VICTORIA – NASJONAL JAZZSCENE, FREDAG 18. NOVEMBER 2022: Mytene om hvor lenge selv opplyste mennesker holdt på den prehistoriske ideen om jorda som en flat skive, og om hvordan Columbus var den første til å bevise at jorda var rund, at vi levde på en globus som roterte om sin egen akse, er like mange som de er fullstendig feilaktige.
Selv i dag er det enkelte som i alvor hevder at jorda er flat og at alle beviser på det motsatte er en enorm og omfattende konspirasjon for å holde sannheten skjult for oss alle. Sannheten er, hevder disse, at vi lever på en flat skive omgitt av en enorm isvegg som omslutter hele jorda. FN-symbolet er ikke bare en gjengivelse av hvordan jorda virkelig er. Enkelte av flat-jord-entusiastene hevder at det er selve beviset på den skjulte sannheten: «As evidenced by the logo of the United Nations the Earth is a round disk of indefinite dimensions. The geographic North Pole is located in the center of the disk, and the Antarctic lies around the outer edges», The Flat Earth Society FAQ. Hvordan den velkoordinerte konspirasjonen for å holde denne sannheten skjult, kunne tillate at den samme sannheten glapp ut med FN-flagget, blir aldri forklart.
Den som med dette blir interessert i en grundig idéhistorisk presentasjon og analyse av hvordan vi har forestilt oss vår egen verden fra antikken, kan jeg anbefale to bøker: Arthur Koestlers «The Sleepwalkers» er en fantastisk idéhistorisk presentasjon av framveksten av vårt vitenskapsbaserte syn på verden vi er en del av. Christine Garwoods «Flat Earth: The History of an Infamous Idea» er en glitrende og underholdende gjennomgang av flat-jord-hypotesens idéhistorie. Særlig lesbar er hennes framstilling av den moderne historien siden Samuel B. Rowbothams etablering av såkalt «zetetisk astronomi» på midten av 1800-tallet, og fram til etableringen av «The International Flat Earth Research Society» på 1950-tallet.
Når det belgiske bandet Flat Earth Society kommer til Oslo, til scenen på den nasjonale jazzscenen, er det ikke en gjeng forvirrede galninger med forvridde oppfatninger om fysikk, gravitasjon og astronomi som kommer. Det er en helt annen gjeng med galninger. FES, blant venner, er et stort band, men ikke et storband, nært i slekt med andre galninger vi setter stor pris på.
Jeg nevner i fleng: nederlandske Instant Composers Pool Orchestra, eller bare ICP, dets søsterband Willem Breuker Kollektief, franske Andy Emler MegaOctet, Italian Instabile, med flere. Det de har til felles er at de alle har en surrealistisk, subtil og mangefasettert musikalsk humor, hvert band med sin karakter. Ofte med et pastichepreg som henter inspirasjon fra alle kompassretninger, fra klassisk musikk, musikaler, popmusikk, jazzhistoria, varieté og teater.
Slik som ideologen, spøkmakeren og lederen Peter Vermeersch (hovedbilde) får til med Flat Earth Society. De er på en liten senhøsts turné i Norge og Sverige, heldige er vi som får oppleve dem. Ved siden av klarinettisten Vermeersch er det vel særlig keyboardisten Peter Vandenberghe som har vært med og satt de sterkeste pregene på bandets historie. Når de kaller bandet Flat Earth Society er det fullt på linje med musikkens karakteristika, med tungespissen godt begravet i det ene kinnet.
Og for en gangs skyld er det et rimelig godt antall publikummere tilstede på en konsert der bandet i utgangspunktet nok er alt for lite kjent i dette landet. I hvert fall her i landet. Meg bekjent har de spilt i Norge kun én gang tidligere. I palmehelga 2010 spilte de på Vossa Jazz, på en av våre favorittscener i mange år, Fraktgodsen. Enda et av lokalene som har måttet vike for «framskrittet». Konserten på Fraktgodsen var mitt første møte med FES, og det står fremdeles høyt på min liste over de aller beste konsertene gjennom alle tider.
