TAMPERE JAZZ HAPPENING, DAG 4, 6. NOVEMBER 2022: åvar siste dag av årets Tampere Jazz Happening gjennomført. Igjen sitter en masse gode minner, og på Telakka er de frivillige pluss gjester i ferd med å tømme barene før de går hver til sitt. Men slike ting kan ikke salt peanuts* sin medarbeider holde på med. Her må siste dagsrapport skrives, så man slipper stresset i morgen tidlig før man blir hentet i bil som tar oss i retning Helsinki Airport.

Den egentlige nye Coltrane
Det har vært hevdet mye om hvem som skal overta tronen etter John Coltrane. Noen – i alle fall de som jobber i plateselskapet Ropeadope mener at det er Lakecia Benjamin, som er den nye. Men det avkreftet vår medarbeider Johan Hauknes grundig i sin anmeldelse av hennes konsert på Oslo jazzfestival i sommer. I dag skulle få nok et forsøk på å gjenopplive, eller videreføre arven etter John Coltrane her i Tampere.

Den amerikanske saksofonisten Isaiah Collier er en musiker som på alle måter kanskje kommer tettest på «Tranes» musikalske uttrykk, i alle fall blandt de mange vi på salt peanuts* har hørt.

I festivalprogrammet står det følgende om den amerikanske saksofonisten: «Hva kan gå galt når en kvartett med saksofonist, pianist, bassist og trommeslager spiller inn plata sin på ikonet John Coltranes bursdag – i nøyaktig det samme, mytiske studioet til Rudy Van Gelder og med nøyaktig det samme analoge utstyret som Coltranes egen udødelige kvartett brukte til å spille inn for eksempel deres mesterverk A Love Supreme (1965)? Ganske mange ting, i teorien, og stedet og tiden som krydrer historien kan ende opp med å være de eneste tingene som er verdt å nevne. Men i dette tilfellet var likhetene til syvende og sist et sidepunkt: den timelange Cosmic Transitions (2021), komponert og arrangert av unge Isaiah Collier (født 1998), er sitt eget uavhengige stykke i den største og riktignok allerede noe tradisjonelle ånden av den dype «spirituelle jazzen». Bare himmelen er grensen, sier de, men Collier når mye lenger ut med sitt tematiske femdelte verk: til det kosmiske universet».

Han er født og oppvokst i Chicago, og han begynte å spille saksofon da han var 11 år gammel, og hans første støttespiller og instruktør var Frelsesarmeens kaptein. Han gjorde sin første plate da han var 18 år, med en gruppe bestående av lokale unge nykommere ledet av saksofonisten og pedagogen Ernest Dawkins. Foreløpig har han gitt ut fire album i eget navn frem til i dag. Den siste av dem (I Am: Beyond, 2022), er et duoalbum spilt inn med trommeslageren Michael Shekwoaga Ode.

Til konserten i Tampere kom han med bandet The Chosen Few som består av bassisten Jeremiah Hunt, pianisten Julian Davis Reid og trommeslageren James Russell Sims, og allerede før de startet oppdaget vi at dette kom til å bli en sakral stund.

De kom ruslende inn på scenen, vendte seg mot Mekka, og holdt et minutts stillhet i bønn. Deretter blir det en sekvens med bjeller, små perkusjonsinstrumenter og nynning, før trommeslageren satte an en Coltrane-frase som fikk oss til å sperre opp øyenene. Collier startet på sopransaksofon, og det var akkurat som vi skulle få oppleve A Love Supreme på ny.

Etter å ha hørt en rekke musikere innenfor det markedsførerne kaller «den nye jazzen», var jeg i utgangspunktet svært skeptisk. Men etter at sjefen «dro avgårde» med den ene Coltrane-frasen etter den andre, og med et band som nesten lignet skremmende mye på Coltrane-kvartetten med McCoy Tyner, Jimmy Garrison og Elvin Jones, var skepsisen snudd til positivitet.

Vi fikk fraser og sekvenser fra A Love Supreme, og jeg mener også jeg kunne kjenne igjen bruddstykker av The Creator Has A Master Plan (som riktignok ikke er Coltrane, men Pharoah Sanders), og flere av Coltranes mange mesterverk.

I balladesekvensene syntes jeg tenorsaksofontonen ble for tradisjonell og lite personlig, men når han «tro til for fullt», var lyden helt ok.

Og han hadde med seg et band som kunne sin Coltrane-kvartett. pianisten Julian Davis Reid hadde kanskje ikke like mye «trøkk» i venstrehånda som McCoy Tyner, men etters var han helt på den gamle heltens nivå, med noen frapperende gode solier. Bassisten Jeremiah Hunt hadde tidlig i konserten en solo som i en hver «blindfold» ville blitt tatt for Jimmy Garrison, mens trommeslageren, i alle fall fra der jeg satt på første rad i starten av konserten, nesten overgikk Elvin Jones i sin iver etter å levere troverdig Coltrane-musikk. Men etter å ha flyttet meg lenger bak i Pakkahoune, ble det bedre.

En in konsert fra et band, som var usedvanlig seriøse på scenen (jeg kunne ikke se et eneste smil), og som har potensiale til å kunne overta den spirituelle arven etter John Coltrane, selv om det aldri blir like bra som originalen.

