peter Bruun, pluss Karen Johanne Pedersen på fiolin, Mette Brandt på bratsj og Ida Nørholm på cello. Dette var en av de konsertene jeg hadde krysset av i programmet før festivalen, men dessverre var de ferdige da jeg ankom.
I stedet ble det solopiano i stedet. Den polske pianisten Kamil Piotrowicz ble nominert til den polske Fryderyk-prisen både i 2019 og 2017 for albumene «Product Placement» og «Popular Music» med Kamil Piotrowicz Sextet. Etter å ha fullført bachelor ved Musikkhøgskolen i Gdansk, flyttet han til København hvor han fullførte en mastergrad ved «Rytmisk». Han er innehaver av flere priser, inkludert «Young Creator of Culture» i Gdansk og den vestpommerske Pro Arte’ kulturprisen. Kamil spiller over hele Europa og Øst-Afrika, og hans «tilnærming til pianoet er preget av grundig teknikk, virtuositet og oppslukende følsomhet», som det står i programmet.
Og dette ble utvilsomt dagens store overraskelse for undertegnede. Selv om pianisten har bodd i København i flere år, er dette første gang jeg hører han spille. Og hans spill kan kanskje best kategoriseres som en blanding av det den legendariske, polske pianisten Krzysztof Komeda gjorde, koblet tett sammen med den amerikanske minimalisten Terry Riley. Jeg husker jeg hørte Riley solo i Muchmuseet i Oslo for mange år siden, og den konserten dukket plutselig opp i bakhodet igjen denne kvelden. Hans spill er teknisk fremragende. Hans ideer er spennende, og hans spill varierer fra de helt enkle tonene som varsomt legges ned på pianotangentene, til mer ekspressivt spill. Og med stadige gjentakelser av korte, rytmiske sekvenser dukker en komponist og pianist som Phillip Glass opp i bakhodet, samtidig som også Steve Reich er til stede hele tiden og overvåker det hele.
Piotrowicz er en ung musiker (født i 1992), og må være solopianoets nye, store åpenbaring. I alle fall var han det denne sene timen i Kncertkirken. Og en bedre konsert å gå til sengs etter, kan jeg nesten ikke tenke meg. Strålende.
Så er det mandag morgen. Soler skinner og eders utskremte skal være frivillig i JazzCup på dagens to konserter der inne. Og når programmet består først av konsert med svenske Lars Jansson Trio med saksofonisten Hans Ulrik, før vi senere på kvelden skal møte min favorittkornettist, amerikanske Kurk Knuffke i samarbeid med landsmannen og trommeslageren Kenny Wollesen og den svanske bassisten Thommy Andersson pluss bandlederen og vokalisten Josefine Cronholm. Det tror jeg blir to utsøkte konserter.
Men følg med på salt peanuts* i morgen. Kanskje rekker jeg over enda mer i løpet av kvelden?
Tekst og foto: Jan Granlie
Caktus
Maria Dybbroe i Caktus
Johannes Gammelgaard i Caktus
Thorbjørn Kaas i Caktus
Frederik Hagner og Tobias Andreassen i Caktus
Murmuration Ensemble
Frands Rifbjerg Kvartet
