KLUB PRIMI, KØBENHAVN, 10. DESEMBER 2019: Så var nok en tirsdag på Klub Primi i Kødbyen unnagjort. Som vanlig tre vidt forskjellige band og konstellasjoner, og musikk som strakk seg fra skandinavisk freejazz via Finland, Russland, Japan, Tibet og Kina til et ad hoc-sammensatt kammer-freejazz-lag som satte kronen på verket som siste band ut.

Men det startet med den dansk/norske kvartetten Emmeluth’s Amoeba (hovedbildet),et band som har gjort seg bemerket på de mer frittgående scener i Norge det seneste året, og som leverer ytterst fisk freejazz det bare er å bøye seg i støvet over. De er ute på releaseturné for sin nye plate «Chimaera», en plate som vil bli anmeldt på salt peanuts* om kort tid. Kvartetten ledes av den danske altsaksofonisten Signe Emmeluth, som det siste året har gjort Oslo-boer av seg etter studier i Trondheim. Ved sin side har hun gitaristen Karl Bjorå, trønder med jazzlinjeutdannelse bak seg, den danske pianisten Christian Balvig og trommeslageren Ole Mofjell, som oppholdt seg en periode i København, men som nå har flyttet til Oslo.

Dette er en frittgående kvartett som på mange måter, i alle fall denne kvelden, ble styrt av trommeslager Mofjell. Og vi som har hørt han en del ganger de senere årene, både her i Danmark og i Norge, legger merke til en stor utvikling i spillet hans, som tar han nærmere og nærmere en musiker som Paal Nilssen-Love og hans like (hvis de finnes). Pianist Balvig måtte jobbe hardt for å trenge gjennom trommespillet fra Mofjell i går, men hadde man, som oss, plassert seg i nærheten av monitorene, fikk man høre det meste av det rafinerte og hardtslående spillet han vartet opp med. Gitarist Bjorå er den som kommer med små innspill, gjerne fra rockeverdenen og er med på å krydre musikken og gjøre den personlig for denne kvartetten. Og i front styrer Emmeluth showet med kraft og styrke.

Jeg har en periode lurt på hva det er med kvinnelige, danske musikere og altsaksofonen. For de senere årene er det dukket opp en rekke utøvere på instrumentet her nede på flatlandet, som både spiller moderne, spennende og utfordrende jazz på instrumentet (jeg lover å komme tilbake med en analyse av fenomenet). Og Emmeluth er absolutt en av de mest spennende. Musikken bandet spiller ligger et sted i et slags oppdatert Arthur Blythe/Henry Threadgill-landskap, som de to dyrket for en 10 – 15 år siden, men med Emmeluth og musikernes helt særegne fingeravtrykk som er fascinerende og spennende, og som skiller dem fra de to nevnte. En kvartett man bare skal få med seg om de spiller i nærheten framover, og fire musikere man skal følge med argusøyne framover. En strålende start på kvelden!

Etter en kort riggepause, var det klart for den finske fløytisten, kantelespilleren og vokalisten Jenni Hanikka, som jeg antar er student på Musikkonservatoriet i København. Hun tok oss med på en reise fra finske Lappland, via Russland, Japan, Tibet og Kina, før hun igjen bragte oss trygt på plass igjen i Kødbyen. Hennes stemme er sart og sår, og sammen med kantele, lyre og fløyter av forskjellige slag, ble dette en helt annen musikalsk opplevelse enn Emmeluth og hennes venner. Vi ble fascinert av hennes strupesang i låten fra Tibet sammen med lyrespillet, samt hennes fine fløytespill som var ytterst sart, folkelig og deilig. Og det tror jeg gjorde godt, både for kropp, sjel og tinitus. Vakkert, spennende og, ikke minst, uvant.

Så ble kvelden rundet av med en ny ad hoc-sammensetning vi hadde sett fram til med spenning. Da fikk vi igjen møte en danske mestersaksofonisten Lotte Anker, som hadde «satt stevne» med den norske trommeslageren Håkon Berre, den greske pianisten Zoe Efstathiou og den norske cellisten Oda Mathilde Dyrnes, i et stille og deilig sett med fritt improvisert musikk som fascinerte.

De startet prøvende og lavmælt. Med Efstathious preparerte piano, Berres mer perkusjonsaktige trommespill, Dyrnes «lek» over cellostrengene og Ankers tenorsaksofon. Og de holdt det nede lydmessig en lang stund, før musikken vokste både i intensitet og styrke, og da Anker plukket fram sopransaksofonen, fikk vi en solid «grand finale» som satte spor.

Av disse musikerne hadde jeg ikke hørt hverken Efstathiou eller Dyrnes tidligere, og jeg må si at det var en svært positiv opplevelse. Efstathiou med kreativ behandling av innersiden av pianoet, som det hele tiden var «mening i», og Dyrnes med nydelig cellospill som gikk rett i hjertet. Og sammen med de to «veteranene» Berre og Anker, som vi har hørt et utall ganger i mange spennende konstellasjoner, ble dette et nydelig sett, som både hadde hode og hale, og som beviste hvordan den frie improvisasjonen kan utvikles og vokse når musikerne konsentrere seg og har en felles idé om hvilken vei man vil gå musikalsk.

Nok en strålende kveld i Klub Primi. Det var bare synd at ikke flere hadde trosset desemberkulden og vinden i København, og beveget seg ned i Kødbyen, for dette var nok en kveld adskillig flere burde fått med seg.

Tekst og foto: Jan Granlie

Signe Emmeluth

Ole Mofjell

Christian Balvig

Karl Bjorå

Jenni Hanikka

Håkon Berre

Zoe Etstathiou

Oda Mathilde Dyrnes