Den andre Coltrane
Det så ut til at bookingsjef Juhamatti Kauppinen, i sitt 20. år som bookingansvarlig, hadde tenkt John Coltrane og kretsen omkring ham, som et slags tema for festivalen i år. For den andre konserten vi rakk å få med oss i dag, var Hamid Drake’s Turiya – Honoring Alice Coltrane. Bandet spilte en strålende konsert på Oslo jazzfestival i sommer (anmeldt HER), og forventningene var skyhøye for dette nye møte med bandet som hadde en foandring siden sist, ved at den franske saksofonisten Thomas De Pourquery var byttet ut med trompeteren Sheila Marice Grey, et helt nytt bekjentskap for undertegnede, men som man virkelig skal følge med på framover. Ellers besto bandet, som sist, av danseren Ndoho Ange, Jan Bang på live elektronikk, Jamie Saft på piano og keyboards, Pasquale Mirra på vibrafon, Joshua Abrams på bass og Hamid Drake (hovedbildet) på trommer, perkusjon og vokal.

Alice Coltrane ble født den 27. august 1937 og forlot denneverden den 12. januar 2007. Hun var pianist og en av få harpister i jazzens historie, og hun spilte inn flere album som bandleder fra slutten av 60-tallet og begynnelsen av 70-tallet spesielt på plateselskapet Impulse! Hun var gift med John Coltrane, som hun spilte med i 1966–1967. Hun var en av de fremste eksponentene for spirituell jazz, og hennes eklektiske musikk viste seg å ha stor innflytelse både innenfor og utenfor jazzens verden. Coltranes profesjonelle musikkarriere avtok fra midten av 70-tallet da hun ble mer dedikert til sin religiøse utdanning. Hun grunnla Vedantic Center i 1975 og Shanti Anantam Ashram i California i 1983, hvor hun fungerte som åndelig leder. I løpet av 80- og 90-tallet spilte hun inn flere album med hinduistiske andaktssanger før hun kom tilbake til jazzen på 2000-tallet.

Hamid Drake traff Alice Coltrane da han var 16 år, og dette møtet satte varige spor i den unge trommeslageren. Og hyllesten til harpisten, pianisten og komponisten Alice Coltrane blir bare bedre og bedre for hver gang man hører det. Den nye trompeteren Gray er nevnt som et utmerket tilskudd, som leverte nydelig spill både på trompet og flygelhorn, det var mer og større plass til Jan Bangs liveelektronikk, og hele bandet var enda bedre samspilt siden sist vi hørte dem (de har mer eller mindre vært på turné siden august).

Og å sette sammen et band med en sånn gjeng med ytterst hyggelige, spennende musikere er det ikke alle som er i stand til. Det oser en spilleglede og spirituell aura over hele gjengen som er med på å gjøre en konsert med dette bandet til en ytterst nydelig opplevelse. Det hadde ikke vært snakk om at Russland hadde gått inn i Ukraina, om Putin hadde lyttet litt på denne gjengens musikk!

På med pysjen sammen med ungdommen fra Trondheim
Jeg har hørt rykter om at det er en del band som nesten bruker mer tid på å finne et passende og salgbart navn på bandet, enn de bruker på å øve. Nå tror jeg ikke det er tilfellet med Trondheimsbandet I Like To Sleep, som fikk æren av å avslutte årets Tampere Jazz Happening. Dette er en av de mest fremadstormende, unge, norske jazzbanda i dag, med Nicolas Leirtrø på barytongitar (som har hengt rundt i gangene på festivalen siden han spilte med Ville Lähteenmäki Trio på torsdag), Amund Storløkken Åse på vibrafon og keyboards og Øyvind Leite på trommer. Bandet vant norske «Jazzintro» for ett par år siden, og siden har de utgitt to plater og spilt jevnlig rundt på klubber, hovedsaklig i Norge.

Og hvis noen hadde tenkt at dette var musikk man kan sove til, så skal man ha usedvanlig godt sovehjerte for å få det til mens disse tre holder fortet. For her får vi rocka jazz i landskapet til band som Elephant9 og en del andre heftige, norske bandkonstellasjoner. Men med instrumenteringen med barytongitar, vibrafon og trommer, blir musikken allikevel annerledes og original. Og det er et godt stykke unna vibrafonspillet til for eksempel Gary Burton til Storløkken Åse. Han bruker mulighetene i instrumentet på en helt egen og original måte, og hans spill er usedvanlig kreativt. Det er ingen tvil om at Øyvind Leite har lyttet mye til jazzhistoriens heftigste trommslagere, og i denne konstellasjonen føler jeg vi både får Elvin Jones’ ytterst energiske spill, Billy Cobham fra «Spectrum»-tiden, og, kanskje aller mest, Torstein Lofthus sitt pågående og tøffe spill. Og i Nicolas Leirtrø, som jeg har en mistanke om at er den som styrer bandet mest, har Norge fått en bassist og barytongitarist av aller ypperste merke. Og sammen er de tre dynamitt, noe de virkelig fikk vist i det settet de gjorde denne søndagskvelden.

Så er årets utgave av Tampere Jazz Happening ved veis ende. Det har vært en strålende festival, og som jeg nevnte i min rapport i går, er dette en festival som kommer til å overleve alle hindre som måtte settes i veien for dem. For dette er en jzzfestival med fokus på jazzen, og akkurat det er det en del festivaler andre steder i Norden som kan lære litt av. Folkefester skal være på jazzens premisser når de skal arrangeres på jazzfestivaler, og jazzfestivalene skal holde seg på god avstand fra de kommersielle kreftene som truer.

Vi sees igjen i Pakkahuone, i Telakka og i Klubi neste år på denne tiden!

Tekst og foto: Jan Granlie

Isaiah Collier

Isaiah Collier & The Chosen Few

Ndoho Ange

Sheila Marice Grey

Jamie Saft

Joshua Abrams

Pasquale Mirra

Hamid Drake’s Turiya

I Like To Sleep