KONGSBERG JAZZFESTIVAL, TORSDAG 4. og FREDAG 5. JULI 2019: Av årsaker som vi skal komme tilbake til, er denne dagsrapporten og de følgende en god del forsinket. Men uansett tar vel den som kan sin historie om særing-jazzen referansen til tittelen på disse første to rapportene for årets festivals tre dager med én gang.
Fredag ettermiddag står nemlig Archie Shepps «Tribute to John Coltrane» på programmet. Nå 82-årige Archie Shepp var jo en av de som vokste opp musikalsk i New York som en av de unge, «sinte» som mange hevdet, afroamerikanske jazzmusikere. Svarte saksofonister som ble løftet opp og inspirert av John Coltrane.
Den 21. februar 1965 ble borgerrettighetsforkjemperen Malcolm X skutt og drept på Manhattan i New York. Kun to uker seinere, 9. mars 1965 var Shepp i studio og fullførte innspillingen av det som ble hans andre plate på labelen Impulse!, «Fire Music». Den siste låta de spilte inn den dagen var en nyskrevet hyllest fra Shepp til Malcolm X, «Malcolm, Malcolm, Semper Malcolm» (Malcolm, Malcolm, alltid Malcolm).
Men før det var vi gjennom en torsdag som startet med et besøk på Privat Bar for å gi en lytt til deler av konserten med Hot Club de Norvège — som nå er ute på deres 40-års turné. Hot Club som de kort omtales som av deres mest ihuga fans, med Finn Hauge på fele, Svein Aarbostad på bass og Gildas le Pape og Jon Larsen på gitarer, var like godt satt opp med to konserter til fulle hus denne ettermiddagen. Vi fikk med oss første del av den første konserten.
Bandet har nå eksistert i førti år, med Jon Larsen og Svein Aarbostad som faste medlemmer siden begynnelsen. Begynnelsen var som kjent for mange på slutten av 1970-tallet — på det legendariske spillestedet i Oslo, Amalienborg Jazzhus, eller Malla som det het blant de som vanket der, på Aschehougs plass. I år har Jon Larsen annonsert at hans tid som lead guitar i Hot Club de Norvège går mot slutten. Han skal videre framover dedisere all sin tid til sin andre store lidenskap — forskning på det som populært blir kalt stjernestøv, men som mer korrekt betegnes som mikrometeoritter. Mange av dem er vel til og med kanskje nanometeoritter.
Bandet startet ut med en swingende, frisk versjon av «Coquette», ei låt fra 1928 som kort etter fødselen ble kjent med både Guy Lombardo & his Royal Canadians, med Paul Whitemans orkester og med bandet til brødrene Tommy og Jimmy Dorsey. Disse tre bandene spilte inn hver sin versjon av låta i løpet av et par uker i mars 1928.
Det er vel ingen tvil om at det vakte noe oppsikt da den franske gitaristen Gildas de Pape — med fortid i svartmetallgruppa Satyricon — i fjor ble medlem av gruppa. Men det er overhodet ikke tvil om at han fortjener plassen. Sammen med Jon Larsen er de to nå et frontende radarpar i bandet som kaster baller til og utforder hverandre. Finn Hauge er en stilsikker fiolinist i dette ensemblet og bidrar også med uttrykksfulle bidra. Svein Aarbostad leverer solid arbeid i det å skape en grunnmur og et fundament for musikken.
De gir en herlig versjon av Edvard Griegs «Ved Rondane», du veit den som er skrevet til Aasmund Olavsson Vinjes tekst … No ser eg atter slike fjell og dalar …. For anledningen stilte Jon Larsen spørsmål til publikum om å navngi nærmeste fjell, og med det ble låta omdøpt til «Ved Knuten». Det var enda godt ingen svarte spørsmålet med å navngi den høyeste toppen i Skrimfjella, sør for Kongsberg. En tittel som «Ved Styggemann» kunne raskt gitt noen litt annerledes og kanskje uheldige assosiasjoner.
