VICTORIA – NASJONAL JAZZSCENE, FREDAG 9. OKTOBER 2020: Det skulle vært en festkveld med Terje Rypdal i anledning den nye plata, «Conspiracy» (ECM 2658). En omreisende liten fant ville det annerledes.

Da Rypdal av koronahensyn avlyste hele turneen med det tiltenkte bandet denne høsten, var Nasjonal jazzscene raskt ute og fikk organisert to konserter denne fredagskvelden. På scenen sto i stedet bandet som utgjorde kjernen på dobbeltutgivelsen «Sky Music: A tribute to Terje Rypdal» på Rune Grammofon.

Disse to albumene ble gitt ut i 2017 i forbindelse med Rypdals 70-årsdag — her medvirket en lang rekke gitarister fra inn- og utland, med gjesteopptreden av Bill Frisell, Daid Torn og Nels Cline, samt blant annet Reine Fiske og Raoul Björkenheim. At dette i hyllesten til en av Norges største musikere Terje Rypdal, det hele produsert og tilrettelagt av Henry Kaiser.

Kjernen blant musikerne som bidro var et norsk stjernelag, et stjernelag som inntil i dag kun eksisterte de dagene i slutten av august 2016 i Athletic Studio i Halden, da musikken ble spilt inn. Even Helte Hermansen og Hedvig Mollestad på el-gitar, Ingebrigt Håker Flaten på kontrabass og el-bass, Gard Nilssen på trommer og Ståle Storløkken på tangenter, så mange du bare måtte ønske deg. En kvintett det oser hard, svettende, drivende, kokende prog-energi-vamp-jazz av.

For første – og kanskje eneste – gang skulle vi nå få oppleve denne kvintetten foredra Rypdals musikk live. På vei inn til siste konsert blir vi møtt av en serie med brede smil hos de som akkurat hadde opplevd første konserten. Kommentarer som «… gled dere…», «knallbra!» underbygget smilene. Intet kunne love bedre enn dette.

Et alt for fåtallig publikum er det riktignok, men det legger ikke noe lokk på kvintettens spill. Vi får intense, svevende, dansende og medrivende versjoner av alle de sju Rypdal-låtene de spiller til hyllesten på albumet, «Silver Bird is Heading for the Sun» (fra «Whenever I Seem to Be Far Away»), «Rolling Stone» og «Over Birkerot» (fra «Odyssey»), «Chaser» (fra plata med samme navn), «Warning: Electric Guitars» (fra Rypdal & Tekrø), «Sunrise» (fra «Terje Rypdal / Miroslav Vitous / Jack DeJohnette» og «Tough Enough» (fra den første ECM-skiva «Terje Rypdal»).

Innledningen maler med brede pensler ut «Silver Bird …», det er orkestrale kvaliteter over dette. Nilssen og Håker Flaten driver fram heftige vamp i bunnen, «Kompet går» fra Rypdals «Blue» renner meg i hu, når denne V-åtteren durer i vei på høyt turtall.

Storløkken er som første-linja i den klassiske mannskor-svisken;

Rett som ørnen stiger / opp mot himlens blå, / gjennom luftens riker / Stokens toner gå / løftende din sjel / opp mot lysets vell!

Vel, toner og toner, fru Blom. Et vell av lyd fra synther og Lesley-er, bearbeidet og omvandlet til en urkraft. Et monster av lyd som griper tak i din indre kjernemuskulatur og setter den i heftig arbeid.

Mollestad leverer perle etter perle og driver flere av temaene framover. Til tider havner hun dessverre noe i utkanten av lydbildet. En som ikke gjør det er Even Helte Hermansen. Et deilig driv og et poengtert og variert variasjonsspill. Et lengre strekk der duoen Hermansen-Storløkken virkelig trykker til, blir det svært vanskelig å overholde smittevernreglementet som i sitte fast på den samme stolen.

Oppdalingen Håker Flaten er som et varmekraftverk med svært høy effektivitet. Det stråler også av kontrabasspillet i dag, men det er el-bassen – jazzbazzen – det lukter svidd av i dag. Gard Nilssen er et fyrverkeri, det droppes bomber og granater, det er et driv i spillet som er herlig å oppleve. Et solostrekk sitter i mellomgulvet lenge etter at konserten er slutt.

Det er i det hele tatt en dypt forstående og leken musikalitet i spillet de fem gjør, fra første til siste anslag. Det er en forståelse for Rypdals musikk og intensjoner, men uten at de legger opp til å gjøre noen kopi av Rypdals framføringer av sine låter. Dette er kvintettens egne fortolkninger, deres egne framstillinger av det grunnlaget som Rypdal har lagt.

I tillegg til de nevnte låtene får vi også et kort strekk med «Transition» (fra «Chaser»). Men for meg blir det versjonen av «Ørnen» (på «Sky Music» gjøres den av Bill Frisell solo, låta er fra «Chaser») som blir dagens absolutte høydepunkt. Rypdals ørn har seilt høyt og langt med sveipende vingeslag mange ganger før, men denne gangen blir det hele majestetisk i sitt uttrykk. Denne ørnen er definitivt en kongelig ørn, en ordentlig kongeørn. Mens «Ørnen» toner ut, er det bare et utsagn som passer: beskjeden Neil Armstrong kom med til kontrollsenteret i Houston, kvart over ni på kvelden 20. juli 1969, «The Eagle has landed»!

Det var ikke bare en vilken som helst ørn, det var virkelig en reinvaska, ordentlig Kongeørn som svevde over Victoria i kveld! Med det sørget kvintetten virkelig også for å leve opp til prosjektets navn, «Sky Music»! En svært minneverdig kveld på Nasjonal jazzscene.

Og har ikke ørnen landet, så svever den vel ennå.

Tekst: Johan Hauknes
Foto: Francesco Saggio

Ståle Storløkken

Ingebrigt Håker Flaten

Hedvig Mollestad

Gard Nilssen

Even Helte Hermansen