JAZZHOUSE, KØBENHAVN, 08.11.2015: Vi er på Jazzhouse, og stemningen er til å ta og føle på. Vi skal få oppleve vokalisten Patty Waters, som siden hun kom med sin første plate på ESP-Disc i 1966, kun har gjort fire konserter før denne i Kongens by.
Bare det er jo en sensasjon! Jeg sjekket med mine såkalt allvitere innenfor jazzen (les: Johan Hauknes) som ikke ante hvem damen var. Men hva har man internettet for? Wikipedia har fått med seg hvem hun er, og der kan man lese bl.a. at hun er født den 11. mars 1946, og er best kjent for sine vokalplater på ESP-Disc fra 60-tallet. Hun er født i Iowa, og startet å synge som semiprofesjonell mens hun gikk i high school. Etter skolen sang hun fast med Jerry Gray Hotel Jazz Band, et band som vel egentlig ikke har satt store spor etter seg i jazzhistorien.
Men etter noen år oppdaget saksofonisten Albert Ayler den unge damen. Han hørte henne på en middag og introduserte henne til Bernard Stollmann i ESP-Disk, og da gikk det bare en vei. I 1966 kom debutalbumet, «Sings» ut, hvor hun spiller med pianisten Burton Greene, bassisten Steve Tintweiss og trommeslageren Tom Price., og en plate som har gått de fleste hus forbi (inkludert Herr Hauknes).
Hun forlot musikken etter å ha flyttet til Europa og fått en sønn, som hun ofret all tid på. Etter nesten 30 år gikk hun igjen i studio for å gjøre platen «Love Songs» og hadde lyst til å spille for et publikum igjen. I 2003 spilte hun på Vision-festivalen i New York med Burton Greene og på LA Weekend.
Så var hun plutselig i København. Hennes femte konsert gjennom tidene! Og vi fikk gleden og æren av å være tilstede!
Jazzhouse har de siste dagene hyret inn organisasjonen artFREQ til å booke noen konserter. Og den siste konserten i dette samarbeidet var med Patty Waters. Hun har blant annet vært en viktig inspirasjonskilde for Diamanda Galas og Patti Smith, og Thurston Moore mener hun er en av de beste vokalistene verden har sett.
På scenen sitter pianisten Burton Greene (som spilte med henne på debutalbumet i 1966), bassisten heter Tjitze Vogel (en herre vi ikke kjenner til fra før) og bak trommene finner vi den alltid tyggegummityggende Barry Altschul, som egentlig blir kveldens höydare, ved siden av Waters.
Det sterter med et par låter med trioen, etter at en ytterst beskjeden Waters har presentert musikerne. Men derfra og ut er dette Waters show. Trioen spiller en låt Greene har gjort i samarbeid med vokalisten Silke Rölling, og som fikk relativt hard medfart her på salt-peanuts.eu, men her lå¨ter det adskillig friskere, og vi er i gang.
Og så kommer mor selv inn, og gjør en låt fra debutskiva (som jeg ikke fikk med titelen på). Og vi sitter som fjetret. Nå har aldri Waters hatt den sterkeste stemmen i jazzen. På debutplata nærmeste hvisker hun fram tekstene, og etter 50 år uten å ha sunget nevneverdig, blir ikke stemmen bedre. Men det låter så uendelig sårt og vakkert. Hun gjør en låt, før hun går og setter seg igjen, og vi får en triolåt. Og slik fortsetter det.
Vi blir lovt to sett, men etter at kvartetten har holdt det gående i drøye to timer, forstår vi at de vil gjøre dette i ett sett, selv om Greene fleiper med at de vil slå Sam Rivers rekord som en gang gjorde en konsert på seks timer.
Trioen er en fin samling musikere. Burton Greene er ingen personlig pianist, men han kan takle hva som helst, høres det ut som. Han kan eksperimentere med frijazz, og spille streit Thelonious Monk, uten at det virker feil, og han leder bandet med stor overbevisning og humor. Bassisten Tjitze Vogel kjenner jeg ikke til fra før, men i denne sammenhengen fungerer han perfekt, med fint ensemblespill og nydelige soloer, og trommeslageren Barry Altschul er en åpenbaring. En ytterst avslappet og lyttende musiker som takler det meste. Hans trommespill er så lekent og lett, at det er en fryd, og ved siden av «mor sjøl» er det han som overbeviser sterkest denne kvelden.
Vi får «Careless Love», som også inneholder deler av hennes «hitlåt», «Black Is The Color Of My True Love’s Hair», før perlene kommer rennende. Og når hun gjør den såreste versjonen av «Don’t Explain» siden Billie Holiday, på duo med bassisten Tjitze Vogel, så kommer tårene hos mange i Jazzhouse. Vi får «Fly Away With Me», «Solitude», og en aldeles nydelig versjon av «Nature Boy», og en like fantastisk og sår versjon av «Lover Man», før hun tar oss med inn for landing med en strålende og usigelig sår versjon av «Hush, Little Baby».
Som ekstranummer får vi hennes egen «Moon, Don’t Come Up Tonight», som er åpningssporet på hennes debutalbum.
Og da de forlater scenen, etter to og en halv time, forlanger vi ikke noe mer. Innimellom hennes såre tolkninger, har vi fått en del Burton Greene-komposisjoner, en fra Par Metheny (så vidt jeg fikk med meg) og en av de mer ukjente Thelonious Monk.komposisjonene.
Å møte Patty Waters live, er en stor opplevelse. Hun har vært aktiv fra hennes første plateinnspilling den 19. desember 1965, men har bare gjort fem konserter! Og den femte fikk vi være med på! Jeg er glad for at jeg var der, og Jazzhouse skal ha honnør for at de inviterte henne hit. Og debutplata er i hus, og den kommer til å bli spilt mye framover.
Tekst og foto: Jan Granlie