Etter dette fikk vi en finurlig, men allikevel Torbjørn Egner-tro, versjon av Egners hovedmelodi i historien om tanntrollene Karius og Baktus,
«Hei, hurra, hurra, hurra! /Vi to har det jammen bra. /Her i tennene til Jens /er vi aldri sukkerlens./
…/
Alt som var av søtt og godt /det er borte stort og smått. /Alt har børsten feiet bort, /det var veldig dårlig gjort!»
Alle norske barn i alle aldre kan disse tonene og tekstlinjene utenat. «Ikke gjør som mora di sier, Jens!» har vært en kulturell referanse om oppfordring til opposisjon mot øvrighetens lover og regler, i hvert fall de siste seksti-sytti årene. Jeg er ganske sikker på at også våre ikke-norske lesere tar referansene i navnene Karius og Baktus.
Jon Larsen introduserte denne låta med å si at de nå skulle spille «tannlege-jazz». Som jo kan sies å være en god beskrivelse av musikk fra en barnebok om guttungen Jens’ tannhelse. Men denne betegnelsen, som i dag er gått omtrent helt ut av den språklige slangen blant jazzmusikere, betegner også noe helt annet. Tannlege-jazz var for godt og vel femti år siden betegnelsen på (halvdårlig) jazz framført av amatører, som hadde en ordinær jobb som sin inntektskilde, som for eksempel det å være tannlege. De som spilte slik tannlege-jazz var derfor ikke avhengig av inntekt fra sine spillejobber. En kan dermed tenke seg sjøl de profesjonelle musikernes syn på disse tannlege-musikantene.
Når Karius og Baktus i historien konstaterer og undrer seg, «… det suser i rørene, kan det være noe godt som kommer?» så er det jo ikke det. Det er tannlegens bor og tannpussesaker som kommer. Men i Hot Clubs versjon suser det også godt i rørene. Men her er det definitivt noe godt som kommer, nemlig god musikk! Og ikke er den ødeleggende for verken tenner eller andre deler av kroppen. Tvert i mot, dette er sunt for både kropp og sjel.
Dernest er det over i Sølvsalen, der fjorårets vinner av Kongsberg jazzfestivals musikerpris, Eirik Hegdal, holder sitt første av tre hus med sitt EnEnEn-prosjekt. Med Johan Lindström på gitar og pedal steel, Michael Duch på kontrabass og Tor Haugerud på trommer.Eirik Hegdal har — så lenge vi har kjent til ham — vært en røver til å skrive gode og iørefallende låter. Så også nå!
I det jeg kommer inn, er kvartetten godt i gang med framføringene av en av Hegdals mange nye låter. «Rhumba for Albert», en soleklar hyllest til Albert Ayler, framføres med Hegdal på bassklarinett, før den usedvanlige vakre «Den langsynte» fortsetter, med Hegdal på altsaksofon og Lindström på pedal steel.
I Sølvsalen — Kronas kanskje vakreste rom — er kvartetten plassert foran en helvegg av vinduer ut mot Hasbergtjern-dalen. Denne dalen mellom Kirken og Bergseminaret på den ene siden og Korpemoen på den andre, har fått navn etter berglege Bernt Jørgen Hasberg, som på 1800-tallet hadde kjøkkenhage i dalen her. Fram til i år har denne dalen etter nybygginga på krona vært dominert av Europaveien som durer gjennom her, men som med det nye veianlegget sør for byen, (heldigvis) mister sin status som gjennomfartsåre.
I dag skinner sola over parkanlegget øverst i det gamle elveløpet for Lågen — elva gikk her etter siste istid og fram mot steinalderen, før den fant sitt nye løp der den går i dag. I dag kaster denne naturutsikten fra Sølvsalen et strående lys over Eirik Hegdals musikk.
