VINTERJAZZ, KØBENHAVN, 24. FEBRUAR 2019: I løpet av februar er det arrangert ca. 400 jazzkonserter under felleslogoen Vinterjazz i København. I tillegg har man kunne oppleve ca. 100 konserter under samme paraply i resten av Danmark. Vinterjazz er en fantastisk «festival», og februar i Danmark er, mer eller mindre, akkurat da våren presser seg på, og gjør tilværelsen i landet enda bedre enn det er fra før.
Siste dagen av årets «festival» satte vi av til damene. Det vil si at alle banda vi hørte denne dagen ble ledet av damer (med unntak av en jam session som ble ledet av saksofonisten Torsten Høeg, men her var flesteparten av musikerne damer, så den sessionen regner vi som innafor).
Denne dagen startet man på Lygten Station, naboen til Nørrebro station, som er en adskillig mer sjarmerende bygning enn den nåværende stasjonen.
Her har organisasjonen/kollektivet The Community, de siste tre dagene avholdt sin MEUF-festival, med, stort sett fulle hus og i hovedsak kvinnelige musikere på scenen. Denne dagen startet med et solid eksperiment. Den spanske, men tidligere København-bosatte vokalisten og elektronikeren Elina Setién møtte den tyske, men ny Københavnboende pianisten og vokalisten Johanna Borchert i et sett som ble skapt der og da.
Multi-instrumentalisten Elena Setién har sine røtter i Baskerlandet i Spania, men bodde i en årrekke i København hvor hun ble tett knyttet til musikkmiljøet blant annet gjennom samarbejd med mange toneangivende danske jazzmusikere. Nå er hun flyttet tilbake til hjembyen San Sebastian, hvor hun har skrevet og innspilt sitt kommende album fylt med stemningsfulle og alternative popsanger.
Hun ble nylig signet til det toneangivende og høyt respekterte britiske plateselskapet Thrill Jockey (Tortoise, Wooden Shjips mfl.). Johanna Borchert kjenner vi fra blant annet det Berlin-baserte bandet Schneeweiss und Rosenrot, men hun har også gjort plater med andre, blantt annet Fred Frith, og noen fine soloutgivelser.
Og møtet med de to artistene ble en spennende reise i lyder og spennende musikalske vrier. Setién har en eksperimentell tilnærming til musikken, og hennes bruk av elektronikk konbinert med stemmen er fascinerende og spennende. Borchert har en egen evne til å legge til akkurat det som trengs av lydpålegg, både instrumentalt og vokalt under Setiéns improvisasjoner og «stemmevandringer», og vi fikk et ytterst dynamisk og fint sett fra de to. Og la oss håpe at dette ikke kun blir en engangshendelse, men at vi får mulighet til å høre de to sammen igjen.
Deretter fikk vi et sett med trioen Name Comes Later, med saksofonisten Nana Pi, trommeslageren Halym Kim og bassisten Aurelijus Uzameckis. Kim kommer opprinnelig fra Korea, mens Uzameckis har sine røtter i Litauen. Og Nana Pi (Aabo Larsen) er, så vidt jeg vet, pære dansk.
Her fikk vi et sett med moderne jazzmusikk med klare røtter i 60-tallets, amerikanske «Loft-jazz», men med mye inspirasjon hentet fra en del nyere saksofonister i kretsen rundt Peter Brötzmann og Ken Vandermark. Hun spiller relativt korte fraser og antyder mer enn fullfører ideene som dukker opp i bakhodet. Men i motsetning til mange av sine saksofonspillende, kvinnelige, kolleger, har hun en fyldig og fin tone i tenorsaksofonen, og spennende ble det virkelig da hun forlenget munnstykkpartiet på saksofonen, så den nesten ble en barytonsaksofon. Uzameckis er en spennende bassist som har mange gode ideer inne, og Kim imponerer alltid med økonomisk og drivende spill.
