ILK SESSION/BLOW OUT, H15, KØBENHAVN, 6. OKTOBER 2021: I løpet av pandemiperioden har Osloklubben Blow Out, som være lesere vil kjenne fra Johan Hauknes’ mange rapporter fra spillestedet Hærverk, og det danske plateselskapet/musikerkollektivet ILK (Independent Label København) , hatt et tett og nært samarbeid gående, hvor man setter sammen mer eller mindre spontane band, helst med musikere fra Norge, Sverige og Danmark, til spillejobber på Blow Out og ILK Sessions på H15.
Denne onsdagen fikk vi et (nesten) rent København-ensemble, men ikke helt. Trommeslageren Ole Mofjell er norsk og bosatt i Oslo, men han har bodd i København. Altsaksofonisten Maria Dybbroe (hovedbildet) er dansk, men har nå valgt å ta et par år i Oslo for å studere videre. Trompeteren Anne «Efternøler» Andersson er også dansk, Men med etternavn som kommer fra hennes svenske tipp-oldefar, og cellisten Nils Bo Davidsen er dansk og bosatt i den danske hovedstaden, og som kun besøker nabolandene når han er på spillejobber med andre, så som Carten Dahl Trinity.
Å sette sammen slike «spontane» band er egentlig helt naturlig. For de senere årene har landegrensene her oppe i nord på musikkfeltet, og særlig innenfor jazzen, blitt kraftig utvisket. I jazzen finnes det kun få nasjonalister, som kun skal spille med musikere fra eget land og kultur (pluss en og annen gjestende amerikaner). Og jeg føler at det er mest blant arrangørene at man har størst tro på egne «krefter» (pluss en og annen gjestende amerikaner).
Men dette er fremmed for folkene bar Blow Out og ILK. Her er blandingen viktig, og at musikerne finner hverandre musikalsk, og at grenser er kun noe andre har oppkonstruert. Derfor er det viktig, i disse tider, hvor verden igjen er i ferd med å åpnes, men i en tid hvor man ser at danske myndigheter selger piggtrådgjerder til land som ligger i EUs ytterkant, for at man skal holde flytninger fra krigsherjede land utenfor det europeiske samarbeidet. En handling de danske sosialdemokratene bør få lang tid i skammekroken for å være med på.
Men la det ligge. Det var ILK Sessions det her skulle dreie seg om. Og først i går kveld, fikk vi et solosett med vokalkunstneren og electronica-utøveren Qarin Wikström, som er svensk, men som har vært Københavner så god som noen i mange år. Her fikk vi et sett hvor hun mikset stemmen sammen med en masse elektronikk, og det var mange knapper å skru på for Wikström gjennom settet. Fra det hele enkle og nesten naive til noe som nesten kunne høres ut som dommedagsprofetier, og mye av musikken er ikke ulikt det man kan høre på hennes soloinnspilling «Up Up Up» som km på ILK i 2018 (anmeldelse av platen kan du lese HER).
Jeg forstår ikke hvordan det kan befinne seg såpass mye lyd og lydsekvenser i de små boksene hun brukte som instrument, og selv om jeg ikke forstår så mye av hva hun holder på med, rent teknisk, lar jeg meg fascinere av det hun får ut av høgtalerne. Dette er electronica i en litt innadvendt form, hvor små endringer underveis, er med på å «male» et musikalsk bilde som kunne vært gjort av Jackson Pollack eller noen av hans elever. Det er temmelig uforståelig, samtidig som det trekker oss til seg eom en magnet, og vi blir låst fast i kunsten.
Etter en kort pause, var det klart for den nye konstellasjonen Mofjell / Dybbroe / Andersson / Davidsen. Her fikk vi et sett med komposisjoner av Dybbroe, som i en annen setting, nesten kunne fungert som en slags kirkemusikk. Maria Dybbroe skriver komposisjoner som gjerne inneholder lange toner, som hun, i hovedsak, presenterte. Men ikke lange toner kun for de lange tonenes skyld. Her var det fine melodier som, innimellom, nesten kunne høres ut som salmer eller hymner. Så var det de tre andre musikernes oppgave å improvisere rundt disse temaene, i samarbeid med Dybbroe, og lage deres egen musikk.
Og i starten fikk vi en dansk/svensk intro som tok oss mot «de danske hegne», før Mofjells trommer tok oss tilbake til byen og storbylivet. Dybbroe, «Efternøler» (hvorfor hun kalles det, aner jeg ikke) og Davidsen er de tre lyrikerne i kvartetten, mens Mofjell er den som pøser på med et trommespill man sjelden hører på de danske jazzscenener. Han har utviklet seg kraftig siden han holdt hus i «kongens by» for ett par år siden. Nå er trommespillet melodiøst og kraftig, og selv om jeg tidligere har skrevet at hans trommespill nærmet seg Paal Nilssen-Love i energien, har han nå nærmet seg mye mer sin egen stil, og tettere på for eksempel Tony Williams. Men med den forskjellen at han er en melodiker i spillet, og denne kvelden syntes jeg han blomstret kraftig. På andre ytterkant, til høyre for oss i salen, satt cellisten Nils Bo Davidsen, som lenge har figurert mest som bassist, men som de senere årene har gått mer og mer over til celloen. Og han er utvilsomt en strålende cellist. I tillegg er han en glimrende improvisator og lytter, og han plukket opp hver minste detalj fra de andre musikerne og tok det videre på en utmerket måte.
Og på midten av scenen satt og sto Maria Dybbroe og Anne Andersson. Dybbroe som den førende solisten, som med sitt særegne og fine spill, ledet de andre gjennom komposisjonene, samtidig som hun ga stort rom til de tre andre. Og Andersson har jeg tidligere fremhevet som en av de som kan følge en trompeter som Arve Hewnriksen (nesten) til døra, i måten å spille på. Nydelig hele veien, selv om hun nok var den som tok minst plass denne kvelden. Men at det skal ha noe med klengenavnet «etfternøler» å gjøre, har jeg ingen tro på.
Og sammen fungerte de fire perfekt sammen. Og så er det bare å håpe på at dette ikke kun blir med disse to jobbene, men at vi kan få høre kvartetten på mange scener framover.
I løpet av høsten og vinteren kommer det flere slike samarbeid mellom Blow Out og ILK, og da er det bare å kjenne sin besøkelsestid og møte opp i litt større antall enn det var både på Blow Out og H15 disse to kveldene. For her skapes det nye musikalske samarbeid, som du senere kan skryte av at du var med på unnfangelsen av.
Tekst og foto: Jan Granlie
Qarin Wikström solo
Mofjell / Dybrroe / Andersson / Davidsen
Anne «Efternøler» Andersson
Nils Bo Davidsen
Ole Mofjell
