Nye skiver og bøker


flere skiver og bøker...

Våre podkaster


flere podkaster ...

Skiver du bør ha


flere anbefalte skiver...

Våre beste klipp


flere filmer...

Ledere og debattinnlegg


flere debattinnlegg...

På skive

JAMES BRANDON LEWIS / CHAD TAYLOR

«Live in Willisau»
INTAKT RECORDS, INTAKT CD 342

Jazzfestivalen i Willisau i Sveits, omtrent midt mellom Zurich og Bern, like ved byen Luzern, ble startet i 1975. Mange av konsertene herfra er blitt overført direkte på sveitsisk radio, og de har i mange år basert sitt program på moderne jazz og freejazz. Man kan nesten regne festivalen som en slags «tvilling» til Moers-festivalen i Tyskland, hvor også mange konsertprosjekter etter hvert havnet på plate. Willisau-festivalen har gjort det samme, og mange av konsertene herfra er utgitt på Hat Hut-selskapet.

Den konserten vi nå har lyttet oss gjennom noen ganger, er med New York-saksofonisten James Brandon Lewis og landsmannen og trommeslageren Chad Taylor. Lewis er født i 1982 i Buffalo, New York, og har vært å høre med musikere som Darius Jones, William Parker, Hamiet Bluiett, Hamid Drake, Ravi Coltrane, Jimmy Heath, Jamaladeen Tacuma, Joe Lovano, Dave Douglas, Marc Ribot, Anthony Coleman og mange flere, mens Chad Taylor er en av de mest benyttede trommeslagere i New York om dagen. Han er født i 1973, og er en av medstifterne til Chicago Underground-bandene (i alle sine størrelser og avskyggninger). Fra han startet som profesjonell musiker i 15-årsalderen har han blant annet vært å høre med musikere som Fred Anderson, Derek Bailey, Cooper-Moore, Pharoah Sanders, Marc Ribot, Peter Brotzmann og Malachi Favors for å nevne noen.

Vi snakker den 1. september 2019, og vi får servert ni komposisjoner, hvor noen er laget av Lewis og Taylor og resten av andre kjente komponister innenfor jazzen. Og de starter med Lewis og Taylors «Twenty Four», som setter standarden for hva vi får høre i løpet av den neste timen. Dette kan nesten høres ut som en slags kombinasjon av Coltranes to komposisjoner «Giant Steps» og «26-2» i samme låt. For en strålende åpning!

Her beviser de en tett og fin kommunikasjon, og umiddelbart tenker jeg på salige Fred Anderson, som jeg synes Lewis har hentet mye inspirasjon fra. Dette er en tett og fin komposisjon, hvor de to improviserer relativt fritt rundt et slags tema, vider det ut og lar det vokse.

Deretter får vi John Coltranes «Radiance» sammen med deres egen «Seraphic Light», som starter med Coltrane-inspirasjon i saksofonen, over et slags latin-beat på trommene. Denne glir sømløst over i «Seraphic Light», som er en kort kommentar, kanskje til Coltrane, men uansett er det en vakker låt som avslutter «Radience» på en overbevisende måte. Deretter får vi Chad Taylors «Matape», som åpner med Lewis’ saksofon, før Taylor blander seg inn og vi får en spennende og fin låt hvor de i løpet av de drøyt ti minuttene lager stor kunst sammen. Hele tiden veksler de på å «ligge i føringen», omtrent som en lederduo i Tour de France. Og det er ikke kjedelig ett eneste sekund. Så er de bare nødt til å ta det litt ned, og vi får Duke Ellingtons «Come Sunday», hvor Taylor åpner på mbira, et afrikansk fingerpiano, før Lewis kommer inn med nydelig balladespill, sårt og vakkert, slik det skal være i «Come Sunday». Deretter følger Lewis og Taylors «Imprints», som være inspirert av Coltrane, for mye her føler jeg at jeg har hørt fra «sjefssaksofonisten» tidligere. Og det sier mye om spillet til Lewis. Energisk, aggressivt og pågående, med strålende oppbacking av Taylors virile trommespill.

Så får vi Mal Waldrons «Watakushi No Sekai», en rolig ballade, i alle fall fra Lewis, men med litt tungt og nydelig trommespill fra Taylor. før de starter «innflygningen» med deres egen «With Sorrow Lonnie», hvor det også starter med mbira, før Lewis kommer inn og spiller bare nydelig over det afrikanske instrumentet. En perle!

Deretter følger Dewey Redmans «Willisee», en rytmisk og deilig reise hvor man kan høre at de to trives, før de går trygt inn for landing med en nydelig versjon av deres egen «Under» og Harold Arlens «Over the Rainbow». «Under» er, på mange måter, en slags intro til den nesten ihjelspilte standarden fra Arlen. Hele veien gjennom, inntil vi gjenkjenner «Over the Rainbow» er det en energi som man kan ta og føle på i spillet til de to, uten at de overdriver på noen som helst måte. Det er rett og slett bare storslagent! Så, helt mot slutten, får vi en kort versjon av Arlens låt, som låter svært personlig.

Jeg kan ikke helt forstå hvorfor James Brandon Lewis ikke har fått et større navn innenfor den internasjonale jazzen enn det han har fått. For hvis det er slik han spiller hele tiden, så overgår han de fleste man hører innenfor den nyere jazzen med røtter solid planta i 60-tallet. Jeg mener, Chad Taylor har jo blitt et stort navn som mange, kjente bandledere benytter seg av. Så hvorfor det ikke skulle være plass til Lewis på de mange, europeiske festivalscenene forstår jeg rett og slett ikke. For han er en strålende saksofonist, med fin tone i hornet, med stor energi og med ytterst kreativt spill hele veien. Og i samspill med Chad Taylor låter det storslagent, noe denne liveinnspillingen fra Sveits den 1. september 2019 er et godt bevis for. Jeg tror pina dø jeg har fått en ny saksofonfavoritt!

Jan Granlie

James Brandon Lewis (ts), Chad Taylor (dr, mbira)

Skriv et svar

Du må være innlogget for å skrive kommentarer.