Så rundet vi av første del av dagens rundreise på Nørrebro, med en slags jamsession, hvor en haug med kvinnelige musikere dukket opp på scenen, sammen med jam-vert Torsten Høeg (Dane T.S. Høeg), bassist trommeslager Kim fra det siste bandet. Saksofonrekka ble fylt opp med Carolyn Goodvin, Maria Dybbroe, Mia Dyberg og Høeg. Sammen hadde de med en gitarist jeg dessverre ikke fikk navnet til, pluss Borchert på keyboards, Setién og Birgitte Lyregaard på vokal. Her hadde Høeg plukket fram seks av sine «komposisjoner»/strekk som ble nøye forklart fra scenen og fremført av musikerne. Morsomt nok, men noen ren jam session ble det kanskje ikke.
Deretter bar det innover på Nørrebro, til Koncertkirken på Blågaards plads, for å høre to verdenspremierer.
Først ut var pianisten Irene Becker og hennes verk «Det uudtalte / Et flerstemmigt dikt», som ble framført sammen med hennes samarbeidspartner gjennom mange år, gitaristen Pierre Dørge, bassisten Ida Bach Jensen og de to forfatterne Marianne Larsen og Nina Malinovski.
Musikken gjennom dette settet var uten plett og lyte, og spesielt likte jeg Pierre Dørges afrikansk/asiatisk-inspirerte gitarspill. Og i Bach Jensen fikk vi høre en bassist man bør merke seg. Sterk og fin lyd i bassen og fint spill både på sedvanlig «jazzvis» og med bue. Jeg må innrømme at jeg hadde litt problemer med å forstå alt de to diktoppleserne sa, både på grunn av språket og på grunn av den litt for vanskelige akustikken i Koncertkirken, dessverre. Men det ble en spennende reise i en musikalsk verden som ligger et godt stykke unna det man til daglig hører og som ofte er inspirert av musikken fra Sambandsstatene.
Så ble kvelden avsluttet med dagens høydepunkt. Det var release på min nye favorittsangerinne, Randi Pontoppidans (hovedbildet) soloplate «Rooms» (les vår anmeldelse HER).
Det som er så spennende med Pontoppidan er at hennes stemme tangerer både jazz, støy, electronica og opera. Hennes seneste plater, før den nye soloplaten, er med vokalistkollega Sissel Vera Pettersen og pianist Jacob Davidsen i trioen Silence Trio, og et duosamarbeid med den amerikanske bassisten Greg Cohen i duoen Event Horizon, to plater som står langt oppe på undertegnedes favorittliste det siste året.
Men nå møtte vi henne helt alene, kun med en mikrofon og litt elektronikk. Eller å si det er litt elektronikk er en underdrivelse, for mesteparten av det hun gjør musikalsk, har med elektronikk å gjøre, siden det vokale ofte bearbeides elektronisk. Og hennes tangeringer og kombinasjoner mellom de forskjellige musikkstilene, som hun nærmest sømløst setter sammen til en moderne, spennende og fascinerende musikk, gjør hun til en musiker som det er umulig å sette i bås. Hvis man absolutt skal sammenligne med noen, tror jeg en kombinasjon av den hollandske vokalisten Gretje Bijma og britiske Phil Minton må være det nærmeste jeg kommer. Men det blir ikke nok. Randi Pontoppidan har sin helt egen stil, som ingen gjør henne etter, og som fascinerer kraftig! Hva med å involvere henne i et prosjekt med for eksempel Trondheim Voices, hvor hennes kollege Sissel Vera Pettersen har en viktig finger med i spillet?
Så endte vi egentlig der vi startet dagen. Fra spanske Setién til Pontoppidan, og vi fikk to originale vokalister som bruker stemmen på sin helt personlige og egne måte, og med «mellomspillene» mellom de to, ble dette en dag med flere høydepunkter og spennende musikk.
Med dette sluttet årets Vinterjazz i København. Men fortvil ikke. Det er ikke så altfor mange uker til årets Copenhagen Jazz Festival, og i mellomtiden er det mer enn nok av spennende jazzkonserter i «kongens by», så vi skal nok overleve denne våren og forsommeren også.
Tekst og foto: Jan Granlie
Elina Setién og Johanna Borchert på Lygten Station
Nana Pi på Lygten Station
T.S. Høeg og damene. Carolyn Goodwin, Mia Dyberg og Maria Dybbroe i Lygten Station
Irene Becker i Koncertkirken
Pierre Dørge i Koncertkirken
Randi Pontoppidan i Koncertkirken
