MOLDEJAZZ, TORSDAG: Etter onsdagens spede forsøk på å ta et hvileskjær i Moldejazz, ble torsdagen like hektisk som de tidligere dagene. Det startet med barnekonsert med Karl Seglem, fortsatte vakkert og smidig med folkemusikk, før festivalhøydepunktet plutselig sto foran oss, og vi rundet av med svenske Movits og de hippe amerikanerne i Snarky Puppy.
Karl Seglem er en musiker som har jobbet med barn i mange år. Gjennom et hundretalls (om ikke fler) konserter rundt om i Norge, har han sammen med Terje Isungset underholdt barn i alle aldre rundt om på skoler og barnehager. Til Molde kom han med prosjektet Mosterjazz, Med seg i prosjektet hadde han tegneren Gunvor Rasmussen, vokalisten Julie H. Jensen, pianisten Christoph Stiefel, bassisten Sigurd Hole og trommeslageren Kåre «Køntrikåre» Opheim. Nå vet jeg ikke hvordan barna taklet alle krunspringene fra Seglem og hans medmusikanter, men for oss over skolepliktig alder fungerte det godt.
Dertter var det å benke seg til for å høre et av forhåndsfavorittene under årets fstival.
Allerede i fjor sommer ringte jeg festivalgeneral Anders Eriksson om at han måtte booke den tsjekkiske vokalisten Iva Bittova til årets festival. Eriksson kunne berolige meg om at det hadde han allerede gjort, og torsdag ettermiddag sto hun på scenen sammen med duoen Eviyan og den indiske perkusjonisten Sandeep Das.
Bra booka, Eriksson! Og gjett om vi gledet oss til konserten i dag! Det hele startet så sart, så sart! Bittovas stemme smyger seg innpå oss, og inviterer oss med på en reise i det sørlige Øst-Europa og over til India nesten allerede i introen av den første låta. Og derfra og ut er dette ikke annet enn en reise på første klasse.
I åpningen på andrelåta leverer Bittova noen strofer som godt kunne vært introen til en låt av Karl Seglem med røtter i den vestlandske folkemusikken. Det beviser at avstanden mellom de enkelte lands folkemusikkskatt ikke er stor. Men da de andre musikerne kommer inn, forflytter vi oss smidig fra Årdalstangen til Baltikum for en kort mellomlanding, før turen går videre til Delhi eller innover der. Bittovas stemme er dramatisk i ene øyeblikket og nesten litt Sidsel Endresen i neste, før hun smyger inn noen ytterst vare linjer i neste.
Hele veien skifter stemningen fra hvor i verden de fører oss. Klarinettisten Eva Ziporyn plukker fram bassklarinetten, og gir oss noen linjer fra salig Eric Dolphy mens vi svever over de karrige landskapene mot India. Bittova dobler på vokal og fele, slik vi kjenner det fra hennes soloplate «Iva Bittova» på ECM. Tablaspiller Sandeep Das kommer inn å gir oss et snev av indisk krydder. Musikerne koser seg. De fleiper med den indiske sangmåten, hvor tunga går som ei lammeræv i munnen, og alt er akkurat passe løssluppent og morsomt.
Tablaspilleren havner i en diskusjon med resten av bandet om de skal spille øst-europeisk eller indisk. De utfordrer hverandre, og Das går av med seieren med klar margin. Gitarist Gyan Riley får lov til å briljere med et solonummer, akustisk og vakkert.
Og plutselig er det over, og publikum blir sittende litt i villrede, før applausen fra et altfor fåtallig publikum bryter løs.
Denne konserten var et gnistrende eksempel på det positive med å la folk fra forskjellige land og kulturer kan møtes for utvikling av ny, vakker musikk.
I fjor sommer hørte jeg vokalisten Sidsel Endresen og gitaristen Stian Westerhus spille duo på den fine Moers-festivalen i Tyskland. Dette ble fjorårets konsertopplevelse for undertegnede. Nå sto de igjen sammen på scenen i Molde. Og for en konsert det ble! Endresens mange vokale krumspring, sammen med Westerhus’ vanvittige energiutladninger på gitaren er ikke annet enn en sensasjon! Man får nesten ikke lyst til å høre annen musikk etter dette. Det er trøkk, energi og vitalitet som savner sidestykke. Fra det sarteste sarte til trykkluftbor. Strålende!
Det svenske bandet Movits gjør noe så sjeldent som noe de kaller swing-hop. Dette er en blanding av klassik jazz og hip hop, ikke veldig langt unna Timbukto, eller kanskje Bo Kaspers Orkester på syre. Et totalt ukjent band for Moldenserne, men etter noen få minutter kokte det ute i Alexandraparken og de sindige Romsdalinger danset med.
Deretter ble kun en kort visitt innom det amerikanske bandet Snarky Puppy. Grammy-nominerte som de er, har de de siste månedene spilt seg gjennom Europa fra festival til festival, og da de omsider kom til Molde samlet de smekkfullt hus med funky, helt «riktig» amerikansk samlebåndsjazz, som undertegnede ikke falt helt for. Men massene koste seg!