Hegdals musikk utvikler seg etter hvert til lange linjer framført av ham selv, Lindström og Haugerud, over et to-toners vamp (D — E) på kontrabassen til Duch. Etter hvert dobler Duch D-en på åttedeler på tredje og fjerdestrengen i et oktavsprang, og vampet går over til D-D — E, altså D-D E / D-D E, osv. Kan dette skjule det som blant dataprogrammerer kalles et «Easter egg», eller påskeegg? Noe som kan finnes av de som « … are in the know!». … D-D E / D-D E … Ligger det en liten trønderhyllest her?
Vi svinger en liten tur nedom Joshua Abrams Natural Information Society på Energimølla med blant annet Helge Sten på gitar og Hamid Drake på tabla og annen perkusjon. Vi gir opp etter kort tid når vi ikke kommer i kontakt med musikken som beveger seg med snegleskritt over et repetitivt landskap.
Da er det mer trøkk når vi kommer inn i Grandkjelleren der Petter Wettre er i gang med sitt Remembering Michael Brecker. Kort tid etter at vi ankommer drar de igang med Breckers «Chime This», som Brecker lanserte på sin «Don’t Try This at Home» fra 1988. Wettre har fått tilgang til Breckers egne, håndskrevne arrangementer og det ligger til grunn for det de framfører. Bandet er med Jørn Øien på klaver, Daniel Franck på bass, Hans Mathisen på gitar og Hermund Nygård på trommer.
Petter Wettres spill her understreker de lange linjene i Michael Breckers musikk fra John Coltrane, og oppstarten av kvartetten er som tatt rett ut av boka til Coltranes klassiske kvartett fra første halvdel av 1960-tallet. Jørn Øien viser sin store forståelse for musikken og spiller sine soli så stilsikkert at det nesten er skremmende. Men en skremmende fryd!
Petter Wettre bygger opp noen fascinerende strukturer basert på looping av seg selv, når de drar i gang med «Itsbynne Reel» fra den allerede nevnte andreplata til Brecker. Konserten avsluttes med låta Brecker skrev til sin kone i den siste tida før han døde i 2007. Låta «When can I kiss you again?» kom på den posthumt utgitte sisteplata, «Pilgrimage».
Etter dette tok vi en tidlig kveld. Tidlig ettermiddag på fredag skulle nemlig undertegnede holde foredrag om jazzen i året 1959, «Året da jazzen ble snudd på hodet». Og jeg måtte spare krefter og helse til å være fit-for-fight for dette. Dermed fikk Cory Henry funke i vei på egen hånd uten meg.
Etter foredraget hadde vi planlagt å få oppleve Eirik Hegdals andre prisvinnerkonsert, «Følk», men ikke bare sa kroppen nei, men på veien møtte jeg kjente og ukjente som med skuffelse slo fast at lokalet på Lågdalsmuseet var overfylt og at man ikke slapp inn en lus til i lokalet.
Dermed ble første post på programmet som tilhører og ikke som utøver, et besøk til Musikkteatret for å få med meg i hvert fall deler av Archie Shepps hyllest til Coltrane. Og for en hyllest det var. Shepp er som nevnt 82 år gammel, og begynner å bli ganske så skrøpelig i sin fysiske framtoning. Men i det han blir støttet ut på scenen og får satt seg, plassert hornet i munnen og drar han i gang med Coltrane’s «Syeeda’s Song Flute». Denne låta skrev Coltrane til datteren Syeeda til sin samboer Naima, i 1959, og den kom ut på Coltranes mesterverk «Giant Steps», som ble spilt inn dette året. Det tar ikke mange minuttene før Shepp trosser sin alder og styrken i hans tone er tilbake. Jeg blir sittende og minnes gitaristen André Segovia.
