JAZZDOIT, MILANO, ITALIA, 8. – 10. NOVEMBER 2018: Å sende en av salt peanuts*‘ medarbeidere til motemekkaet Milano, er i beste fall å sende avgårde en medarbeider som vil skille seg sterkt ut i gatebildet. For det er ingen i vår enkle redaksjon, som noensinne kan påta seg rollen som for eksempel formann for Rådet for Herreklær. Men det var heller ikke mote vi var der for å se på. Det var heller ikke en av den samlede redaksjons virkelige hobbyer, eller lidenskaper, vi skulle sjekke ut, nemlig den italienske gastronomien, god mat og god vin. Vi var der selvsagt for å lytte til jazz. Og i dette tilfellet, italiensk «ungjazz».
Som i resten av Europa, så er også de italienske festivalarrangørene opptatt av ungdommen, og som utøvere, og som publikum. Hvordan skal man lokke ungdommen til å gå på jazzkonserter? Hvordan skal man få ungdommen til å spille jazz? Ungdomspublikummet kommer når de unge spiller, så mye er klart. Derfor må de unge musikerne «show-cases». Så nå har de såkalte «showcasene» for unge musikere, også nådd «parmesan-land».
I løpet av få dager skulle et knippe arrangører, journalister, historikere og publikum få høre åtte forskjellige, italienske, relativt unge bandkonstellasjoner, band som skulle peke veien framover, og som skulle være gode eksempler på hvor den italienske jazzen er på vei.
JAZZDOIT er en del av den større JAZZMI-festivalen, som i år hadde et stort program. Men på mange måter kunne man nesten lese ut av programmet til JAZZMI hva italenerne er opptatt av når det gjelder jazz. Festivalen var nærmest overlesset med større navn fra den amerikanske jazzscenen, som John Zorn & Bill Laswell, Art Ensemble of Chicago, Joe Lovano (riktignok i samspill med italienske Enrico Rava), Chick Corea, Jason Moran, Victor Wooten, Ron Carter, Kamaal Williams, Steve Kuhn, John Scofield, Yellowjackets, Nnemma Freelon og Bill Frisell, for å nevne noen. I tillegg hadde man invitert noen musikere fra andre land, pluss noen italienske stjerner, som nevnte Rava, Stafano Bollani, Paolo Fresu (med skandinavias eneste representant, Lars Danielsson) og noen mer ukjente, nasjonale helter.
De fleste av disse musikerne turnerer nå på senhøsten rundt om i Europa, og de som har giddet å bevege seg ut av godstolen og inn en god jazzklubb eller festival på hjemligere arenaer, har helt sikkert kunne stifte bekjentskap med flere av disse i høst.
Det er noe med tilnærmingen til jazzen som føyer Italia inn sammen med mange andre av de europeiske landene når det gjelder jazzpresentasjon. Med det mener jeg de mange festivaler og større klubber som ikke selv driver oppsøkende virksomhet for å bringe nye og spennende band på scenen, men som i stor grad booker kun utfra agentenes tilbudslister.
Jo da, man hadde både duoen John Zorn og Bill Laswell og Art Ensemble of Chicago på programmet, men bortsett fra det, var programmet kanskje litt «satt» (med unntak av solokonsert med monstersaksofonisten Colin Stetson). Og det sier en del om hva det italienske jazzpublikummet får mulighet til å høre på festival. Og hva slags musikk den yngre generasjon har muligheten til å høre og dermed også, naturlig nok, velger å spille.
Det hele startet torsdag, med pianisten Alessandro Lanzoni (hovedbildet) i et solosett. Lanzoni er en pianist som allerede som svært ung viste stort talent. Han er sønn av to mesterpianister innenfor den klassiske avdelingen, som hele tiden har kjent til juniors potensiale, men som har holdt han tilbake, slik at han ikke skulle gå i «barnestjerne»-fella. Han deltok ved sommerskolen i Siena som 13-åring, og allerede da gjorde han sterkt inntrykk på lærerne og de mer profesjonelle som var på plass.
I sin avdeling denne torsdagen, noterte vi raskt i boka at han hadde hørt mye på Keith Jarrett. Men han var langt fra noen kopi. Han åpnet med en helt personlig versjon av den ihjelspilte standarden «Autumn Leaves», som bare så vidt var gjenkjennbar, og som viste mye av Lanzonis personlige og lyriske spill. Han er en glimrende improvisator og tekniker, som kjenner hver millimeter av flygelet, og som vet å utnytte det nesten til bristepunktet.
Han fortsatte med noen friere improvisasjoner, pluss denne weekendens musikalske høydepunkt for undertegnede, en strålende versjon av «Stompin’ at the Savoy», en låt jeg ikke trodde det var mulig å få så veldig mye nytt ut av, men Lanzoni viste at det var mulig. Lyrisk og vakkert, javel, men hele tiden med en personlighet og en teknikk som overgikk mange samtidige, unge pianister. Jeg tenkte litt på danske Jeppe Zeeberg innimellom i improvisasjonene, og en slags kombinasjon av Bud Powell, Keith Jarrett og Stefano Bolani, kanskje.
