KAMPENJAZZ, OSLO, SØNDAG 23. APRIL 2023: Klarinettisten Andreas Røysum og akkordeonisten Kalle Moberg har mye til felles. Ikke minst dette: De presenterer spennende musikk, tenkende musikk, kreativ musikk. De har begge fått oss til å lytte på nytt på instrumenter som ofte oppfattes som gammeldagse. I deres hender framstår klarinetter og trekkspill som sprell levende, framoverlente instrumenter som skaper musikk for morgendagen. Sammen skaper de et rikt og svevende musikalsk univers. Rystende, vakre, bildeskapende klanger utvikler seg organisk og flyr mot himmelen. Det er ekspressivt, kontemplativt – det er eventyrlig.
Forventningene var derfor høye til kveldens konsert, og vi kan umiddelbart etter konserten si at de ble oppfylt til gagns. Noen ganger – og særlig i hender som Kalle Mobergs – er et trekkspill ikke i nærheten av å være et trekkspill. Det er ikke bare forskjellen på et trekkspill og et akkordeon som spiller inn, det er så mye mer. Ingen kan få et akkordeon til å hviske mer innsmigrende og emosjonelt enn Moberg. Hans uttrykksbredde på et instrument som mange elsker å hate og gjøre narr av, er formidabel.
Jeg blir sittende og tenke på spørsmålet: «Hva er en synth, egentlig»? Grunnleggende sett er en synthesizer et instrument som lager noe annet enn det det gir seg ut for, som syntetiserer noe av diverse komponenter. Sette sammen ulike komponenter for å oppnå et annet resultat. Riktignok tenker vi vanligvis på elektroniske komponenter i musikkens synthesizere. Men vi kan også tenke oss (elektro-)mekaniske synther: Mellotronen er vel et godt historisk eksempel på det. Men nå har vi hørt det: Også et akkordeon kan være en mekanisk synth, og dermed har det et slags slektskap med tidenes første, og på alle måter største, pneumatisk-mekaniske synth, kirkeorglet.
Vi har fulgt Røysum i mange år, i så mange forskjellige sammenhenger. I dag kommer han med B♭-klarinett, en bass-klarinett og tverrfløyte. Det er et høyt nivå han har etablert seg på. Han skal straks ut på turné (som starter på Voss jazzklubb onsdag kveld) med Alexander Schlippenbach og Dag Magnus Narvesen. Kommer de nær deg, ikke nøl. Dette er i dag et stjernelag.
Grunnet pågående andre aktiviteter på Caféteatret er scenen flyttet til den ene langveggen, på samme nivå som publikum. Det har noen akustiske implikasjoner og utfordringer ved seg. Men arrangementet og utsmykningen av det gamle kirkerommet som Ivars kro, gir det hele et gammeldags salongpreg. Dette salongpreget blir understreket av et alt for fåtallig publikum.
Dermed er det intimiteten som understrekes, som ytterligere forsterkes av at de spiller helt tørt, uten noen form for elektrisk eller annen forsterking. Fordi vi er så få, blir vi sittende med duoen nærmest på fanget, og det hele forsterker betydningen av den direkte lyden fra instrumentene.
Alle instrumenter som blir spilt i kveld har en ‘fysikalitet’ ved seg i lyden de skaper. Nærheten og intimiteten understreker denne fysiske siden enda sterkere. De mekaniske lydene i instrumentene, fra Mobergs knapper eller behandling av akkordeonets overflate, og i belgens bevegelser til Røysums behandling av klarinetten, forsterker salongpreget. Men denne musikken overstiger dette salongpreget. Salongen var jo opprinnelig musikk for kammeret, kammermusikk. Gode venner i godt lag som spilte for hverandre. Her transcenderes dette til et himmelropende skapt verk for musikkhistorien.
Noen overordnede avtaler på forhånd, og vi er i gang. Hvor de skal bringe oss, vet ikke jeg, ikke du og ikke de. Men det hele er basert på et langvarig øvingsbasert samarbeid under de pandemiske nedstengningene, – Vi øvde mye sammen, jeg definerte Andreas som en av mine nærkontakter da det sto på som verst, forteller Moberg meg etterpå. Og det høres.
For det er et samspill og en vekslende kommunikasjon mellom de to som overgår det meste jeg har hørt av såkalt hel-improvisert musikk. 1960-tallet var tiden for den mest fundamentale og åpne definisjonen av musikk tenkelig, musikk som organisert lyd. Prinsippene bak musikkens organiserende struktur kunne være hva som helst. Den eneste motsatsen som fantes til musikk etter dette, var dermed hvit støy – lyd uten struktur.
I møtet med et stykke musikk er man som tilhører på jakt etter særlig tre organiserende prinsipper: For det første skal det være kommunikasjon og meningsbærende utvekslinger, mellom musikerne og mellom disse og tilhørere. Dernest leter vi etter et momentum, en drivkraft, i musikken som skapes, både på musikkens mikroplan og på dens strukturelle nivå. Det skal være noe som gir en fornemmelse av at musikken beveger seg framover – eller bakover, oppover, nedover — eppur si muove, skal Galileo Galilei ha hvisket foran kirkedomstolen i 1633: dog beveger den seg. Musikken må som Jorden bevege seg. Hva det er som beveger, skal bli kommunisert i tilgjengelig form. I jazzens tidligere faser, der det individuelle solistiske bidraget sto så sentralt, snakket man om at en improvisert solo skulle fortelle en historie. Musikken skal fortelle en historie. Bevegelsen er historien.
