SÜDTIROL JAZZ FESTIVAL ALTOADIGE, BOLZANO/BOZEN, 6. JULI 2023: Så er vi i ferd med å avrunde årets besøk her i de sydlige egner av Tyrol. Mange av de internasjonale gjestene har pakket sammen, og har sittet og bitt negler helt opp i armhulen om at ekstremværet «Poly», som de senere dagene har rammet flyknutepuntet Shipol i Amsterdam, har roet seg, og ikke vil forkludre hjemreisen, eller reiser til de andre festivalene, som nå står i kø for å overta.

salt peanuts* har den siste tiden vært både her og i København med (nesten) daglige rapporter, og nå følger Kongsberg jazzfestival på. Men den utskremte i Tyrol har fått nok frisk luft, regn, lyn og torden for en stund, og vender nesten hjemover fredag morgen.

Men vi gir oss ikke i Bolzano før vi har fått med oss den årlige gondol-turen opp til Pippo’s Mountain Lodge rett overfor byen på 1200 meters høyde, hvor vi kan sitte i en behagelig strandstol ute i hagen, lytte til spennende musikk og nyte fjellmassivene som omkranser oss.

Denne dagen var heller ikke værgudene helt på jazzens side, men så lenge man kler seg til været, så går det greit. Og i år skulle vi få oppleve Shuteen Erdenebaarten Quartet mellom fjellmassivene.

Men alderen tynger en gammel skribent, så Pippo’s var ikke det stedet jegg trodde, men det lå i nabolaget, og var like hyggelig, selv om man ikke hadde kontakt med musikken hvis man hadde til ensikt å synke ned i liggestolene. Men det var ikke derfor vi var der. Det for ene og alene på grunn av musikken. Og det relativt unge «holdet» til pianisten Shuteen Erdenebaarten, var absolutt turen verdt.

Hun er en pianist med bakgrunn fra Mongolia, som har valgt å bosette seg i Munchen, hvor også medmusikantene Anton Mangold på alt- og sopransaksofon og fløyte, Nils Kugelmann på bass og trommeslageren Valentin Renner holder hus. De spiller musikk av Erdenenbaarten, som i september blir å finne på deres debutalbum. Og det er ingen tvil om at den unge damen skriver fine melodier som passer perfekt til bandet. Spesielt la vi merke til det fine sopran- og altsaksofonspillet til Mangold, tungt og drivende bass-spill fra Kugelmann og løst, delikat og spennende trommespill fra Renner. Det eneste som var litt synd var at kapellmesteren måtte spille på el.piano, noe som ikke viste hennes kvaliteter som pianist. Men vi forstår hvorfor man valgte el.piano når konserten var utendøørs, med hele fjellmassivet som bakgrunn, og et svært ustabilt vær. Men hennes spill var såpass spennende at vi, mer enn gjerne, hører bandet igjen. Det hele var mer «strei» jazz enn det meste vi hadde hørt tidligere på festivalen, men det var bare godt på den siste dagen hvor salt peanuts* var til stede. Foe vi regnet med at det ville bli mer «trøkk i avtrekket» senere på kvelden i Base Camp.

Jeg vet ikke hvor mange jazzmusikere du kjenner som har sin bakgrunn fra Mongolia, men her kom det en som overbeviste, sammen med utmerkede musikere.

Lav sol var det som trengtes
Lav sol er en trio med base i Trondheim, og skulle man dømme etter hvordan værgudene hadde motarbeidet alle musikerne med røtter i Norge eller Sverige tidligere denne uken, så håpet vi på at bandnavnet til det første bandet på scenen i Base Camp denne kvelden ville få værgudene til å besinne seg.

Og jaggu klarte ikke den norsk/svenske duoen Lav sol å holde værgudene på betryggende avstand. Tubaisten Heiða Karine Jóhannesdóttir (hovedbildet), keyboardisten Håvard Aufles og trommeslageren August Glännestrand serverte oss en smakfull rett av elektronikk, trommer og tuba, som var sfærisk og, ikke minst, sjarmerende, med Jóhannesdottirs tuba som førende instrument.