Deretter fikk Lanzoni selskap på scenen av bassisten Jacopo Ferrazza og trommeslageren Valerio Vantiggio, og vi fikk et sett som like gjerne kunne ha vært Jarretts «Standard»-trio, med unntak av at bassist Vantiggio var adskillig mer «på» enn Gary Peacock i Jarrett-trioen noen gang har vært. Allerede her begynte vi å kjenne igjen tidligere trekk fra deler av den unge, italienske jazzen. Musikere som har en tendens til å skulle vise fram alt de kan på scenen – hele tiden. Noe som gjør musikken til tider veldig macho. Det virker som det viktigste er å vis seg fram, i stedet for å fortelle oss som publikum en historie.
Og derfra og ut fikk vi en rekke eksempler på at den italienske jazzen fremdeles er preget av et manne-gen som jazzen i ingen andre land i Europa er så veldig opptatt av om dagen. Det skal spilles mye, fort og alle skal spille hele tiden. Det førte til at undertegnede etter hvert ble lei. Jeg syntes at de fleste banda låt altfor likt, gjerne med en gitarist som mye heller vil vært heavyrock-musiker og som aldri tok en pause, med pågående trommeslagere og bassister som hele tiden skulle vise seg fram.
Men vi fikk også noen unntak. Spesielt fra pianisten Enrico Zanisi, som spilte i hele tre av banda. Han er en musiker som har gjort flere plater i eget navn, og som er en man skal merke seg.
Ellers fikk vi et solosett av «showcase»-weekendens eneste kvinnelige deltager, gitaristen og vokalisten Simona Severini. Hva hun gjorde på scenen på en jazz-«showcase», må noen forklare meg. For dette settet hadde ingenting med jazz å gjøre. Hun åpnet med den gamle Beatles-låten «And I Love Her» i en usannsynlig pinlig versjon, og etter noen pop-låter med italiensk tekst, avsluttet hun med Joni Mitchells «Blue», som må være den største maltrakteringen av låten jeg noen gang har hørt. Den amerikanske jazzjournalisten Michelle Mercer, som har skrevet bok om Joni Mitchells «Blue»-periode var i byen denne dagen, og jeg tror alle parter skal være glade for at hun ikke var tilstede på konserten. For dette var en katastrofe, og det kun to dager etter at Mitchell fylte 75 år.
JAZZDOIT ble arrangert inne i det fantastiske Triennale sentralt i Milano. Dette er et designmuseum som presenterer store deler av den utrolig kreative delen av italiensk design, og spesielt rettet mot dagligdagse produkter. Jeg satte av en formiddag til å gå gjennom museet, og mens jeg ruslet rundt kom jeg i tanke om hvorfor designen i Italia er så kreativ, oppfinnsom, morsom og nyskapende, mens jazzen har stoppet fullstendig opp med altfor mange amerikanske forbilder og ideer. Neste år foreslår jeg at man inviterer inn noen av Italias beste designere til å forelese om kreativitet og idéskaping for de unge, italienske jazzmusikere. Eller at man inviterer inn noen av disse musikerne til for eksempel det utmerkede jazzsommerkurset i Siena.
Ellers var JAZZDOIT preget av en rekke paneldiskusjoner, arrangert i samarbeid med Europe Jazz Network, blant annet «Jazz: Feeding the Industry», som endte opp i en historisk diskusjon og som ikke pekte en millimeter framover, selv om Michelle Mercer gjorde så godt hun kunne med å få de andre paneldeltagerne til å se framover, en presentasjon av John Coltranes plate «Both Directions at Once: The Lost Album» med de to amerikanerne, forfatteren og Coltrane-viteren Ashley Kahn og Down Beat-journalisten Ted Panken pluss sjefen for det italienske jazzmagasinet, Musica Jazz, Luca Conti, en fornøyelig blindfold med pianisten Stefano Bollani, om «Qwest TV» som ble startet av blant andre Quincy Jones og jazzhistorikeren Francesco Martinelli hadde en presentasjon av boka «Hstory Of European Jazz» (forhåndsomtalt på salt-peanuts.eu HER ) og et foredrag av Luca Bragalini om «Ellington’s Three Black Kings», om den symfoniske Duke Ellington.
Milano viste seg forøvrig denne weekenden fram fra en nesten skandinavisk side. Det var surt og kaldt og det regnet store deler av weekenden. Men hva skulle man egentlig ut å gjøre? Det foregikk mer enn nok av spennende ting utenom jazzen, inne i Triennale Teatro Dell’Arte til at det egentlig aldri ble direkte kjedelig.
Tekst og foto: Jan Granlie
(Reise og hotell var betalt av festivalen.)
Enrico Zanizi som var med i tre band
Coltrane-viteren Ashley Kahn
Francesco Martinelli presenterer boken om den europeiske jazzen
Simona Severini