Da er vi også over på det tredje elementet vi lytter etter i musikken: Konsertens framførte musikk skal en småform og en storform. I helimprovisert musikk krever det altså at musikerne også skaper og former musikken på strukturelt nivå, gjennom dynamikk, ekspresjon og … det nesten uforklarlige siste som knytter sammen mikro- og makroplanene i musikken: Rytmisk musikk, sier man uten å reflektere over hva det innebærer.
Ofte forstått som faste, ja, taktfaste og (mer eller mindre) uforanderlige rytmiske mønstre i musikken. Et noe mer generalisert begrep om et beat i musikken, tar det noe videre. Beatet er ikke statisk, men organisk utviklende, en utvikling som kan bidra til å skape akkukrat opplevelsen av et momentum. Selv foretrekker jeg å betegne det som at musikken skal puste organisk. Du skal som tilhører kunne leve med i denne musikalske pusten. Beaten er en del av pusten, men den er ikke hele pusten.
I det som vi kan karakterisere som hel-improvisert musikk, slik som denne kvelden, der musikerne går på scenen med bare noen få avtaler, for så å skape musikken i øyeblikket, for øyeblikket, har ofte slitt med å få alle disse aspektene på plass. Særlig var det kanskje formkravene der man kom til kort. For noen tiår siden kunne man ofte høre slik musikk nærmest blottet for dynamikk og storformambisjoner. I kveld er dette ikke noe problem: Musikken har form, farge og stil, attityd og muskulær vilje, føyelighet som et lam og kraft som oksen Ferdinand.
Denne begrensningen av helimprovisert musikk, har slik jeg ser det, vært det største hinderet for at denne musikken skal etablere seg fullt og helt som en del av samtidsmusikken. Gjennom de siste to tiårene har vi sett en gradvis utvikling der skillet mellom ‘jazz’ og annen improvisert musikk på den ene siden og den skolerte samtidsmusikken på den andre, viskes ut. Om noen konsert – noensinne – har demonstrert potensialet som ligger i dette samspillet til fulle, så er det denne søndagens konsert med duoen til Kalle Moberg og Andreas Røysum. Jon Christensen og Arild Andersen hadde et begrep om «å spille på bølgen», å gripe den kommunikative energien i musikkutøvelsen når den er der, og følge den videre, utvikle den, bruke den i den videre utviklingen av musikken. Dette er jo akkurat det som gjør at vi som tilhørere blir revet med av musikkens bevegelser gjennom flo og fjære, nordavind og sønnavind, fra storm til stille.
Nærheten vi som tilhørere har til musikerne i dette lokalet, intimiteten i settingen, den fysiske kvaliteten i musikkens akustiske egenskaper, gjør at opplevelsen blir en opplevelse av totalmusikk, der alt er på plass. Der alt er meningsbærende – også knappelydene i Mobergs akkordeon, nabobordets knirking, lyden av rommets volum. Det er også noe med klarinetter og fløyte – det gir deg ofte tilbakekast til impresjonismen, og dens to store – Claude Debussy og Maurice Ravel. Ikke bare av tonal kvalitet og instrumentell historie, men også på grunn av dette: Impresjonismen dreide seg jo i stor grad om å finne et musikalsk språk som non-verbalt kunne formidle stemninger, følelser. Å sørge for at musikkens emosjonelle kraft steg opp over overflaten.
Noe av den samme krafta hører jeg her i kveld. Som når Kalle Moberg framkaller bilder av mørke og kalde bakgater i området rundt havna, om det er havna i Sète eller i Marseille skal være usagt. Høstlig blåst og kaldt regn i ansiktet, tåka rundt oss er i tillegg så tett at den kondenserer på innsiden av regnfrakken. Alt mens lyden fra alle tåkelurene blåser i vinden.
Andreas Røysum skaper et skyggespill, et skyggespeil, … som i et speil, i en gåte. Musikkens gåte. Hans arpeggioer svever som sommerfugler over de Christensenske bølgene i musikken. Jeg skulle ønske at flere hadde fått oppleve dette. Men vi kan si: Vi var der!
Lyden av en musikk som er blitt voksen, lyden av musikkens høytid. Lyden av de store emosjoner, lyden av de store spørsmål. Det er slik musikk på aller øverste hylle kan være. Denne konserten var der opp på den hylla. Var dette årets konsert?
Tekst: Johan Hauknes
Foto: Käthe Øien
Johan Hauknes er huspoet ved Kampenjazz og dermed, i samarbeid med musikerne og klubben, forfatter av jazzklubbens programtekster. Han har ingen andre bindinger til jazzklubben.
Kalle Moberg
Andreas Røysum
