OSLO JAZZFESTIVAL, SØNDAG 13. – TIRSDAG 15. AUGUST 2023: Det aller første Oslo jazzfestival møter oss med i år, er en lang rekke frustrasjoner i dette møtet ved henvendelser om presseoppfølging og tilrettelegging. Vi blir møtt med en nyorganisering av presserelasjoner som kan synes å indikere at Oslo jazzfestival overhodet ikke er interessert i presseomtale av sine konserter, den er i det minste gjort og utformet uten at man har funnet det verdt å spørre pressen om hva den har behov for.
Vi lever i en tid der presseomtale av jazz og annen improvisert musikk er marginalisert og fjernet eller minimalisert fra de aller fleste nasjonale nett- og etermedier (noe få hederlige unntak er det!). Det er derfor bemerkelsesverdig å bli møtt med en fullstendig mangel på forståelse for behovene til de få av oss som anser det som kulturelt viktig at det er en aktiv offentlighet om jazzen i dette landet, og som nedlegger et stort arbeid for å sikre dette.
Motbakke i Operaen
Men det får vi ta i en annen sammenheng. Da jeg møtte opp i Den Norske Opera fikk jeg i aller siste liten en plass som det var mulig å anmelde fra. Uansett, etter at festivalen var blitt åpnet av ordfører Marianne Borgen og årets talentpris var utdelt til trombonisten Emil Bø – salt peanuts* gratulerer – var det tid for å sette seg til rette for oppleve åpningskonserten med Jan Garbarek Group.
Sølvreven – Jan Garbarek – skrider som vanlig inn med denne tidens saksofonveske. Inn kommer hans medmusikere på rekke og rad: Trilok Gurtu på perkusjon, Yuri Daniel på bass og Rainer Brüninghaus på tangenter. En nesten to timer lang konsert, der den Garbarek vi elsket en gang (og fortsatt gjør) i kortere øyeblikk dukket opp.
En del ny musikk er det, men de nye låtene er støpt i den samme formen som mye av musikken som er skapt de siste tjue årene. Det slår meg etter som konserten utvikler seg, dette er i store trekk nesten til forveksling likt en konsert jeg opplevd med den samme kvartetten på scenen for seks, sju år siden, ja, også for ti år siden! Når Gurtu i lengre strekk bruker akkurat de samme perkusjonstriksene som den gangen, er det lite jeg opplever idag har med ny musikk eller improvisert musikk, å gjøre.
Musikken er jo feiende flott, og formidlet med kunnskap og forvaltning. Men med et kortvarig unntak for et solostrekk på det flotte Steinway D-klaveret som står like ved, et strekk som jeg allikevel opplever i seg selv har lite med den øvrige delen av konserten å gjøre, spiller Brüninghaus all musikken på et synth-klaver med en ganske så uinteressant overtonestruktur. Jeg undrer, hvorfor?
Yuri Daniel hørte vi første gang i bandet til Garbarek for det som etter hvert blir en god del år siden. Men jeg må si, savnet av Eberhard Webers basspill og lyden av hans elektriske ståbass er forsatt svært stort. Daniels solostrekk, der han loopet seg selv lag på lag, for så å ende med et slap-bass-lag på toppen som var gått ut på dato for flere tiår siden, da tenker jeg at dette går virkelig galt av sted.
Men så, innimellom fikk Garbarek en ramme og en bakgrunn – i stor grad skapt av Gurtu – som gjorde at det for gjennom hodet: «Ja, se der ja, flammen er fortsatt der». I disse alt for fåtallige sekvensene fikk vi glimt av den Garbarek som en gang kunne bevege energi og flammer og som kunne skjære i musikkens blanke metall med presisjonsskalpell – med sitt særskilte spill og sin egenartede tone. En gang for fire-fem tiår siden.
En sekvens med Gurtus perkusjonsvariasjoner, med svigermors stålbøtte og ti liter vann, er nok morsomt for et stort publikum, men vi har sett alt dette før av den samme musikeren. Men det skal han ha, hans vokale talaer er fortsatt svingende og medrivende. Men vær så snill, demp den basstromma litt, det blir en bastant og gjennomtrengende ulyd i masse vellyd. Kanskje for mye vellyd.