For et år siden slapp de et nytt album, i form av en dobbelt 45-rpm-LP, «Boggamasta III». Men det er ikke musikken fra denne nye plata vi skal serveres nå. Store deler av den skandinaviske turneen er gitt seriebetegnelsen «Best of FES», og er kanskje ment som en highlight av noen høydepunkt i bandets godt og vel 25 år lange historie. Det er etter en opptelling blitt om lag 15 album siden «Bonk» kom ut på labelen Zonk ikke langt unna den tiden da noen av oss bygde varder og tente tusenårsbål.
De starter friskt ut med «Trip It» fra 2018-albumet Untitled #0, skrevet av Peter Vandenberghe. Albumet der presentasjonen skapes av et stort bilde av den svært kjente walisiske komikeren Tommy Cooper. Du vet, han med fezen – en av verdens mest kjente komikere.
Trombonisten Peter Delannoye leverer som førstemann en strålende solo som setter standarden for resten av konserten. Herfra og videre oppover, skal vi! Delannoye – som nok er noe eldre enn det han ser ut til å være – er en stemme på trombone det kan være verdt å låne øre til. De fortsetter med Vermeerschs «Bad Linen», fra albumet Cheer Me, Perverts fra 2009. Innlendingsvis prøvde jeg å telle antall referanser, sitater og inn- og utkast i musikken, men måtte ganske raskt gi opp. Michel Mast på tenorsaksofon er som alltid hjertelig tilstede midt i musikken.
«Apes, Spies & Apps» fra det nevnte 2018-albumet følger. Heri innlagt noen Kurt Weilske henkast til Berlin-tradisjoner. Teatralsk musikk, musikalsk teater, er ikke det samme. Men her flyter de over i hverandre mens vi teller opp femtaktere en masse. Pauline Leblond på trompet er en sterk stemme i dette ensemblet. Se opp for henne. Både denne låta og den neste, «No One Left», er skrevet av Vermeersch for det samme albumet. Etter hvert skjønner vi at hovedvekten kanskje skal ligge på dette nestsiste albumet.
På teppet bak scenen vises filmer hentet fra opptak fra den internasjonale romstasjonen ISS. Men hvilke opptak er det? For teksten som ledsager bildene angir at utvekslingen mellom kapsulen og styringssentralen på jorda var gitt kallenavnene, eller ‘nickene’, Cedar og Dawn: «CEDAR this is DAWN 1, all is OK, the spacecraft is flying well. Over».
Men på russisk var originalen av kallenavnet Кедр (ked’r) – sedertre – dette var kallenavnet Jurij Gagarin brukte da han som første mennesket steg mot himmelen for å reise ut av atmosfæren. I konversasjonen er kontrollsenterets kallenavn Заря (zarja) – soloppgang. Gagarins eneste og menneskets aller første runde rundt jorda utenfor atmosfæren skjedde med Vostok-1, den 12. april 1961. Vostok-1 ble skutt opp kl 06:07 UTC, eller like etter kl. 11:07 om formiddagen lokal tid fra Baikonur Kosmodrom i Kasakstan. Han landet igjen i Saratov-fylket i dagens Russland, litt lenger vest, nesten to timer seinere, kl 08:05 UTC eller kl. 12:05 lokal tid.- Da hadde han flydd gjennom en natt og en dag.
Gagarin var med det aller første mennesket som dro ut av atmosfæren og oppholdt seg i det ytre rom. Han var den aller første som reiste (nesten!) rundt hele jordkloden. Men selv om lydsporet av samtalene med kontrollsentret er bevart, så finnes det ingen bilder eller film fra Gagarins reise. Ingen bilder som gjengir det utsynet Jurij Gagarin hadde.
Filmskaper Christopher Riley ønsket å gjøre noe med dette. Han fikk laget en film med opptak fra ISS på samme tid av døgnet som Gagarins flight, redigert sammen med arkivbilder fra bl.a. NASA. Filmen forsøker altså å gjenskape det Gagarin opplevde den aller første gangen. Denne filmen er det FES viser oss som bakgrunn for sin egen musikk. Hele filmen som ble vist på bakteppet, kan du se her på Youtube.
