VOSSA JAZZ, SØNDAG 10. APRIL 2022, DAG 3: Aldri er det vakrere i ukene rundt påsketider og intet vitner mer om våren som er i anmarsj, enn når sola står over Vangsvatnet og kvikksølvet passerer 10 ℃ på vei oppover. Samtidig er ikke noe mer påminnende om vinteren som ennå ikke har sluppet taket enn en isnende vind over samme vatnet, i samme periode, med sno og temperaturer som passerer 0 ℃ på vei nedover.
På denne siste dag på den første jazzfestivalen i den første forhåpentligvis mer eller mindre ordinære festivalsesongen på tre år, er det musikken som må varme kropp og sjel, tenker vi, mens vi gjør oss klare til innspurten av den førtiniende Vossa Jazz-festivalårgangen siden starten i 1974. Riktignok er dette den førtiåttende fullstendig gjennomførte festivalen, men med det tunge koronamørket som falt over oss 12. mars 2020, løste 2020-festivalen seg opp i sine enkelte bestanddeler og store deler av den ble dratt med vinden over fjellheimen like ved. En slags minifestival var det, selv om det ikke var i nærheten av en ordinær Vossa Jazz.
Da dette førtiåttende Vossa Jazz-programmet med det i det store og hele forsvant før vi fikk smakt på dets musikalske goder og tatt inn over oss skjønnheten i buketten av alle dets blomster, er vi nå ved avslutningen av den førtiniende festivalen. Festivalsjefen har derfor helt rett når hun inviterer oss til jubileumsfestival i 2023, til den femtiende festivalen ved Vangsvatnets bredder, palmehelgen 31. mars – 2. april 2023.
Magical Mystery Tour
Aldri før har det vore så mange feler i sving på ein Vossa Jazz, og aldri har instrumenta blitt brukt så ukonvensjonelt. Fordelen med å koma seint til konsert i Osasalen med det sceneoppsettet Vossa Jazz nyttar, er at ein må ta til takke med ein plass bak i salen der ein har avgrensa visuell kontakt med musikarane. Då er det berre å la seg føra avgarde i straumen av klangar, harmoniar og pulserande rytmikk.
Duoen Linus beståande av Ruben Machtelinckx – gitar, baritongitar og banjo og Thomas Jillings, saksofonar og altklarinett. Dei fekk med seg Nils Økland – hardangerfele og Niels Van Heertum, eufonium og trompet på plata «Felt Like Old Folk» (2016) og utvida med Ingar Zach – perkusjon på oppfølgjaren «Mono No Aware» (2017).
Det er ganske fri musisering denne kvintetten driv med, men ein kan enkelt relatera til uttrykket. Kjent og kjært vil ikkje vera ein dekkande måte å skildra musikken, men dei mange små lyriske melodiske stubbane dukkar stadig opp i eit musikalsk univers som dyrkar det naivistisk vakre så vel som den provoserande dissonansen. Musikken er dynamisk og samspelet på tå hev. Dette var ein konsert slik føremiddagskonsertar i Osasalen skal vera! (LM)
Vakkert i Gamlekinoen
Første stopp for undertegnede i dag er konserten i gamlekinoen med alltid tilstedeværende Tore Brunborg og hans datter, trommeslageren og vokalisten Øyunn. Sammen har de blitt bedt om å skrive ny musikk til denne konserten, og velge seg ut musikere til å presentere den, denne siste dagen i 2022-utgaven av festivalen.
De to har valgt seg ut Nicolai Hængsle på el-bass og Bugge Wesseltoft på tangenter, hovedsakelig flygel. En konsert de presenterer under fellesbetegnelsen «Togetherness», det å være sammen om noe.
Det er vakker bukett av små blomster av noen låter den nå København-baserte trommeslageren og hennes far presenterer. Med tekster, hovedsakelig på engelsk, så vidt jeg kunne høre, «… there’s this space between us». Her er mitt første ankepunkt, og vil mange kanskje hevde kjepphest: Når låter og andre komposisjoner er ikledd en tekst, så går jeg som en selvfølge ut av at teksten er sentral i vurderingen av musikkstykket som et stykke framført musikk.
Denne vurderingen er det vanskelig å gjøre når tekstframføringen blir borte inne i lydbildet, der ethvert forsøk på dyplytting inn i dette bildet gjør at lite annet enn små brokker av tekst blir mulig å oppfatte. Det må være mulig å få skrudd til en lydpresentasjon der også projeksjonen av teksten ut i rommet ivaretas. Jeg satt på en plass i den gamle kinosalen der det ikke skulle være noe problem med å få dette til.