Interludium
Etter dette går jeg hjem og setter på platene Esoteric circle og Trip to Prillarguri. Ikke bare for å minne meg selv på hvorfor vi elsket Garbarek og hans musikk, men ikke minst også for å komme i stemning og modus for mine oppgaver som MC og guide ved den musikalske feiringen av George Russells 100 årsdag med det fantastiske ensemblet OJKOS. En og en halv time nyskrevet musikk, inspirert av George Russell.
En mandagskveld i fyr og flamme, avsluttes med at jeg kollapser på tirsdagen. Utmattet, men lykkelig. Så får andre uavhengige kommentere og anmelde musikken. Jeg har arbeidet med dette prosjektet i ett år nå, siden jeg noterte ned de aller første ideene til en feiring av George Russell og hans betydning for norsk og skandinavisk jazz. Et årslangt prosjekt som kulminerte med denne konserten. Jeg kjenner igjen utmattelsen fra avslutningen av flere, større og langvarige forskningsprojekt med ansvar for helheten, kroppen har vært i spenn gjennom lang tid, og nå – etterpå – løsner det.
Fra Ellington til Ayler er veien ikke lang
Men jeg greier heldigvis å komme meg opp og ut, selv om adrenalinet fortsatt bølger gjennom kroppen også på tirsdagskvelden. For nå skal vi på dobbeltkonsert på Victoria – på Nasjonal jazzscene. Samme sted som i går, men en helt annen musikk. Og jeg må være i en helt annen modus.
Første del av dobbeltkonserten er et times langt solosett med den engelske pianisten Alexander Hawkins. Vi har aldri lagt skjul på at vi mener at Hawkins er en av de aller beste pianistene i verden i dag, innenfor improvisert musikk. Om det er i egne band eller sammen med andre, som i bandene til Louis Moholo-Moholo og Mulatu Astatke, eller om det er som i dag, solo, Hawkins alene med et klaver.
Med preparering av Steinway-flyglet skaper han en metallofon simile i klaverets mellomregister, som for noen av oss kan det minne om indonesisk gamelanmusikk. Ved å spille registrene mot hverandre skapes en multiinstrumentell effekt der de musikalske inn- og uttrykkene danser som balinesiske dansere, der de forteller de store historiene om verden, om altet. Om kosmos og kaos.
Etter hvert fjerner Hawkins prepareringen og vender tilbake til en kraftfull sekvens med innstendige samtaler, av og til bombastiske påstander, i veksling mellom høyre og venstre hånd og mellom klaverets registre. Når så brokker av Ellingtons «Prelude to a Kiss» begynner å dukke opp, antar jeg at det bobler i flere enn meg i forsamlingen. Det er den mest heftige dekonstruksjonen av «Prelude to a Kiss» jeg noensinne har hørt. Heftig og vakkert.
Så vakkert er det at det vekker minner hos meg om en annen og totalt annerledes solo-framføring av denne Ellington-låta. For ganske nøyaktig seksten år siden hadde Arild Andersen et ukes langt residentskap på det som da var Nasjonal jazzscenes hovedscene; Belleville, rett overfor Rockefeller. Her sto scenen rett foran døpebassenget som hadde blitt benyttet da disse lokalene mellom Møllergata og Mariboes gate var sentrum for den karismatiske religiøse bevegelsen Maran Atas møter og aktiviteter.
I august 2007 sto Arild Andersen der aleine med sin kontrabass – den gangen var det nok med sin da godt over hundre år gamle tyske bass – og spilte en av de vakreste versjonene av «Prelude to a Kiss» jeg noensinne hadde hørt. Hawkins versjon i kveld er ikke langt unna. Musikken glir over i mer Ellingtonia, «Satin Doll», og jammen tror jeg ikke «Smoke gets in you Eyes» swinger innom.
Som ekstranummer får vi et kort strekk som minner meg om de gamle dirges i New Orleans – du vet, de langsomme marsjtaktene som ble spilt mens begravelsesfølget var på vei fra våket over den døde til begravelsen. Sorgtungt, men allikevel fullt av liv. Herlig. Vi ser fram til den dansende musikken tilbake fra begravelsen.
For den andre delen av konserten er noe helt annet – men én ting har de to delene felles: Masse god og vakker musikk. Nå står igjen Arild Andersen på scenen. Med sitt vakre instrument med løvehodet tronende på toppen. Visstnok var det synet av Richard Davis’ bass for noen tiår siden som vekket ønsket hos Andersen om en kontrabass med et basshode med dyrenes mektige konge skuende utover.