Dermed blir det en direkte utveksling og samtale on den runde jorda mellom bildene bak bandet og bandet som kaller seg Flat Earth Society. Jeg skulle dog ønsket at projeksjonen ikke var på et teppe, men at man trakk ned lerretet som henger der. Flere sekvenser, samt tekstlinjene med engelsk oversettelse av kommunikasjonen forsvant i bakteppets undulerende svinger og kroker.
«Domination of Black» fra 2013-albumet som kort og godt er kalt 13. Alt mens Wim Segers leverer en framifrå vibrafonsolo. Åpenbare bluesinfleksjoner blir fulgt opp av trommeslager Teun Verbruggen og altsaksofonisten Benjamin Boutreur.
Så kommer tittellåta fra albumet Untitled #0. Vi husker alle terroristangrepet i Brussel den 22. mars 2016. 32 mennesker ble drept og flere hundre skadet i angrepene med selvmordsbombere på flyplassen og på metroen. Vermeersch forteller oss at tittellåta har denne ikke-tittelen «… as no words could describe it»! Vermeersch på klarinett og bass-klarinett, trombonisten Delannoye.
«Apverbranding» – forbrenning av en ape på flamsk – refererer ifølge komponisten til en spansk prins. Han satte fyr på sin egen apekatt, og betraktet den mens den døde. Dette stykker blir i disse dager utgitt som del av det digitale albumet r.i.p – twelve funeral songs. Dette albumet er basert på en fantastisk idé, den «… is a macabre ode to life, sticking out its tongue to the Grim Reaper», eller mannen med ljåen. Maarten Flamand på gitar, mens Vermeersch leverer på klarinett til en – om det er lov å si – dansende begravelsesmarsj. «Ich, Bin, George» går helt tilbake til albumet Psychoscout fra 2006. Enda en prinselig referanse?
«Summertime» … and the living is … really funky! Berlinde Deman setter foten ned på tuba. Både den og den neste, «Rich Man’s Blues», er på Untitled #0. Den siste blir introdusert med keyboardist Vandenberghe på triangel solo!
«Me Standard, You Poor» fra Terms of Em-barr-ass-ment er fra 2016. Et morsomt call-and-response mellom henholdsvis messing og treblås. Som det første av ekstranumrene får vi servert tsjekkisk suppe. Tittelen på «Drstkova Polevka» fra Untitled #0 – refererer til en fettrik suppe basert på innvoller fra sau og kyr, først og fremst magesekk, skarpt krydret med paprika, løk og hvitløk. Varianter av denne suppa finnes over store deler av kontinentale Europa. Enkelte hevder det er til god hjelp for å behandle bakrus/baksmälla/tømmermænd.
Det glir etter hvert direkte over i «Ahmad & Juan» fra 2016-albumet Terms of Em-barr-ass-ment. Underveis får vi noen Ellingtonske parafraser, det blir mørke blåaktige toner i stemningen på Victoria. Marti Melia på klarinett, før Leblond vender tilbake med sin trompet.
Underveis får vi også strålende bidrag fra Bruno Vansina på fløyte og barytonsaksofon, Bart Maris på trompet og Marc Meeuwissen på trombone. Så sist, men langt fra minst bassisten Kristof Roseeuw.
Helt på tampen legger de inn en liten sving innom Beatles herlige avslutning av fjerde og siste side av White Album: «Good Night». Det burde vært allsang: «… now it’s time to say good night / Good night, sleep tight / Now the sun turns out its light / Good night, sleep tight / Dream sweet dreams, for me …» osv.
Takk for musikken! Takk for den intelligente humoren! Takk for leiken! Takk for spillet!
Takk for i kveld!
Om du er i Göteborg tirsdag, sjekk ut bandet på Nefertiti på Valand. Eller er du i Stockholm onsdag 23. november? Vær på plass på Fasching.
At de begge steder er på eller meget nær Vasagatan i hver sin by, må vel kalles helt i tråd med Flat Earth Societys musikalske galskap.
Tekst: Johan Hauknes
Foto: Jan Gitanes (hovedbilde), andre bilder Pål Dybwik
Benjamin Boutreur
Bruno Vansina
Marc Meeuwissen
Michel Mast
Peter Delannoye
