OSLO JAZZFESTIVAL, DAG 2, MANDAG 10. AUGUST 2026: Uke 33, Oslojazz, en sommer på hell, men ennå lever ønsket om og løftet om sommervarme og glede. Men det er en melankoli i lufta. Slik Rolf Jacobsen skrev at det er «… Keiserens måned. Ikke vent. / Elsk / i august. / September / kommer snart med sine rynker / og sin tørre munn. / Se – svalene skyter med piler. / Huj-huj, hør latteren. Plutselig / er det din tur.»
Kort, heftig, varm og intens, og så er det over. Mener jeg sommeren? Eller er det Oslojazz? Kanskje begge deler? Eller var det livet? «Husk at elske, / mens du tør det. / Husk at leve, / mens du gør det», skrev grukkets fader Piet Hein. Lett å si, vanskeligere å gjøre.
Røde neser på rad og rekke
På Herr Nilsen er det fortsatt sommer, og det er Oslojazz. Årets første konsert i dette lille rare lokalet, i dag med Røed Quartet, og plateslipp med albumet Red Nose Hymn. Og nei, det handler ikke om jul. Da redaktøren av herværende organ anmeldte albumet avsluttet han med at det var en «… utmerket kvartett som tar arven etter legendariske Ny Bris flere hakk videre. Med fire utmerkede musikere som virkelig kan denne tradisjonen». Og våre kunnskapsrike lesere vet jo at Ny Bris er en referanse til den norske vestkystjazzen slik den vokste fram på 1970- og 1980-tallet, ledet an av KK, Dag Arnesen, Søbstad og mange andre.
I dag blomstrer det i Bergen igjen, som blant annet rundt festivalen og konsertserien TeDans, med trykk på første stavelse, som et tonelag 1. ‘tedans, ikke te ‘dans. Med brødrene Røed, Lyder Røed og Aksel Røed på henholdsvis trompet/flygelhorn og tenorsaksofon, Ola Høyer på bass og Cornelia Nilsson på trommer. Men bare så det er sagt, selv om dette kan karakteriseres som (norsk) vestkystjazz, har det ingenting med Vestkystjazz å gjøre. I den åpenbare betydningen som dette bærer med seg i jazzhistorien.
Dette er musikk fundert på musikk som i hovedsak forbindes med moderniserte – og må det være lov å si, fornorskede – østkysttradisjoner. Selv om jo Ornette Coleman begynte sine eksplorasjoner på den amerikanske vestkysten, var det da han reiste østover at han virkelig skapte furore. Da han entret scenen på Five Spot på Manhattan i midten av november 1959, var det to band som skulle få sin New York-debut på denne scenen samtidig, Colemans kvartett og Art Farmers og Benny Golsons Jazztet. Farmer og Golson kom vel aldri riktig over sjokket å bli fraløpt i første sving med lanseringen av The Shape of Jazz to Come.
Og det er lett å høre Recuerdos del al Hombre – Ornette i denne kvartetten. Og til andre sentrale deler av den New York-baserte historia etter 17. november 1959. Men bare så det er sagt, Farmer-Golsonbandet var et strålende band, selv om de nok havnet i bakevja etter at frihetsjakta i musikken begynte for alvor i 1960.
Vi blir i hovedsak servert musikken fra plata, de starter ut med tittellåta «Red Nose Hymn», før de fortsetter med «One Half Step for Me (A Whole Step for my Brother)». Fire stemmer som passer godt sammen, og som kan tradisjonen. Dette kan bli riktig trivelig nå de får noen flere timer sammen. De to brødrene er de fremste stemmen, og jeg har lenge hatt sans for Lyder Røeds flygelhornspill, som her på «Fanfare for Judee», tilegnet artisten Judee Sill som døde alt for tidlig, 35 år gammel i 1979.
«…Judee» blir videreført i et flott mellomspill av Cornelia Nilsson over i «Between the Wish and the World». Ikke vet jeg hva som er inspirasjonen, men denne stillfarne saken, som er så øm og ettertenksom i uttrykket at den nesten faller fra hverandre, før den samler seg noe i en vakker orden, i siste halvdel, blir for meg en strålende metafor for den lengselen og sårheten mange av oss går og kjenner på når vi tenker på verdens tilstand. Har vi som menneske allerede spilt fallitt? Er det et håp for verden? Vi vil så gjerne tro det.
Når Aksel Røed, som har fått mye skryt i disse spaltene, vel fortjent må det sies, har presentert bandet, avslutter de med to låter. Her sitter blant annet Coltrane-sitatene løst, om det er i anledning årets hundreårsjubileum vites ikke, men karakteristisk og betonende. A Love Supreme!
