KLUB PRIMI, KØBENHAVN, 26. OKTOBER 2021: Det utmerkede spillestedet Klub Primi i København kunne denne tirsdagskvelden, jeg tror for første gang siden oppstarten, presentere et program helt uten danske musikere på scenen. Riktignok var flere bosatt i Danmark, men med opprinnelse fra andre land. Jeg tror dette er basert på rene tilfeldigheter, for musikken var, som vanlig, ytterst sterk fra de tre sekvensene vi fikk høre.
Kreativ og deilig solofiolin
Første «act» ut, var den svenske fiolinisten Katt Hernandez, som vi har hørt flere ganger tidligere, blant annet med Fire! Orchestra! og med Lotte Anker. Jeg traff henne første gang for mange år siden på Hagenfesten i Dala-Floda i Sverige, og etter det har hun stadig dukket opp – egentlig mest i bakgrunnen.
Men denne kvelden fikk hun scenen for seg selv, og beviste at her har vi å gjøre med en glimrende utøver innenfor det moderne improvisasjonsuttrykket.
Hun startet rolig med lange stryk med buen, før musikken utviklet seg til en ytterst spennende reise i den europeiske kunst- og folkemusikken. Når hun i tillegg til fiolinspillet la på ordløs sang på toppen (eller i bunnen) kunne det nesten høres ut som hun spilte hardingfele. Hun var innom balkan og sigøynermusikken, men hele veien med det moderne jazzuttrykket vi for eksempel får fra Mat Maneri som grunnbasis.
Hun fremførte to låter, hvor den andre improvisasjonen kunne regnes som ekstranummer, etter at det sparsommelige publikummet ikke ville slippe henne av scenen.
Hernandez er en svært dyktig improvisator, og som soloartist fungerte hennes spill fremragende. Hun har en egen evne til å utnytte fiolinens mange muligheter på en flott måte, men for det meste oppholdt hun seg i det «rustikke», mye mer enn i det «vakre» og lyriske. En stor overraskelse, og etter settet vil jeg sterkt oppfordre noen til å utgi en soloplate med hennes strålende spill.
Svensk/tysk höydare
Den tysk/svenske kvartetten The Electrics, har vi hørt flere ganger med litt ujevne mellomrom de senere årene. Dette var andre gang at trompeteren Axel Dörner, saksofonisten Sture Ericson, bassisten Joe Williamson og trommeslageren Raymond Strid spilte på Klub Primi som kvartett. Tidligere var Ingebrigt Håker Flaten en del av denne kvartetten, men da han flyttet over «dammen» overtok Williamson. Dette førte til et litt annerledes lydbilde i kvartetten, og de ble mer og mer «streite» i spillet. Jeg hørte de på Klub Primi sist gang de spilte. Og i forhold til den gang, synes jeg de har utviklet seg enda mer i retning av det amerikanske 60/70-tallsuttrykket.
I går virket det som at de startet et sted med å bygge opp en groove i kompet, som de to blåserne kunne «leke» seg med. Og på mange måter fortsatte kompet med å minimere, utvide og spille rundt «startgrooven», mens Dörner og Erikson fikk boltre seg som de ville, mens de innimellom kom, mer eller mindre, tilbake til utgangspunktet, før de igjen skar ut til venstre.
Dette skaper en egen helhet i musikken som er fremragende. Og med et tidvis relativt hardtswingende komp, hvor Williamson har vært med på å gjøre dette «streitere», og med Strid som den cooleste og mest tilbakelente trommeslager jeg har hørt innenfor denne «skolen» på lang tid som ankerfeste, kan Dörner og Ericson virkelig «samtale» og kommunisere i front som de (nesten) vil.
Ett strålende sett!
Brasiliansk/norsk harakiri
Så var det duket for ett hardtslående og utfordrende sett med den Københavnboende, brasilianske vokalisten Marcela Lucatelli og den norske trommeslageren Ole Mofjell (hovedbildet), som var en kort tur på gamle trakter, før han i dag skal spille i Aalborg.
Den brasilianske vokalisten har jeg hørt flere ganger tidligere, og hennes sceneframtoning er helt egenartet og, sikkert, litt skremmende for «nybegynnere». Hun er en performancekunstner som hyler og skriker, sikler og vrenger sjelens innerste deler ut til publikum på en svært fascinerende måte.
Og de starter som var det en scene fra en japansk skrekkfilm vi var med på. Hennes stemme er kraftig og utgyter en strøm av uforståelige ord og vendinger som får oss til å sitte ytterst på stolen og følge nøye med. Hun bruker hele kroppen i sin vokalkunst, og at hun vrenger sjelen og gjør den åpen for publikum er åpenbart. Det er skremmende, fascinerende og ytterst spennende å følge med i hennes krumspring rundt på scenen samtidig som hun med klare meldinger spår dommedag, eller det som verre er.
Og sammen med henne fascineres jeg av Ole Mofjells heftige, lyttende og pågående trommespill. Det kan ikke være en enkel oppgave for en trommeslager å følge Lucatelli s heftige vokalkunst, men jeg synes Mofjell er rett mann på rett plass, selv om det gikk hardt ut over trommestolen underveis.
Denne duoen må være noe av det heftigste man har fått på en jazzscene i Danmark siden før pandemien. Og å presentere de to på Klub Primi, var helt rett.
Nok en spennende, interessant og deilig kveld på en av våre absolutte favorittklubber denne tirsdagen. Og for dere som sysler med booking av frittgående og spennende improvisasjonsmusikk, fikk vi denne kvelden tre sett som alle kan gå inn på nesten hvilken som helst spennende klubb i Europa. Strålende!
Tekst og foto: Jan Granlie
Katt Hernandez
The Electrics
Sture Ericson
Axel Dörner
Joe Williamson
Raymond Strid
Ole Mofjell
Marcela Lucatelli