Det må ha vært tidlig på 1980-tallet jeg satt i salen da legenden André Segovia på slutten av sitt liv spilte klassisk gitar i Oslo. Den samme opplevelsen som da hadde jeg på denne konserten. Akkurat som Segovia, stavret Shepp ut på scenen, men straks Segovia og Shepp var plassert på sin stol og klare til innsats … derfra og ut var det magi! Rein og skjær magi.
Etter hvert satt tonen i hornet til Shepp, akkurat slik vi elsket ham i hans store periode på 1960- og 1970-tallet. Her var det ingen svekket legende som ikke hadde pust igjen i hornet, tvert i mot. Slik vi har opplevde det litt for mange ganger med gamle helter. Her var trøkken, tonen, lidenskapen på plass, alt var der. Dette var levende minner, og ikke gjenopplevelse av døde minner. Deilig.
De fortsatte med Coltranes «Cousin Mary» i en herlig versjon, der også bandet fikk vist seg fram. På piano, Carl-Henri Morisset, som ikke bidro med de mest bemerkelsesverdige soli, men som leverte solid bakgrunnsarbeid. På trompet og — som det virket for meg — en slags uformell musikalsk og logistisk leder — Olivier Miconi. En trompetist som i mine ører litt for mye etterapte tone og tonespråk til amerikanske Terence Blanchard. Med det mener jeg en type trompetister som konsentrerer seg for mye om å framføre tradisjonen, uten å levere et personlig uttrykk.
Et personlig uttrykk hadde derimot de to siste i bandet bak Shepp i bøtter og spann. På bass, Darryl Hall, og på trommer Hamid Drake. Jeg slutter aldri å la meg fascinere av trommespillet til Drake, med så solide røtter i jazztradisjonene, men allikevel så umiskjennelig personlig.
I det de skulle dra i gang med Shepps egen «Blasé» kom vokalisten Marion Rampal fram for å bidra til framføringen. Denne låta er fra Shepps plate med samme navn på legendariske BYG records fra 1969. Rampal legger seg svært tett på tone, diksjon og linjer etter den store vokalisten Abbey Lincoln, særlig slik denne lød på begynnelsen av 1960-tallet. Men det funker.
Det siste jeg får med meg før de drar i gang med «My One and Only Love» mens jeg er på vei ut av lokalet, er Shepps «Hambone», denne låta på Shepps «Fire Music» som feirer den afro-amerikanske danseformen der danseren generer lyd og rytme ved bruk av kropp, stemme, pust og ekstremiteter. Deilig. De som her klapper på ener’n har ikke tradisjonen inne. Men det er det meget få som gjør denne kvelden i Muskkteatret.
Jeg antar, ut fra programmet på tidligere konserter fra dette prosjektet — prosjektet ble startet opp i 2017 som en femti-årsmarkering etter John Coltranes død i 1967 — at de fortsatte med blant annet Coltranes «Naima», den etter mitt syn vakreste kjærlighetserklæringen som noensinne er skrevet. Og Shepps egen «Los Olvidades», også fra «Fire Music» fra 1965.
Jeg stormer opp trappene mot Sølvsalen for å prøve å få med meg siste del av konserten til trioen Moskus, men er for sein. I det jeg kommer opp, møter jeg andre skuffede publikummere som var ute i samme ærend, men også for seint. «Sluttapplausen var meget bra!», fikk jeg beskjed om. Så da var nok også konserten — som forventet — svært så bra! Så beklager, Anja Lauvdal, Fredrik Luhr Dietrichson og Hans Hulbækmo. Men vi møtes igjen.
Det er det ikke sikkert at jeg og Archie Shepp gjør. Det er nok stor mulighet for at det går slik det gikk mellom André Segovia og meg i 1983 eller deromkring. At den magiske opplevelsen blir det siste møtet. Men som det heter, den som lever, får se!
Etter dette vandrer vi over til Smeltehytta, men den opplevelsen vil bli omtalt i en seinere artikkel.
Tekst: Johan Hauknes
Foto: Jørund F. Pedersen