Etter hvert hører vi klare skiller i deler av musikken etter tydeligheten av hvem av de to komponistene som har sittet i det ledende førersetet, og når de genuint har skapt noe sammen. Noen vil kanskje hevde at jeg er utgått på dato, umoderne, i det minste når det gjelder musikksmak. Men jeg vil allikevel hevde at det er deilig å høre kombinasjonen Wesseltoft-Brunborg i forbindelse med Vossa Jazz igjen – still crazy after all these years. Når vi sitter i Gamlekinoen på Vangen er det vel ikke unaturlig å trekke trådene tilbake til tingingsverket i 1989, til Brunborgs «Tid». I mine ører var dette verket en del av det puslespillet som den gangen innevarslet at «det er ei ny tid i emning», det pekte like mye framover som bakover, mot en annerledes og ny konseptualisering av jazz. Man snakker gjerne om tidens mysterium som ett av de store spørsmålene menneskeheten har stilt seg. «Tid» kom et par år seinere ut på et album med samme tittel.
Einsteins spesielle relativitetsteori – som beskriver fysikkens grunnleggende mekaniske egenskaper – utfolder seg som de fleste nok har hørt, i et firedimensjonalt såkalt tid-rom. Den tid-lige dimensjonen skiller seg på noen fundamentale trekk vesentlig fra de tre romdimensjonene. Når man da snakker om tid-like og rom-like bevegelseslinjer, så er det enkelt sagt, ut fra om det er tids-dimensjonen eller rom-dimensjonene som er «nærmest».
De linjer som er tidlike, likner altså mest på tidsdimensjonen, og ikke på en romdimensjon. Når jeg noterer «tidlikt» på blokka så er det ikke fordi musikken likner på tid, den utspiller seg i tid, men har sine helt egne særtrekk. Albert Einstein har sagt mye rart, men er det én ting han aldri har sagt, så er det at «alt er relativt»! For alt er ikke relativt i relativitetsteorien. Tvert imot! Essensen av denne relativitetsteorien er at det noen grunnleggende ting som ikke er relativt. Slik som lyshastigheten i vakuum. På samme måte er karakteristikken «tidlik» heller ikke relativ, den er ikke betinget av mitt subjektive sittested og bevegelsesretning i tidrommet. En tidlik bevegelse er tidlik for alle observatører og publikum.
Men som Heraklit så godt sa det, du kan ikke tre ut i den samme elven to ganger. Du kan heller ikke oppleve den levende musikken utfolde seg i tiden to ganger. Som elven, som tiden, flyter musikken ubønnhørlig i én retning, den gir mening kun i én retning. Og la det være sagt, John Lennon sa aldri at Paul McCartney var død. For hjernen vår er en mester på å lure oss til å tro det er mønstre der det ikke er noen mønstre i det hele tatt. Ansiktet på Mars er en illusjon, et puss hjernen spiller med deg.
«You are my desire», synger Øyunn. Alt er knyttet til to for denne musikken helt essensielle faktorer, time og frasering. Disse bidrar sammen til at musikken løper fra et før til et etter, og ikke omvendt. Øyunns effektive presentasjon, ofte med enkle, men virkningsfulle verktøy, minner meg til tider om Terri Lyne Carringtons stil. Om det er mitt hode som lurer meg er aldri godt å si.
En hjertevarm konsert, en konsert med flere vakre øyeblikk. Men i denne anmelders ører blir det litt for lite variasjon i uttrykket, jeg savner at musikken skal gripe meg med et bredere emosjonelt spektrum.
Det er noget om pyramiderne, ikke?
Jeppe Zeeberg (hovedbildet) leverte i går – ikke overraskende for de av oss som kjenner ham – en av de mest sprudlende, fargerike, humoristiske konsertene under årets festival. Den gangen i kvartettsammenheng. I dag skulle han gi oss til gode en av sine alt for få solokonserter.
Jeg har hørt Zeeberg solo kun et par ganger tidligere, men har også, igjen og igjen, måttet tåle å høre begeistrede tilbakemeldinger fra redaktørens opplevelser i Kongens by, København, etter slike konserter. Etter opplevelsen av et faglig potpurri med dybde og kunnskap. For tvil ikke på én ting: Zeebergs ulike konserter kan kanskje høres ut som post-moderne kitsch, som løse brokker og avrevne fraksjoner som tilfeldigvis slenges sammen på en scene. Der intet betyr noe.
Ingenting kan være mer feil. Ingenting er basert på mer feilaktig lytting enn en slik dom. For ja, dette utfolder seg på en scene foran deg, der det meste skjer der-og-da. Impulser, innfall og utfall, alt er mulig, ikke noe er forbudt. Uforutsigelig … ja! Men tilfeldig … nei! Eller som det var gjennomgangsmelodien i lørdag ettermiddag i mange år på NRK P2, «… tilfeldig?!? … Neppe!»
Denne musikken er basert på to essensielle faktorer: For det første er den basert på Jeppe Zeebergs nærmest encyklopediske kunnskap om all verdens piano-musikkformer. Det virker som han har gjort hele pianolitteraturen til sin egen, til en rikholdig kilde for alle hans sprudlende oppkommer av musikalske innfall. Den andre faktoren er Zeebergs evne til å sette sammen elementer og brokker av alt dette og skape meningsinnhold av syntesen. Han hinter til pianister og komponister det alt for fåtallige publikummet i Osasalen kjenner, fra den klassiske litteraturen og fra jazzen.