Når Andersen i kveld er satt opp med Henri Texier, kanskje den aller fremste kontinentale kontrabassisten, er vi ikke vanskelig å be. La det være sagt: Texier er en personlig favoritt blant disse kontinentale bassistene. En duo mellom disse to jevngamle mesterbassister med en felles basshistorie som strekker seg tilbake til før 1970, med hvert sitt vakre instrument – det kan ikke bli bedre enn dette. Det er umulig ikke å bli glad av musikken de presenterer, av slik sprell levende musikk, fylt med musikkglede, leikenhet og humør fra revolver til spøk.
De to møttes i følge Andersen første gang da Henri Texier spilte i Molde i 1969 med Phil Woods and his European Rhythm Machine. Arild Andersen spilte dette året i Molde blant annet med Arild Boman og Berndt Egerbladh. Siden det første møtet har de vært venner, og har holdt kontakten. I 2009 fikk Andersen prøve en av Texiers basser – en av den franske instrumentmakeren Jean Aurays masterbasser. Det var dette som ga Andersen pushet til å få bestilt en ny bass laget av Jean Auray – og det ble den nå velkjente løvebassen som vi kan lytte til i timesvis. Sålenge den er i Arild Andersens hender.
Når da Henri Texier i kveld spiller på en utgave av den samme instrumentmakeren Jean Aurays Fly Bass, så er det i kveld to Auray-basser på samme scenen. Et poeng som gjør det ekstra verdt å lytte nærmere. Det er svært interessant å lytte til variasjonen i lydbildet som oppstår mellom den slankere reisevennlige bassen til Texier og den mektige løvebassen til Andersen.
De starter programmet med Andersens «Mira», før de fortsetter med Henri Texiers «Leïla». De spiller seg varme og samtaler over to basser i en ballettaktig dans. Den ene fortsetter der den andre slipper, mens denne andre trekker seg tilbake og legger et varierende harmonisk fundament for den første. Fram og tilbake.
Albert Aylers «Ghosts» i et heftig arrangement. Det slår meg – dette blir en kveld med et spenn fra Duke Ellington, med et hint av Thelonious Monk, via Albert Ayler og etter hvert også Ornette Coleman. Samt Hawkins, Texier og Andersen! Alt dette på en tirsdagskveld i Oslo!
Texiers «Miscanthus» henter sitt navn fra en familie av svært grovillige grassorter. De er også omtalt på engelsk som silvergrass på grunn av grasenes utseende når de står i blomst. Den nøysomme grasplanta har mange nyttige bruksområder, som Texier forteller oss entusiastisk om.
Jeg nevnte at Ornette Coleman svingte innom – et fragmentert utgangspunkt settes sammen og fra dette trer de velkjente linjene fram, i låta som Ornette Coleman skrev etter å ha sett en stor plakat foran et stort kjøpesenter i Los Angeles. Gjengitt på plakaten var en vakker kvinne, men «she had the most lonely expression in her eyes», sa Coleman seinere. Av dette kom den mest kjente låta fra Colemans hånd, «Lonely Woman».
I de to bassmestres hender og instrumenter er denne kvinnen på plakaten i Los Angeles en gang i 1958-59, eller der omkring, enda vakrere. All good things must end, heter et gammelt munnhell. Så også denne dobbeltkonserten. Etter ei låt der jeg ikke greier å tyde mine egne skriblerier, får vi Arild Andersens «The Song I Used to Play» som ekstranummer.
Det er tydelig gjennom denne timen at de to eldre herrer – som blir yngre og yngre ettersom konserten skrider fram – nyter stunden. Et fulltallig Victoria gjorde akkurat det samme.
Tekst: Johan Hauknes
Foto: Oslojazz/Matija Puzar (Øvrige bilder er kreditert i bildeteksten)
Jan Garbarek Group. Foto: Oslojazz/Matija Puzar
Jan Garbarek. Foto: Oslojazz/Håvard Windstad
Alexander Hawkins. Foto: Oslojazz/Egil Austrheim
Henri Texier og Arild Andersen. Foto: Oslojazz/Egil Austrheim