Dette er en Trondheimsbasert trio, som jeg føler gjør musikk ikke så veldig mange andre gjør i dag. Ikke på den måten at vi ikke har hørt elektronikk og trommer i fine kombinasjoner tidligere, men med tubaen som et slags bærende element, skaper de musikk jeg føler er relativt nytt (i alle fall har ikke jeg hørt så mye av dette tidligere). Jóhannesdottirs tubatoner blir manipulert med på en kreativ og fin måte, hvor man får assosiasjoner både til frijazz og britisk/keltisk folkemusikk, og Glännestrands trommespill gir et rytmisk bakteppe som fascinerer. Og Aufles keyboards fyller ut og legger til sekvenser som får det hele til å høres ut som noe med enn en keyboards/tromme/tuba-trio.

Trioen skal tidlig opp i morgen, for de skal spille på Kongsberg jazzfestival i morgen. Og er du der, bør du sette av en times tid i selskap med denne spennende trioen. Og i tillegg til det musikalske hadde de en film som bakteppe, av solen og lignende «kuler» eller planeter som fungerte fint i helheten.

En deilig, elektronisk time jeg likte svært godt!

Mer elektronikk – denne gang fra Berlin
Når man har en trio bestående av bassklarinett, barytonsaksofon og trommer, så får man sjelden be bop eller cooljazz. Og siden trioen Bobby Rausch kommer den musikalske smeltedigelen Berlin, så vet man med sikkerhet at dette blir trøkk og energi. Nå er bassklarinett og barytonsaksofon to av mine favorittinstrumenter, så jeg hadde sett fram til dette møtet med forventning.

Trioen består av bassklarinettisten Lutz Streun, barytonsaksofonisten Oleg Hollmann og trommeslageren Nico Stallmann, og i tillegg til sine hovedinstrumenter bidro alle tre med effekter. Og de kjørte av gårde i et rocka og energisk landskap, som kunne blitt interessant og spennende, hadde de bidratt med mer enn riff og rocka rytmer. Så etter en halv times tid ble eders utskremte relativt lei av de (nesten) like riffene som ble servert, og da man skjønte at dette var effekter, rytmer og riff, og ikke så veldig mye kreativ musikkutfoldelse, følte jeg at altfor mye gikk på rutine og tomgang, uten å presentere interessant musikk, slik vi liker det.

Dermed ble denne lille nedturen det siste jeg fikk med meg på denne utmerkede festivalen for i år. Men fra jeg ankom for snart en uke siden, har jeg hørt mye spennende musikk, hvor mye ble fremført av musikere som var totalt ukjente for meg før jeg hørte det på denne festivalen.

Og at de driftige arrangørene makter å holde et relativt voksent publikum på plass på konserter med relativt eksperimentell musikk, synes jeg er godt å se. Og her har nok flere skandinaviske arrangører mye å lære. Gi folket tøff, energisk, kreativ og spennende musikk som utfordrer, i stedet for å hige etter folkefester med, i beste fall, beslektede musikkformer, for å fylle parker og torv, for at de lokale næringsdrivende innenfor flytende føde skal bli fornøyde, Gi folket kvalitetsjazz før festivalene vannes totalt ut, og den spennende jazzen kun blir en salderingspost for at de bevilgende myndigheter skal fortsette å fylle bankkontiene til festivalen. Det har man klart her i Bolzano/Bozen. Og det har man klart på flere av de jazzfestivalene vi på salt peanuts* elsker å besøke.

(Festivalen har betalt hotell samt inngang til konsertene for salt peanuts*)

Tekst og foto: Jan Granlie aka Giovanni Granelli (mitt italienske alibi)

Shuteen Erdenebaatar

Antron Mangold i Shuteen Erdenebaatar Quintett

Nils Kugelmann i Shuteen Erdenebaatar Quintett

Valentin Renner i Shuteen Erdenebaatar Quintett

Lav sol

Heiða Karine Jóhannesdóttir i Lav sol

Håvard Aufles i Lav sol

August Glännestrand i Lav sol

Bobby Rausch

Lutz Streun i Bobby Rausch

Oleg Hollmann i Bobby Rausch