Den første låta av disse – som ikke er på plata – klinger så norsk at det er like før vi drar fram grautsleiva som ekstra perkussivt element i forhandlingene. Om den ikke er der allerede, så forutsetter jeg at den kommer med i norske folkemusikalske samlinger i neste utgave. Og på plate i neste omgang. Bandet avslutter med låta «Time to Go», en tittel som skaper det om til en humoresque i en konsert-situasjon. Frekt, freidig, og dansbart. Låta innledes med en sterk, sugende solo av Ola Høyer på kontrabass, som aleine framstår som en av denne kveldens toneangivende komposisjoner.
«Vi synes det er en kjempefin kveld», sier Aksel Røed til konsertavslutning, og mens han tenker seg om, snur han seg mot bandet, med et spørrende «… eller?». Vi kan svare, «Uten tvil!»
Gospel på Victoria
Det blir flere minner om New York i kveld. Vi vandrer ned til Nasjonal jazzscene, stedet som i et par tiår nærmest har vært vårt andre hjem. Vi vil ha med oss duokonserten mellom James Brandon Lewis og Chad Taylor på denne scena. Duoen har levert to album, Radiant Imprints, et studioalbum innspilt i 2017, utgitt i 2018 på den belgiske labelen Off, og livealbumet Live in Willisau. Det siste albumet var redaktøren av herværende svært begeistret for.
Det er lett å tenke på en lang rekke radarpar i jazzhistorien, der en nærmest sømløs siamesisk relasjon mellom to sjeler skaper en høy himmel i foreningen av saksofonflisas vibrasjoner og membranenes dans over trommesettet. Hallejula! For her er det spirituell gospel, med store landskap og høye himler. «New York, NY, a city so nice, they had to name it twice», rapper Jon Hendricks om 1950-tallets musikkscene midt i det store eplet, «Oslo, Oslo» synger vi i dag om 2020-tallets musikkscene midt i den lille tigerstaden. Og denne dagen knytter disse to tradisjonene tett inntil hverandre.
De går høyt ut med «Twenty Four», høyt ut og fortsetter opp, opp, opp, mot himmelen. Høyt vil jeg, så byder meg en stemme, og jeg vil følge den. Opp på de store høyder der horisonten er langt unna. Tankene på de store tenorsaksofonist/trommeparene kommer fort når du lytter til Brandon Lewis og Taylor: Ser du Max og Sonny, mor? Trane og Rashied? To sjeler, to tanker, fire hender, one mind!
«Radiance», det stråler av historien. «Radiance» er en parafrase over historia, over spirituals, over en improvisasjonsmusikk basert på afro-amerikanske sang og musikktradisjoner som tok steget opp til Olympens topp. Som fortalte om de store spørsmål, om de viktigste tingene i et menneskets liv. Jakten på mening, på å oppleve å høre til, jakten etter å forstå vår egen verden. Lykkes vi ikke, gir vi slipp på jakten, så ligger opplevelsen av å være fremmed i egen verden nær. Og da griper de destruktive kreftene begjærlig sjansen og muligheten til å lure oss ned en sti som fører til at det er din neste som blir din fiende. Men det er en løgn. En løgn som tjener andre interesser enn dine.
Chad Taylor, nok sagt, Chicago Underground er ikke navnet på en type offentlig kommunikasjon i Chicago. Undergrunnen er overgrunnen i en livlig musikktradisjon som har sine røtter i South Sides klubber, kanskje aller fremst i Fred Andersons Velvet Lounge. Dette er spirituell musikk.
Langsomt blir natta til. En natt som speiler seg i himmelen, der musikken viser veien til den andre siden. Vi møtes derover i samme sinn, i samme overbevisning: Sammen er vi sterkere. Naturen kaller, det naturen er del av, det som er større enn oss alle til sammen, kaller på oss. Alt mens Chad Taylor spiller mbira, eller kalimba, tommelpiano kaller noen det. Alt er klart, alt er servert. Vi strekker oss etter en musikk som lokker like sterkt som sirenenes sang, men vi trenger ikke binde oss til noen mast. Vi har ikke behov for å fylle øregangene med voks.
Musikkens stjerner speiler seg i himmelen som i et norsk tjern, tegnet av Theodor Kittelsen, uutgrunnelig, usynlig, bunnløst, i et overjordisk hav. Det er en messe verdt, sa han. Nei, ikke verdt det. Det er en messe. Messe – messa – messy – messanin. Messa-messa.
«Willisee», en improvisasjon som Dewey Redman og Ed Blackwell framførte på Willisau-festivalen i 1980, Taylor og Brandon Lewis hedrer de to store mestere. Mestere hedrer mestere. Vakrere blir det ikke.
Tekst: Johan Hauknes
Foto: Oslo jazzfestival/Matija Puzar (hovedbilde)
Røed Quartet. Foto: Oslo jazzfestival/Håvard Windstad.