Som hva med James P. Johnson satt opp mot Don Pullen? Vladimir Horowitz mot Cecil Taylor? Hva med en rytmisk fullstendig punktert Wolfgang Amadeus? I Zeebergs hender blir det vakker musikk av slikt. Selveste guden, Art Tatum, opplevde jeg var i huset denne dagen, mens Monk satt på en sky med sin uutgrunnelige skygge av et smil på munnen.
Umiddelbart etter avslutningen av konserten beskrev jeg for meg selv den forgangne time som en effektiv, heseblesende og lærerik forelesning, eller recital om du vil, over det veltempererte fortepianoets og alle dets sønner og døtre, sine nå om lag 350 års historie. Og akkurat som utspringets navn, fortepianoet, fikk sitt navn – satt sammen av forte – sterkt – og piano – svakt – på grunn av det enorme dynamiske spennet pianoet åpnet for, utnytter Zeeberg hele det moderne flyglets dynamiske spektrum.
Han åpner med å spille piano på pianoet, nei, han spiller piano pianississississimo, eller pppppp. Har du opplevd over ett hundre par med ører på stilk? Har du hørt hvordan dette høres ut? Det kunne du høre i Osasalen denne søndagen. Mens jeg lytter, hører jeg samtidig det som også tidligere har vært et problem i Osasalen, og som i partier i dag var vanskelig å overkomme. Det er et vifteanlegg som produserer en viftelyd som spesielt merkbart og svært forstyrrende i slike pppppp-partier. Ja, vi skal lytte til rommet, og rommets lyder er en viktig del av musikkopplevelsen. Lærdommen fra John Cages tresatsige verk «4’33″» lever alltid med oss når vi skal oppleve levende musikk. Men denne bilyden er forstyrrende i veien.
Men dette er heldigvis snart glemt i den fyrrige presentasjonen Zeeberg gir av standarder på rekke og rad, klassisk og jazzikalsk. Sammen med frie improvisasjoner, og samspill med opptak av tekstlesing, som William Carlos Williams «Poem as the Cat», «As the cat /climbed over /the top of // the jamcloset /first the right /forefoot //carefully /then the hind /stepped down //into the pit of/ the empty /flower pot» er det ikke bare glitrende underholdning, men også lærerike øvelser i hvordan vi kan lytte, hvordan vårt valg av lytteposisjon endrer mening og innretning av musikkverket.
Zeeberg leker med våre fordommer i presentasjonen, ikke minst med en aktiv bruk av elastiske tidsforløp. Rahsaan Roland Kirk har ei låt han kalte «A Stritch in Time», med referanse til ett av hans mange horn. Jeppe Zeebergs variant ville hete «Elastic in Time», med en ikke-normert uttale av første ordet, med ultimat stress. For hans bruk av dette mystiske time burde komme med en advarsel: Som strikk, bør den ikke måles og selges i metervis!
«A Cosmic Flush» kaller Zeeberg deler av dette. Det er som lyden av et kosmisk vannklosett som tømmes i en virvel av stjernestøv, kometer og galakser. Aldri var det vakrere i dette kosmiske avtredet enn i dag!
Jeg prøvde avslutningsvis å følge med på oppramsingen av navn som ble takket og som hadde påvirket gjennomføringen av denne konserten. Men det måtte jeg kjapt gi opp. Jeg gjorde den klassiske feilen: Å fokusere på meningsinnholdet i navnene, snarere enn den musikalske lyden av oppramsingen, og Zeebergs pianomessige kommentarer og refleksjoner over opptakets opplesning av navnene.
Uansett: Jeg kan si følgende med stor sikkerhet: Misha Mengelberg, den salige nederlandske mester, komponist og pianist, humorist og filosof – med sine røtter i den surrealistiske Fluxus-bevegelsen rundt 1960 – nikker ikke bare anerkjennende til denne konserten. Han ville ha karakterisert det i flotte vendinger som et dypdykk i en musikkfilosofi som forteller noe grunnleggende om det å være menneske, i dag, i fortid og i framtid.
Bare helt til slutt: Hørte du Glenn Gould inne i dette? … Ikke jeg heller!
Så er Vossa Jazz 2022 vel i havn. Og vi er relativt sikre på at festivalledelsen våknet opp med et smil om munnen i dag, mandag. For det var svært godt besøk på de fleste konsertene, og at salt peanuts* ikke var på plass på kirkekonserten søndag, med Solveig Slettahjell, og den mer «lokale» konserten søndag, hvor man hadde en, etter sigende, svært vellykket hyllest til Joni Mitchell, tar vi på vår egen kappe. Vi var rett og slett overmette på musikalske og sosiale inntrykk etter tre dager med strålende musikk og mange møter med gamle venner som også krevde sitt.
Men neste år, når festivalen går av stabelen for femtiende gang, som alltid i palmehelga er salt peanuts* tilbake med nye og oppladede batterier. Det er bare å sette av palmehelga i månedsskiftet mars-april neste år, for det blir neppe noen dårligere Vossa Jazz i 2023.
Tekst: Lars Mossefinn (LM), Johan Hauknes (JH)
Foto: Jan Granlie
