PUNKT-FESTIVALEN, KRISTIANSAND – DAG 2: Kristiansand skinner. Så gjør også PUNKT denne dagen. For det skal vise seg at denne andre dagen og kvelden blir en av de aller beste i PUNKTs tiårige historie.
Første musikalske punkt på programmet er oppføringen av Christian Wolffs verk Edges, i anledning den amerikanske komponistens 80-årsdag tidligere i år. Wolff var student hos John Cage og samarbeidet blant annet med Cornelius Cardew i utvikling av improvisasjon innenfor rammen av komponert samtidsmusikk. Verket er uten noen besetbibgsinstruksjon, og angir heller ingen tidsangivelser. I det hele tatt er tid innenfor rammen av verket irrelevant, framføringen utspiller seg innen for en ramme av historisk tid, men innenfor rammen er det tidløst.
Verket med et grafisk partitur som ble framvist i Kristiansand Kunsthall ble skrevet i 1968 til den britiske pionerende impro-gruppe AMM. For virkelig å understreke linjene fra den tidlige britiske impro-scenen, var Keith Rowe med som en av bidragsyterne til framføringen av verket. Rowe var en av ‘the founding fathers’ av AMM og sto sentralt i deres arbeid på 1960-tallet. I tillegg var John Tilbury på plass ved pianoet, som også var en viktig brikke i AMM-historien. Sammen med disse to var framføringen satt opp med gitarist-sampler Fennesz, samt de norske musikerne Eivind Lønning på trompet, Espen Reinertsen på saksofon, Ingar Zach på perkusjon og Kari Rønnekleiv på fiolin og Ole-Henrik Moe på hardingfele(!) Jeg tror aldri Wolff har forestilt seg at Edges skulle framføres med en slik besetning!
Det ble en magisk ettermiddag i Kunsthallen. Hypnotiserende meditativ utforskning av lyd-landskap som lå i det smålynte hjørnet av kantene. Men som var sterk i sin improvisatoriske og emosjonelle kraft! Dette er slik ny musikk skal være. Den skal røre deg, den skal endre deg! I slik musikk er den ambiente atmosfæren en viktig niende medspiller. Den hvitmalte høyloftede boksen som framføringen skjedde i var perfekt til dette. Hvite mattmalte vegger, rett og slett en hvit boks, uten forstyrrende detaljer. Funksjonelt og skåret ned til sitt helt essensielle.
Vi skal ikke nevne noen av musikernes bidrag, det blir totalt meningsløst. Det som betydde noe der og da var den høyere enheten lydene, musikken, rommet, musikerne og publikum utgjorde. Det engelske ordet ‘mesmerizing’ beskriver best opplevelsen for de som var del av dette.
Bandet fortalte meg etterpå at de hadde avtalt rundt en halv times varighet. Da det mot slutten spredte seg en tyst kommunikasjon mellom de åtte musikerne med spørsmålet om det nå var slutt, grep skjebnen, Gud eller Wolff selv? inn på en så perfekt utløsende måte som det er mulig å få til, kun når det skjer uten noen planlegging. Rett utenfor vinduene befinner kirketårnet på domkirken seg, og ti sekunder etter at siste lyd døde ut i rommet, satte kirkespillet i domkirken i gang. For en finale!
Så er det endelig klart for andre året i det som i dag framstår som den sentrale PUNKT-scenen, Kick Scene! Etter at kulturhuset Kilden viste seg uegnet for to år siden, og Agder Teater stengte, ble rockeklubben Kick tilholdsstedet. Godt å være tilbake.
Først ute i kveld var duoen Spacemonkey, med Morten Qvenild på tangenter og diverse bokser, apper og annet, og Gard Nilssen (bildet) på trommer og mere. Nå har jeg hørt dem noen ganger, men aldri har jeg hørt dem så tøft som dette. De har utviklet seg i helt nye retninger, og gutter – dette vil vi ha mer av, mye mer!
Remixen med Samuel Rohrer på trommer, Eivind Aarset på gitar m.m., og Jan Bang på boksene sine tok musikken til Sapcemonkey til helt nye steder. Det er en nytelse å høre hvordan Jan Bang bygger opp elementer og lag av sine samples, og trekker inn elementer av sine medmusikanters bidrag der og da.
Neste sesjon var plateslipp av Erik Honores Heliograps. Med Arve Henriksen på trompet og vokal, Eivind Aarset, Ingar Zach, og fiolisnisten Jeffrey Bruinsma fra strykekvartetten Zapp 4. Erik Honore har plassert seg selv bakerst på scenen som om han vil unndra seg fokus. Men strålelys fortjener han å få på seg. Noe så magnifikt som dette viser seg å bli, har sjeldent vært hørt. Jeg har ennå ikke fått tak i Eriks nye plate, men om det er noe i nærheten av denne framføringen på Kick, så er det en av årets aller beste plater, definitivt!
Nevnes må også den visuelle delen av konserten, gjennom video- og lys-dropbacken som utspiller seg i i rommet bak, over og mellom musikerne. Vi fikk ikke brakt klarhet i hvem som sto bak det, var det Tord Knutsen?, men uansett: Very well done!
Framføringen går rett over i Morten Qvenilds og Arve Henriksens remix av konserten. For en gangs skyld, tenker jeg at dette blir helt galt. Det er ikke mulig å remikse det mesterverket vi akkurat har lånt øre til. Men så bestemmer jeg meg at det er bedre å lytte til dette som en separat og uavhengig pendang til Honores konsert. Da funker det!
Så er det tid for gitaristen og lydmakeren Christian Fennesz, som utøvende musiker omtalt med etternavnet alene. Noen tunge paletter, med lange droner, som til tider glir over i noen heftige gitarriff som gir klare assosiasjoner tilbake til tungrockens første dager med Deep Purple. Noen langsomme akkordganger som høres ut til å være samplet fra Sìgur Ros. Heftig og vakkert.
Det hele toner ut i natten med remiksen med Erik Honore og Jan Bang i fellesskap og i selskap med strykekvartetten Zapp 4. Det framstår som en reise i et medrivende og dansbart lydlandskap skapt ‘in the moment’ av eminente musikere. Dette fikk vi fot for!
Tekst: Johan Hauknes
Foto: Jan Granlie
